Refleksjoner etter undervisning om Helsefremming av Ole-Martin Momyr, Vigdis Lauritzen Thun, Gard Myhre og Trine Remen Smolan

Helse – forebygging og helsefremming

Verdens helseorganisasjon, WHO, definerer helse som “en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyte”. Definisjonen er lett å kritisere fordi hvem kan egentlig oppnå denne tilstanden?

Tradisjonelt har sykdomsforebygging hatt en patogenetisk tenkning der det handler om å forebygge og redusere risikoen fra alle de forskjellige faktorene som kan gjøre oss syke. I Ottawa i 1986 arrangerte WHO den første internasjonale konferansen om helsefremming. Ottawa-charteret ble signert og avtalen er kjent som startskuddet for en dreining fra å redusere risiko for sykdom til å begynne å tenke på hva som skaper god helse, en salutogen tankegang.

Mariana Bryk/NTNU

Politikere med hvit legefrakk

Folkehelsearbeid skjer på mange arenaer og mange plan. Innenfor helsefremming snakkes det ofte om 10-90 postulatet. Av alle de faktorene som kan påvirker folks helse, er det bare 10 prosent som helsetjenesten kan påvirke. Svært lite skjer på legekontoret. Det handler om å løfte blikket. De store samfunnsgrepene er ofte de mest effektive tiltakene. Eksempler på dette kan være drikkevann, vaksiner, fritidsklubber, lysløyper eller den mye omtalte røykeloven. Helsefremming dreier seg svært ofte om politikk og ved å tenke slik blir ordføreren en viktigere helsearbeider i forhold til helsefremming enn legen i hvit frakk.

FN’s bærekraftmål

I 2015 så FNs bærekraftsmål dagens lys. Disse gjør folkehelsearbeidet mer aktuelt enn noensinne. Med dette nye rammeverket for planlegging og tjenesteyting utfordres vi på å løfte blikket og se samfunnsutviklingen i en større sammenheng. Bærekraftsmålene representerer tre dimensjoner – bærekraftig klima og miljø, sosial bærekraft og økonomisk bærekraft. De tre dimensjonene må ses i sammenheng, og folkehelsearbeidet knyttes til den sosiale bærekraftdimensjonen. Bærekraftsmål nr. 17 «Samarbeid for å nå målene» er en forutsetning for å nå de andre målene.

Investering i sosial bærekraft er avgjørende for fremme og utjevne befolkningens livskvalitet og helse. Derfor fungerer bærekraftsmålene nå som grunnlag for folkehelsearbeidet.

Bærekraft handler også om en dreining av fokuset i helsetjenestene. Med tendenser til økende uhelse som følge av en aldrende befolkning og økt psykisk belastning på yngre generasjoner, vil det være umulig å tenke seg at dette skal løses gjennom økt behandling i helsevesenet. Dagens helsetjenester bidrar i altfor stor grad til at mange fortapes i en evig søken etter den rette “kuren”. Tradisjonell behandling må i større grad inneholde elementer som istandsetter mennesker til å mestre sine utfordringer. Aktivering av den enkeltes mestringsressurser er en helsefremmende tilnærming som kan benyttes i møte med enkeltindivider, men det krever at blikket løftes utenfor legekontoret eller behandlingsrommet.

Økende sosial ulikhet gir store utslag på vår levealder

Sosial ulikhet i helse er et tema som engasjerer oss. Befolkningens helsetilstand varierer mellom ulike grupper, etter inntekt, utdanning, yrke, kjønn og etnisk og kulturell bakgrunn . Mønsteret er at helsa blir bedre og levealderen lenger jo høyere i det sosioøkonomiske hierarkiet folk befinner seg (Garsjø, 2018) . Folkehelseinstituttet viser at det i Norge skiller 12 år (!) mellom de kommunene som har høyest og lavest forventet levealder for menn, mens det er ti år for kvinner. En påstand er at økende klasseforskjeller er den farligste trusselen mot samfunnet vårt (Brox, 2016).

Individets frihet eller samfunnets ansvar?

Etikken i helsefremmende arbeid er utfordrende. Hvor mye skal staten blande seg inn i den enkelte innbyggers frihet til å ta sine egne valg? Er det en menneskerett å kunne røyke seg til døde av lungekreft?  Mange vil heller dø noen år tidligere enn å slutte å røyke. Men hva når den samme røyken får konsekvenser for de rundt? Skal man kunne røyke som man vil i sitt eget hjem? Skal barn ha rett til å vokse opp i røykfrie hjem?

Frihet og ansvar er begreper som bør sees i sammenheng. Helsefremmende og forebyggende arbeid berører og utløser ubehagelige spørsmål som kan handle om hvem som har rett til å bestemme hvordan man skal leve og hvilke valg man kan ta. Alle tjener på et godt utviklet fellesskap, selv om det også handler om å gi avkall på noe individuell frihet. (Garsjø, 2018)

“Rettferdighet er den største kapital et land kan ha”  (Per Fugelli)

Det er tverrpolitisk enighet om å redusere sosial ulikhet i helse, men gjøres det nok?

Hvilke tiltak har DIN kommune igangsatt?

Helsedirektoratet har utarbeidet et dokument som anbefaler hvilke tiltak som bør prioriteres for å redusere sosial ulikhet i helse, eksempelvis mer rettferdig inntektsfordeling, en god barndom, utdanning og høy sysselsetting (Helsedirektoratet, 2018).

Garsjø (2018) hevder at de mest effektive tiltakene innen forebyggende- og helsefremmende arbeid vil gripe inn i motsetningen mellom individets frihet og fellesskapets beste. Økonomiske og juridiske virkemidler er ofte effektive, men ikke legitime. Effektiv folkehelsepolitikk kan innebære drastiske og til dels upopulære forslag, og derfor er de ofte vanskelige å få gjennomslag for.

I forebyggende og helsefremmende arbeid er det mange tankekors – blant annet at de personene og gruppen som allerede er de beste til å ta til seg informasjon om helsefremmende tiltak blir enda mer opplyst. Utfordringer blir å bidra til at ikke bare de spreke blir sprekere og de friske friskere. (Garsjø, 2018). Hvordan kan vi bidra til å få med de som trenger det mest, nå brede målgrupper og bidra til å utjevne helseforskjellene?

Å forebygge sosial ulikhet i helse innebærer at vi må ha fokus på hele årsakskjeden – årsakene til årsakene – ikke bare risikofylt helseatferd som røyking eller sviktende mestringsevne. Det er helt nødvendig å fokusere på de systematiske sosiale helseforskjellene i befolkningen, og jobbe mot å redusere skjevfordelingen av økonomiske og sosiale ressurser, utdanning og arbeid i befolkningen (Helsedirektoratet, 2018 ).

Kilder:
Brox, O.(2016). På vei mot et postindustrielt klassesamfunn? Oslo: Pax forlag
Garsjø, O. (2018). Forebyggende og helsefremmende arbeid – fra individ til systemorientert tenkning og praksis. Oslo:Gyldendal
Helsedirektoratet (2018) Anbefalte tiltak mot sosial ulikhet i helse. Helsedirektoratet