Bombing og tvang

Jevnlig fylles TV-skjermen av mennesker på flukt. Millioner av fortvilte flyktninger prøver å berge familiene sine unna krigshandlinger, drapstrusler og overgrep. Likevel har det vært lite kjent hvor mange nordmenn som husker lignende episoder fra sin egen barndom. Under andre verdenskrig var det mange norske barn som måtte overleve så godt de kunne. Det være seg bombing, tvangsfordriving og andre former for terror.

Bombing

Bjarnhild Wian var fem år første gang hun så et fly. Datoen var 4. mai 1940. «Hysj barn, vær stille,» sa moren. «Vi må skynde oss å få på dere klærne nå.» I full fart ble yttertøyet tatt på over nattkjolene. Snart hørte de at det eksploderte flere steder i nabolaget, og like etter var det som om hele huset begynte å riste. Moren grep fatt i hendene til Bjarnhild og søsteren Sonja. Det ble for mye for de to jentene, og begge begynte å gråte av redsel.

Om ikke lenge skulle imidlertid de to jentene bli vant til bombing og flyangrep. Gjennom fem år med krig ville innbyggerne i hjembyen Kirkenes oppleve 328 flyangrep og 1012 flyalarmer, og er blitt sagt å være den byen i Europa som opplevde nest flest flyangrep under andre verdenskrig. Barn måtte holde seg i nærheten av mødrene sine, slik at de sprang sammen til nærmeste tilfluktsrom når flyalarmen ulte.

Bakgrunnen for de hyppige flyangrepene var knyttet sammen med tyskernes krig mot Sovjet:

For det første var Kirkenes et oppmarsjområde for tyske militære som skulle kjempe på østfronten. Dernest gikk konvoiene med livsviktig militært utstyr fra USA til sin russiske allierte nordenfor Finnmark. Dette medførte kamper både til sjøs og på fastlandet.

Skyfri himmel og nydelig vær var noe befolkningen i Kirkenes begynte å frykte. Det betydde «bombevær». Slike netter lå alle fullt påkledd. Noen ganger kom flyalarmene og angrepene samtidig. Da lærte Bjarnhild at det var best å ligge flat på gulvet og høre på plystringen til bombene. Desto høyere plystretonen var, jo nærmere ville bomben falle.

På flukt

Bjarnhilds familien prøvde tidlig å komme seg bort, men slektningene i Lofoten sa at de hadde ikke plass. Den 4. juli 1944 ble hjemmet deres i Kirkenes bombet til ruiner, og da fronten nærmet seg, søkte hele familien tilflukt i en bunker.

Fem tusen andre finnmarkinger flyktet sørover denne siste sommeren og høsten, og mange hadde Trøndelag som mål.

Tvunget sørover

Nazistene hadde forsøkt å få en fortgang på evakueringen av resten av finnmarkingene, men de fleste av innbyggerne nektet å dra.

Ettersom fronten krysset grensen til Norge og Den røde hær jaget de tyske soldatene nærmere Tana-elva, kom Hitler fram til at noe måtte gjøres. Han beordret derfor den 28. oktober 1944 en tvangsevakuering av hele befolkningen i Finnmark og Nord-Troms. Ordren omfattet om lag 70 000 mennesker, og gjaldt også i de fleste tilfeller en total ødeleggelse av alt de eide. Unntaket var det de klarte å bære i hendene.

Alette og Ove Eriksen fra Brennelv i Porsanger-området var blant de mange som skulle tvinges sørover. Sammen hadde de tre barn: Lilla på fem, Jan, tre år og minstemann Tor på fire uker.

En morgen hadde de sett at husene et stykke unna stod i brann. De hadde da begynt å pakke så fort de kunne. Snart kom tre soldater opp til deres eget hus. Mens en stilte seg som vakt utenfor og en annen gikk rundt og knuste rutene, kom den siste soldaten inn og ga dem ordre om straks å forlate huset. Ove og Alette tok med seg ungene og stormet ut i panikk. Den lille babyen deres måtte de bære naken ut i kulden og kle på ham der. Ove fortalte senere: «En av tyskerne bar seg som en gal, rullet med øynene og pekte på barnet med revolveren samtidig som han godtet seg ved synet av kameratene som stakk fyr på husene.»

Gikk fra gård til gård

Snart ble familien sendt sørover på et overfylt skip. Ferden gikk først til Narvik og deretter videre mot Stadsbygd ved Trondheimsfjorden.

Her fikk de en tøff start, for den familien som var blitt utpekt til å ta imot dem ville ikke ha dem. Ove, Alette og ungene hadde ikke kommet lenger enn til trappa før de ble bedt om å gå. Stadsbygd sin kapasitet til å ta imot flyktninger var sprengt, og nå fikk de kjenne det på kroppen. Familien gikk fra gård til gård og spurte om noen kunne ta imot dem, men overalt var det fullt. Til slutt fikk de tilbud om å bo på samme rom som noen andre evakuerte.

Da var det ei dame som utbrøt: «Dette går ikke an!». Damen het Kissi Brødreskift og sammen med mannen sin bodde hun på en av de andre gårdene i bygda. Nei, da fikk de heller bli med henne hjem. Kissi var et godhjertet menneske, og hadde allerede hatt en hjemløs familie boende hjemme hos seg i lengre tid. Denne familien hadde nå flyttet ut, men presten mente at Kissi og Andreas hadde gjort sitt og derfor unnlatt å sette navnene deres opp på listen over mottakerhjemmene.

Kissi var uenig, og snart hadde hun ryddet plass til Ove, Alette og de tre små ungene deres. Nå startet ei fin tid for begge familiene. De to kvinnene ble fort gode venninner, og Ove og Andreas hadde også sitt til felles. Begge mennene hadde vært norske soldater under i kampene rundt Narvik våren 1940.

Det var vemodig for dem alle da flyktningene reiste hjem til Brennelv sommeren 1945. Tårene rant, og tre år gamle Jan satte en støkk i de voksne da han spurte om hjemmet til Kissi og Andreas skulle brennes nå. Det var jo slik det hadde vært sist gang han flyttet.

Femti år senere herjet krigen i det tidligere Jugoslavia. Mange bosniere ble tvunget bort fra hjemmene sine. Noen av dem kom til Lakselv i Finnmark. Snart oppsøkte mange lakselvværinger den nedlagte campingplassen som nå var gjort om til asylmottak. De kom for å fortelle de nyankomne at de måtte bare komme på besøk. Døra hjemme hos dem stod åpen.

Lakselvværingene fortalte at de selv hadde vært flyktninger under krigen, så de visste hva det ville si å være en flyktning, fortalte de sine nye sambygdinger.

Fakta:

• Inger Selven Watts er historiker ved NTNU
• Ga i 2016 ut boken «De kom til oss – tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms»
• Watts har holdt en rekke foredrag om tematikken i boka
• 24. april 2018 skal hun holde foredrag på Dragvoll
• Selven Watts sin bok er også tidligere omtalt i blant annet Universitetsavisa og Heimen

Inger Selven Watts

Historiker ved NTNU | Nettside

Historiker og forfatter av boka De kom til oss. Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms.