359 / 508
GUNNERIA 80, 2016
357
Per Magnus Jørgensen, Einar Weidemann og Eli Fremstad
Vokser her og der i vårt hav, oftest på dets kanter, avtegnet i virkeligheten [i
naturen] fra der havet skyller inn mot Nidaros [Trondheim] oppskyllet ved
festningen Holmen [Munkholmen]. En orgyia [1,88 m] og en halv lang og en
fot bred. Bladet er inntrykket ved basis så vel som mot spissen avsmalende og
tilspisset, som gjør at det ser sverdformet ut. Den midterste langsgående skiven
på friske eksemplar er tykk, matt og rødbrun. Stengelen er en fot lang, hard og
nærmest rund. Dens farge er rødbrun, også bladene med unntak av midtribben
som er (fra mettet til svakt) brun. Ganske visst refereres denne som
Fucus
saccharinus
Linn. i fl. dan. der den er avbildet på plansje 416, og det er kanskje
slik at den ikke er annet enn en varietet av denne art med en bredere, hinneaktig,
gjennomskinnelig kant som er kraftig bølgende. Men påfallende liknende er
Ulva
latissima
Linn., men likevel forskjellig fra mitt eksemplar av
Ulva
latissima
Linn.
som er nevnt i flor. norv. b. I. nr. 115, og som har blad som er så lange som en
orgia [ca 0,5 m] lange og to fot brede med avrundete spisser, også med hinneaktig
og ruglet disk, samt stilker som er en og en halv fot lange. Lokalbefolkningen
anvender den ikke, så vidt jeg vet, til fôr for kveg, fordi denne blant algene sies å
være djevelsk og kalles populært blant befolkningen for
Trolltare
. P.S. Når man
studerer Linnés Mantissa II, kan det ikke være minste tvil om at vår
longissima
ikke er
Fucus saccharinus
Linn. som fremstilt i Fl. norv. I, nr. 116. Alga
saccharifera hos Strøm i Sunnmøres beskrivelse s. 92 refereres til
Ulva
latissima
av Linné i mant. 509. Verken
Fucus
saccharinus
eller min
Ulva
longissima
har en
ekte ribbe, noe som synes meg å forklare hvorfor man kaller den læraktig. Dette
og annet indikerer at denne
Fucus
burde tilbakeføres blant
Ulva-
artene.
Note: Gunnerus er i sine lange utlegninger om disse store tarene på rett spor – det
dreier seg om variasjoner innen samme art, men han trekker gale konklusjoner,
også på slektsnivå.
MIV [1004].
Poa
compressa
[
Poa
compressa,
flatrapp], med hengende topp som
er sammentrukket, strået er skjevt og flattrykt.
På norsk
Bergrap, Flatrap
.
Her og der på tørr mark. De skjeve, flattrykte stråenes mange føtter [utløpere]
samles på den krypende rot. De har tre eller fire knær [leddknuter]. Bladene er
stive og ru, omtrent tre tommer lange, unntatt i det minste det øverste, en linje
bredere. Den skiller seg enkelt ved første påsyn fra
Poa annua
[tunrapp] ved sin
hengende, sammentrukne topp, mens førstnevnte har en sprikende topp. Spises av
alle sorters kveg, også av griser, men oftest foretrekkes den av får.
Note: Belegg finnes ikke i herbariet. Det er usannsynlig at Gunnerus kan ha sett
flatrapp i så store mengder at han kunne si noe om beite på arten. Han forveksler
den nok med lundrapp
Poa nemoralis
, som er svært lik flatrapp og mye vanligere,
se nr. 1027.