Stikkord: middelalder

Handtag, famntag, klapp eller kyss – spår efter den medeltida läsaren

Innleggsforfatter Av Victoria Juhlin
Publiseringsdato 8. mai 2018

Gunnerus MS Fol. 724, ett liturgiskt manuskript från 1400-talet. På första sidans nedre kant finner vi en cirkelformad illustration av jungfru Maria som visar spår av slitage. Kanske har slitaget på bilden – liksom det i nedre, höger hörn, uppstått på grund av upprepad beröring från en eller flera läsare? Foto: Foto: Nils Eikeland/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

I det senaste blogginlägget från konserveringsverkstaden i NTNU Gunnerusbiblioteket pratade vi om smuts i äldre boksamlingar. Smuts i form av lösa partiklar, fingeravtryck eller missfärgade partier av ett ark eller omslag kan, som vi har konstaterat, orsaka omfattande skador i och på en bok: t. ex. i samband med hantering när smutspartiklarna slipas mot bokens ytor eller när smutsen absorberar fukt vilket kan leda till mögelutbrott, mer missfärgning, blödande pigmenter, korrosion eller skadedjursangrepp. Förutom att ha en direkt nedbrytande effekt på bokens material och struktur kan smuts också försvåra tolkningen av en bild, tydningen av en text och analysen av ett material. Smuts utgör, med andra ord, en stor risk för böcker. Det finns dock tillfällen när historisk smuts kan ge oss en inblick i den medeltida läsarens tankevärld; när smutsen kan avslöja information om hur en bok användes, hanterades och förvaltades, vilka avsnitt som väckte särskilt starka känslor och vilka sidor som ansågs mindre viktiga av den som läste och den som lyssnade. Kanske kan vi rent av få veta om vår läsare hade bruna ögon eller led av acne! Detta ska vi se närmare på i veckans blogginlägg.

Kathryn Rudy, professor vid St. Andrews University i Skottland, forskar bl a på historisk användning av senmedeltida pergamentmanuskript. I 2010 publicerade Rudy en artikel där hon beskriver hur man med hjälp av en densitometer (ett instrument som registrerar tätheten i en reflekterande yta) kan analysera smutsiga marginaler och andra områden i medeltida manuskript, och på så vis få ledtrådar till hur den medeltida människan interagerade fysiskt med boken och dess text och vilka sidor och avsnitt som favoriserades eller ignorerades. Och SOM det interagerades: med läppar, nästippar, pannor och, förstås, händer! Ett exempel på direktkontakt i form av en kyss, dokumenterat av samtiden, ser vi i Savoy Hours från 1300-talet.

*Savoy Hours*, c.a 1334 – 40
Foto: Beinecke Rare Book and Manuscript Library, Yale University
https://brbl-dl.library.yale.edu/vufind/Record/3520209

Den upprepade direktkontakten lämnade förstås sina spår på pergamentsidorna; något samtidens manuskriptmakare var väl medvetna om. I ett försök att minimera slitaget målade man då och då in en sk. beröringsplakett på en strategisk plats i eller i närheten av arkets nedre kant. Avsaknaden av beröringsplakett hindrade dock inte den medeltida läsaren från att placera en fuktig kyss eller nästipp på en särskilt favoriserad bild eller text – något Rudy också konstaterar i sin forskning.

Densitometern är ett exempel på en icke-destruktiv metod som gör det möjligt att analysera ett föremål utan att skära, klippa eller på annat vis avlägsna material från originalet. Densitometeranalys säger oss dock ingenting om förekomsten av mänsklig DNA eller bakterier. För den informationen behöver vi ta hjälp av modern genetisk och molykelärbiologisk forskning och PMF (Peptide Mass Fingerprinting). PMF baserar sig på en av de mest grundläggande rengöringsteknikerna inom papper- och bokkonservering: nämligen torr-rengöring med ett radergummi. Provmaterial samlas helt enkelt upp genom den elektrostatiska laddning som uppstår när konservatorn försiktigt för radergummit över en pergamentyta som inte innehåller text eller illustrationer. Detta material analyseras sedan med hjälp av masspektrometri. Idag används PMF framförallt för att hämta in information om pergamentets ursprung och för att hjälpa föremålskonservatorer att identifiera vissa bakterier som är skadliga för just pergament, men metoden kan också användas på fingeravtryck eller andra smutsiga partier av ett ark för att upptäcka DNA från mänsklig arvsmassa och bakterier med särskild anknytning till mänsklig hud och specifika kroppsdelar. Det är spännande att tänka att PMF inom en snar framtid kanske kan ge oss information om ögonfärgen, hårfärgen, hälsotillståndet och härstamningen till den ursprungliga användaren av ett medeltida manuskript!

