Gjennom et prosjekt som har rettet søkelyset mot dramatikerens Henrik Ibsens telegrammer, har forskergruppen undersøkt materialet og beskrevet konteksten rundt hvert enkelt telegram. Som formål har forskergruppen forsøkt å kartlegge Ibsens bruk av medieteknologiske redskaper, og da særlig tatt i betrakting den mediekulturelle endringen i Norsk historie fra 1875-1904. Vi vil i rapporten beskrive arbeidet gjennom en kritisk drøfting.
I løpet av høstsemesteret 2016 har gruppen jobbet med temaet mediekultur i det moderne gjennombrudd. Vår oppgave handlet opprinnelig om mediefrykt i litteraturen; altså, hvordan forfattere eller andre litterære personligheter blir fremstilt som et objekt i aviser eller andre medier, der de regelrett blir hengt ut, eller omtalt i skandalesammenheng. Vi gjennomgikk noen utgaver av Morgenbladet fra tidlig på 1870 – tallet og oppover mot 1890.
«Det viste seg å være mer utfordrende enn vi trodde å finne denne typen stoff, da avisens layout var relativt uoversiktlig fra et nåtidsblikk.»
Noen av funnene våre var at artiklene sjelden hadde fete overskrifter eller ingresser slik vi er vant til i dag. De manglet også ofte navnet på journalisten som skrev innlegget. Vi la også merke til at syntaksen var relativt tung, det vil si at journalistene brukte lang tid på å komme til poenget. Kanskje dette hadde sammenheng med at mange journalister også var aktive forfattere som var vant til å uttrykke seg i sirlige og omstendelige vendinger?
Forskergruppen opplevde også at det var krevende å jobbe med en microfilmmaskin som antageligvis hadde vært på NTNU’s bibliotek på Dragvoll siden 1980-tallet. Gruppen ytret derfor et ønske til sin veileder, førsteamanuensis i nordisk litteratur, Anders Skare Malvik ved nordisk institutt ved NTNU, om å skifte oppgave. Han introduserte oss dermed for et annet tema som omhandlet telegrammets historie og påvirkning i det norske samfunnet. Han mente at det kunne være spennende for oss å se på Henrik Ibsens telegrammer. I samtale med Malvik, ble vi enig om å avgrense oppgaven til å kartlegge Ibsens telegrammer, med noen bestemte fokusområder; når sendte han sitt første telegram?; hvor mange sendte han? hvem sendte han dem til?; hva omhandlet de?; og finnes det en sammenheng mellom disse spørsmålene? Med utgangspunkt i disse spørsmålene var det viktig for forskergruppen å forme oppgaven ut i fra gruppens funn. Det har vært viktig å kartlegge, organisere og gjøre en mest mulig, korrekt analyse av Ibsens telegrammer, dette for å forklare hvordan den nye teknologien var med på å endre og påvirke samtiden. Telegrammet som et nytt mediemodalt fenomen ble viktig for mange kulturelle aktører innenfor litteraturen i både Norge og Danmark, såvel som i andre skandinaviske land. Med telegrammet kunne enkeltpersoner sende viktige beskjeder, i løpet av kort tid.
Som et sentralt aspekt ved forskningen, ble dermed innhenting av kildemateriale avgjørende. Det største og mest omfattende verket som er skrevet om Henrik Ibsen i Norge er “Henrik Ibsens skrifter.” De til sammen 17 bindene er utgitt av Aschehoug forlag i samarbeid med Universitet i Oslo, og dekker alt fra Ibsens skjønnlitterære produksjon og bibliografi til brever og telegrammer. I tillegg, var det viktig for forfatterne av bindene å skrive et komplett kommentarbind, der de redegjør for verkene i deres fulle kontekst. Å gjøre verkene tydeligere har vært en viktig hensikt for redaksjonen. Hovedredaktør for verket var professor i litteratur ved universitet i Oslo; Vigdis Ystad. I et intervju som forskergruppen har gjort med henne, poengterer Ystad viktigheten av kommentarbindene som rammeverk rundt Ibsens dramatikk og diktning. Med utgangspunkt i Henrik Ibsens skrifter har forskergruppen gjennomgått Ibsens brev- og telegrambind og plukket ut, skrevet ned og telt over Ibsens telegrammer, da ingen har foretatt denne sorteringen før.
Det har vært en spennende, men krevende oppgave, ikke minst grunnet det omfattende stoffet – da forskergruppen har foretatt en grundig sortering av telegrammene. I alle bindene forekommer telegrammene på samme side som brevene og det har derfor vært viktig å skille brev fra telegram.
