Kulturarv ved landets eldste vitenskapelige bibliotek

600 år siden gjenoppdagelsen av Lukrets’ De Rerum Natura

Januar 2017 markerer 600-årsjubiléet for gjenoppdagelsen av verket De Rerum Natura («Om Tingenes Natur»), skrevet av Titus Lucretius Carus (ca. 99-55 f.Kr). Verket er et læredikt om epikureisk filosofi skrevet på det rytmiske meteret heksameter, et meter som er vanlig å finne i episke verk som Iliaden, Odyséen og Aeniden. Læredikt, også kalt didaktiske dikt, var ment å både undervise en leser. De Rerum Natura var ment å gi den romerske leser, eller lytter, en helhetlig innføring i i epikureisk filosofi, hvilket hadde innen Lukrets’ tid fått et dårlig rykte. Verket består av omtrent 7.400 verselinjer, og er fordelt over seks bøker som tar opp hvert sitt tema. I løpet av kort tid ble  I år 54 f.Kr. skrev den romerske statsmannen Cicero i et brev til sin bror: Lucretii poemata, ut scribis, ita sunt: multis luminibus ingenii, multae etiam artis («Diktene til Lukrets er, som du skrev: de har mange glimt av talent, og mye kunstferdighet»). Lukrets hadde også påvirkning på senere latinske poeter; både Vergils Aeniden og Georgika viser tegn på lukretisk innflytelse.

Utgave av De Rerum Natura fra Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger. Trykket i 1564

Lukrets var en tilhenger av epikureisk filosofi, som omfattet både fysikk og etikk. For Epikur (341-270 f.Kr.) var det menneskets høyeste mål å ha mest mulig «nytelse»; men da i den forstand at man skulle være fri fra kroppslig harme, og oppnå sjelero (antaraksia). Dette ble ofte misforstått av både tilhengere og motstandere; det var lett for hans tilhengere å søke kroppslig behag, og det var lett for hans motstandere å fordømme det. Epikureisk filosofi fikk rykte på seg for å oppmuntre til hedonisme. Lukrets argumenterte i sitt verk for at en sann epikuréer ikke var en nytelsesgrådig hedonist, men en behersket og moderat tenker.

For å oppnå dette måtte man leve uten frykt og overtro. Overtro ledet folk til å tro at lunefulle guder sto bak ulykker og dårlige avlinger. For å oppnå det epikureiske ideal om sjelero måtte man forkaste troen på at gudene hadde noen effekt på dødelige mennesker. Bare ved å opplyse om hvordan verden fungerte, kunne man håpe å frigjøre mennesker fra overtro og frykt. Til dette formål lånte Epikur trekk fra Demokrits atomteori og videreutviklet den. Med en dypere forståelse av verden ville en følger av epikureisk tanke kunne kvitte seg med bekymringer og være lykkelig. Det er viktig å merke seg at Epikur ikke var noen ateist, han fornektet aldri gudenes eksistens. På Olympos hadde derimot gudene alt de kunne ønske seg, og trengte ikke bry seg om menneskene. De var tross alt guder.

Byste av Epikur (ca. 2. årh. f.Kr.)

Byste av Epikur (ca 2. årh. f.Kr) utstilt ved det britiske museum i London

Etterhvert som den kristne kirke ble den offisielle religionen i det romerske emperiet, oppstod det konflikt med filosofiske retninger som epikureanismen. Kirkefedrene Augustin (354-430) og Hieronymus (347-420) fordømte den, og sistnevnte var visstnok opphavsmann til et rykte om at Lukrets selv hadde begått selvmord etter han ble gal av en kjærlighetsdrikk. Kirken var den største drivkraften for videreføring av manuskripter gjennom middelalderen, og denne motstanden mot epikureanismen førte til at DRN ofte ble oversett av skribenter som var ansvarlige for å kopiere tekster. I dag består fremdeles to manuskripter av verket fra 800-tallet, et tegn på hvor nært man var å miste en av de store klassiske forfatterne.

