Helsefremming og sykdomsforebygging har to ulike utgangspunkt. Hva er ulikt? Og hvorfor er både helsefremming og sykdomsforebygging viktig i folkehelsearbeid?

Helsefremmende arbeid defineres som «prosessen som setter folk i stand til å få økt kontroll over og forbedre sin helse». Helsefremmende arbeid bygger på en sosial modell for helse, og har fokus på ressurser og mestring hos individer, familier og lokalsamfunn. Dette kan ses gjennom f.eks. tilrettelegging av uteområder på skoler og bygging av sykkelveier. Politiske føringer har en sentral rolle. Tanken er å styrke helse for å gi økt livskvalitet.

Sykdomsforebyggende arbeid har fokus på risikofaktorer for sykdom. I sykdomsforebyggende arbeid er det helsepersonell som er eksperter og som løser problemet for pasienten. Pasienten aktiviseres i liten grad. Målet er å forhindre eller utsette sykdom hos friske personer, og hindre at sykdommen kommer tilbake eller blir verre.

Helsefremmende arbeid skapes av de berørte gjennom aktive, demokratiske prosesser. Vi er likevel avhengige av forsknings- og kunnskapsbasert kompetanse for å få oversikt over sykdom og årsaksforhold. Kunnskap fra forskning om helsefremmende faktorer kan brukes til å styrke folks helse og mestringsfølelse. Dette gjelder både om de i utgangspunktet er friske eller syke.

Sykdomsmønsteret og helsetilstanden i Europa og verden over har endret seg. Det har vært en økning i forekomsten av de såkalte ikke-smittsomme sykdommene som diabetes, hjerte- og karsykdommer, kreft, muskel- og skjelettlidelser og mentale helseproblemer. Bedre behandling og overlevelse gjør at flere lever med sykdomssymptomer, funksjonsnedsettelse og bivirkninger av behandling. Helsetjenestens kapasitet utfordres.

Det voksende antallet eldre med kroniske sykdommer er ikke den eneste faktoren som truer kapasiteten. Befolkningens økende forventninger til at helsetjenesten skal gi dem et liv fritt for sykdom og bivirkninger legger nemlig press på kapasiteten og velferden. Tross nyvinninger i medisinsk forskning og økt tilgang til medisinsk behandling så bedres ikke folkehelsen. Myndigheter og samfunnsplanleggere erkjenner at det er behov for nye bærekraftige løsninger i samfunnet. Ottawacharteret ble utarbeidet under den første internasjonale helsefremmings-kongressen i 1986. Her påpekes at myndigheter skal understøtte helsefremmende prosesser – altså prosesser som gir folk økt kontroll over muligheter til å forbedre sin helse. Det kan være å sette inn tiltak og tilrettelegging på ulike samfunnsnivå som for eksempel sykle-til-jobben-kampanjer og opprette livsmestring som fag i skolen (Aglen, Olufsen & Espnes, 2018).

Holmen m.fl (2016) har undersøkt data fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), og de diskuterer blant annet hvordan forskning tradisjonelt har fokusert på sykdomsutbredelse og årsaks- og risikofaktorer for sykdom. En ser blant annet at hovedmålet med studiene i stor grad har vært å finne ut hva som kan virke sykdomsforebyggende. Artikkelforfatterne hevder at helsefremmingsbegrepet nå blir viktig over hele verden, men de poengterer at slike perspektiver likevel ikke har fått helt fotfeste innen forskning.

Vi ser at helsefremming og sykdomsforebygging har to ulike utgangspunkt, men ser betydningen av at de må fungere sammen. Sykdomsforebygging henger sammen med sammensetninger av ulike faktorer, også faktorer vi i dag ikke er i stand til å identifisere. Vi bør implementere helsefremmende tiltak i “alt vi gjør” slik at vi gjør oss bedre rustet til å håndtere fremtidens helseutfordringer.

Refleksjoner etter undervisning om «Teorier, metode og perspektiver i folkehelsearbeidet» av Marianne Bakka, Siri Bævre-Brøttemsmo, Berit Konstad, Marit Kolsvik Kvaran og Elisabeth Asphaug Rauboti

Litteraturliste

Aglen, B. S., Olufsen, V. & Espnes, G. A. (2018). Helsefremming og sykdomsforebygging er ikke to sider av samme sak. Sykepleien.no. https://doi.org/10.4220/Sykepleiens.2018.70809

Holmen, J., Espnes, G. A., Håpnes, O., Rangul, V., Svebak, S., Sørensen, T. & Theorell, T. (2016). Jakten på helsefremmende faktorer i epidemiologisk forskning: Eksempler fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). Norsk Epidemiologi, 2016; 26 (1-2): 125-137. doi:10.5324/nje.v26i1-2.2025