I løpet av systematiseringsprosessen oppdaget også forskergruppen veier videre å forske på. Henrik Ibsen skrev telegrammer til personer som spilte en vesentlig rolle for hans skuespill og dramatikk. Alt fra forretningsmessige avtaler til gratulasjoner ble sendt, og det ble viktig for Ibsen å følge med på resepsjonen rundt verkene hans; både det redaksjonelle, men også teaterstykkenes oppsetninger rundt om i verden. Teaterdirektører, forlagsfolk, mellommenn og litteraturvitere var personer Ibsen hadde et sterkt samarbeid med. Som interessante sidespor begynte vi å se nærmere på Ibsens mellommenn for å beskrive og skildre litt av deres historie. Som en obligatorisk del i fordypningsemnet blogget forskergruppen ukentlig for å formidle ukens funn. Dette er en annen form for semesteroppgave, noe vi har syntes er svært givende og kreativt. Ved å fortelle om Ibsens viktige aktører i hans diktning kom vi også nærmere inn på den store dramatikeren.
«Å forske på en oppgave, handler ikke bare om å finne stoff, lese og skrive om det. Å forske innebærer også å se på de underliggende strømningene og finne spor og ledetråder som driver en videre.Viktige poeng, viktige observasjoner og personer som spiller en vesentlig rolle.»
Igjennom høstsemesteret har vi sett det nødvendig å forklare den bakenforliggende historien til noen av telegrammene. Den litteraturvitenskapelige retningen historisk-biografisk lesning har dermed vært en forskermetode gruppen har tatt i bruk som et middel for å oppnå en mer forståelig kontekst. Gjennom å se på konteksten kunne vi studere sammenhengen mellom de litterære verkene og samfunnet de sprang ut av. I vår lesning av telegrammene satt vi igjen med mange spørsmål som vi ville grave dypere i for å forstå sakens anliggende, men også for å forstå Henrik Ibsen selv som et menneske. Ystad fortalte om Ibsens brevskriving, noe som er et interessant moment å trekke frem i denne sammenhengen. Ibsen var nemlig ingen stor brevskriver, da han bare skrev 3000 brev i forhold til andre store forfattere som skrev opptil 30 og 40 000 brev, nevnte er: Bjørnstjerne Bjørnson og svenske Selma Lagerlöf. Brev- og telegramskrivingen var derfor ikke så viktig for Ibsen som mange andre forfattere, men den sier likevel noe om forholdet mellom Ibsens teaterstykker og hvordan de ble distribuert. Videre har forskergruppen knyttet sine funn opp mot biografien(ene) til Henrik Ibsen, og sett på hva som stemmer og hva som er lite skrevet om, eller helt utelatt. Blant annet fant vi ut om en interessant relasjon til Hildur Andersen som oppstod under Ibsens arbeid som teaterinstruktør og direktør ved Den Nationale Scene i Bergen. Bekjentskapet skal visstnok ha vært veldig nært, selv etter at Ibsen møtte Suzanna Ibsen. Dette er også et poeng av særlig interesse. Det forteller noe om Ibsen som menneske.
Det første telegrammet forskergruppen oppdaget i Henrik Ibsens skrifter ble sendt i 1875, og det siste bare to år før Ibsen døde, altså i 1904. Hva sier dette oss om Ibsen som en bruker av telegrafen? Telegrafen var et nytt kommunikasjonsmiddel som hadde som formål å meddele en beskjed raskere enn et brev. Men behovet for å sende meldinger raskt, meldte seg ikke for Ibsen før en rekke år etter at telegrafen kom til Norge. Som nevnt tidligere fant vi ut at hans første telegram ble sendt året 1875, altså 20 år etter telegrafens debut i Norge. Grunnen til dette kan skyldes en økonomisk årsak, nemlig at prisen for å sende telegram var svært høy i begynnelsen. Det fantes en enhetstakst, og innenlandstaksten i 1863 som lå på omkring 30 skilling (1kr), noe som tilsvarte en dagslønn for en vanlig arbeider. Fra 1877- 1888 skjer det en endring i prisene, som gjør det litt billigere. Her fikk Ibsen mulighet til å teste ut telegrafen, og videre ser vi at han bruker den mer og mer. “Telegramspråket” skyldes også denne taksten, for man fikk bare et gitt antall ord man kunne sende, skrev man mer enn det måtte man betale for ekstraord. Derfor skriver Ibsen kort og konsist, uten punktum og komma, og med en veldig dårlig syntaks.
Det vi kan konkludere med er at Ibsen tok i bruk telegrafen sent, altså 20 år etter dens ankomst. Telegrammene han sendte var skrevet hovedsaklig på tysk eller dansk/norsk og de omhandlet for det meste hans arbeid. For forskergruppen har det vært en svært lærerik, men også arbeidskrevende prosess.
Rapporten er skrevet av:
Andreas Bentzrød, Ida Louise Skarsten og Gerd Eli Hoel.
Kilder:
Rafto, Thorolf, Telegrafverkets historie 1855-1955. (1955) Aschehoug forlag.
Ystad, Vigdis (red.) Henrik Ibsens skrifter (2005-2010) Aschehoug forlag.