I januar 1417 var den kristne humanisten Poggio Bracchiolini på reise gjennom det sørlige Tyskland på bokjakt. De fleste klostre hadde egne bibliotek som kunne inneholde meget gamle manuskripter, og det var også klostrenes oppgave å passe på at disse manuskriptene ble videreført til ettertiden ved å kopiere dem. Ulempen med dette var at manuskriptene forble innenfor klostrenes lukkede kretser, kopiering tok lang tid, og papir var en verdifull ressurs som man helst brukte på verdige tekster. Humanistene var en lærd bevegelse som mente man måtte bevare klassisk kultur og litteratur, og brukte ofte betydelige summer for å skaffe seg gamle manuskripter, kopiere dem og spre dem. Det var i dette ærend at Poggio oppdaget et manuskript av DRN, nesten glemt. Han fikk teksten kopiert av munkene, og sendte dette manuskriptet til bekjente humanister, bl.a. Niccolo Niccoli, for å spre manuskriptet. Da kopiering av tekster på denne tiden fortsatt foregikk for hånd tok det tid å få verket i sirkulasjon, men snart fant det fotfeste blant europas lærde.

Botticelli's Primavera (c.1482)

Primavera («Våren») av Botticelli (ca.1482).

Tankene som Lukrets presenterte fikk større innpass i 1500-tallets vitenskapelige miljø enn hva de gjorde i den tidlige middelalder. Den plutselige populariteten tvang nesten den katolske kirken til å ty til harde tiltak; i 1549 ble det foreslått å inkludere DRNIndex Librorum Prohibitorum, vatikanets liste over forbudte tekster, men både en høytstående kardinal og kommisærgeneralen for inkvisisjonen var overbevist om at boken burde bevares for sin kunstneriske verdi. Epikurs’ tanker om atomer og begrep om fysikk hjalp tenkere på 1600-tallet, slik som Pierre Gassendi, å utvikle det vi kjenner vi dag som tidlig moderne atomteori. Andre viktige personer som var tilhengere av epikureisk tanke var bl.a. den franske filosofen Michel de Montaigne, og den amerikanske statsmannen Thomas Jefferson. Lukrets kunstneriske fremstilling av epikureisk filosofi, farget med billedspråk som tydelig gjenspeilet klassisk mytologi og temaer, appellerte også til kunstnere. Botticellis’ Primavera avbilder Venus omringet av andre guddommelige skikkelser som symboliserte vår og vekst, tema som er inspirert av DRN. John Dryden, Lord Byron og Percy Bysshe Shelley studerte også Lukrets nøye.

Påvirkningen Lucretius og hans dikt har hatt på moderne tenkning, spesielt med tanke på renessansen, er et tema som enda debatteres. Stephen Greenblatts bok The Swerve (2011), samt The Cambridge Companion to Lucretius er noen nye bidrag i denne diskusjonen. Lukrets’ bidrag til verdenslitteraturen og vitenskapelig forskning har vært merkbar helt siden hans gjenoppdagelse; mange lærde gjennom renessansen skrev egne verk som etterlignet Lukrets i tittel, tema eller stil. Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger inneholder flere forskjellige utgaver av DRN, deriblant en tekstkritisk utgave av den tyske filologen Karl Lachmann som revolusjonerte tekstkritisk filologi ved å studere hvordan DRN var blitt overlevert gjennom forskjellige manuskripter for å finne den versjonen som lå nærmest det originale verket.

Karl Lachmanns tekstkritiske utgave av De Rerum Natura

Karl Lachmanns tekstkritiske utgave av De Rerum Natura (først trykket i 1850) fra Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger.

Kilder:

Poggio Bracchiolini. https://snl.no/Poggio

Epikur. https://snl.no/Epikur

Pierre Gassendi. https://snl.no/Pierre_Gassendi

Karl Lachmann. https://snl.no/Karl_Konrad_Friedrich_Wilhelm_Lachmann

Lukrets. https://snl.no/Lukrets

https://plato.stanford.edu/entries/lucretius/#Inf

Om Tingenes Natur. https://snl.no/Om_tingenes_natur

Stephen Greenblatt. The Swerve – How the Renaissance Began. Random House. 2011.

Stuart Gillespie, ed., & Philip Hardie, ed.. The Cambridge Companion to Lucretius. Cambridge University Press. 2007

 

Bilder:

Byste av Epikur. https://en.wikipedia.org/wiki/Epicurus#/media/File:Epicurus_bust2.jpg

Primavera av Sandro Botticelli. https://en.wikipedia.org/wiki/Primavera_(painting)#/media/File:Botticelli-primavera.jpg

Bilder av DRN: NTNU UB.

Om forfatteren

Om forfatteren: Alexander Lyngsnes, Universitetsbibliotekar ved NTNU Universitetsbiblioteket, Gunnerusbiblioteket. Midlertidig fagansvar for arkeologi. Jobber med bibliotekets historiske samlinger. Utdannet latinist ved NTNU .

Abonner

Hvis du likte dette, se relaterte innlegg og aktiviteter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Topp