I nästa bloggpost från konserveringsverkstaden ställer vi oss bl a följande frågor: varför luktar en del gamla böcker choklad medan andra luktar gamla sockor? Kan doften från gamla böcker kartläggas och i så fall, kan vi dokumentera och arkivera böckernas doft till kommande generationer? Det och mer lite längre fram i sommar!

Källor:

Fiddyment, S. et al (2015), Animal origin of 13-th century uterine vellum revealed using noninvasive peptide fingerprinting. Tillgänglig via: http://www.pnas.org/content/112/49/15066

Gibbons, A. (2017), Goats, bookworms, a monk’s kiss: Biologists reveal the hidden history of ancient gospels. Tillgänglig via: http://www.sciencemag.org/news/2017/07/goats-bookworms-monk-s-kiss-biologists-reveal-hidden-history-ancient-gospels

Rudy, K. (2010), Dirty Books: Quantifying patterns of use in medieval manuscripts using a densitometer. Tillgänglig via: https://jhna.org/articles/dirty-books-quantifying-patterns-of-use-medieval-manuscripts-using-a-densitometer/

Rudy, K. (2013), The secret lives of medieval manuscripts: Kathryn Rudy at TED x University of St Andrews. Tillgänglig via: https://www.youtube.com/watch?v=zjZAdPX6ek0

Teasdale, M. et al (2017), The York Gospels: a one thousand year biological palimpsest. Tillgänglig via: https://www.biorxiv.org/content/early/2017/07/24/146324

Stikkord bevaring, bokkonservering, middelalder

Manuskript UBrss

Prosjektstart for middelalderbrevene (Diplomsamlingen) på Gunnerusbiblioteket

Innleggsforfatter Av
Publiseringsdato 8. januar 2018

Gunnerusbiblioteket starter 2018 med skanning av middelalderbrevene i Diplomsamlingen. Samlingen blir skannet i høy oppløsning med sammendrag og transkripsjoner i bibliotekets database, gunnerus.no. Den inneholder dokumenter fra 1329 og framover og er blant de eldste håndskrevne dokumentene vi har. De ca. 450 brev og andre dokumenter er skrevet på papir eller pergament og er av stor verdi for historikeren.

Sjeldne dokumenter som forteller om middelalderens mennesker og samfunn

Skjøte fra Borgund 3.mai 1592. Semund Sjurdsøn på Myklebust i Borgund skjøter til Pål Helgesen 2 mellags leie i Synes for 11 gamle daler og 1 skje på 2 lodd. På sin salig hustrus og sine barns vegne er Pål Helgesen neste odelsbårne til å kjøpe. Pergamentsbrev med 6 segl.

I diplomene finnes det mye lokal- og slektshistorisk informasjon. Dette er viktig kildemateriale for våre brukere når det gjelder gårds-, steds- og personforskning. Dessuten kan seglene, som ble festet til diplomer eller trykt på dem for å gjøre dem rettskraftige, være av interesse. En del segl er fremdeles bevart, men de er svær skjøre.

Innholdet er ofte rettslig, her kommer noen eksempler på innhold:

arv eller salg/leie av gårder og gårdparter, gridsbrev, pilegrimspass, vitnesaker, drapssaker, kvitteringer for kjøp, privilegier, jordskifte, etc.

Vi finner brev om både historiske personer og steder (fra sammendragene):

24. august 1353 i Nidaros: «Fehirden i Nidaros Arne Andorsen anbefaler sin tjener Bjørn Vesterlidsen som en god og tro mann.»
3. september 1440 i Oppdal: «Erkebiskop Aslak Bolt kunngjør, at sist han var i Danmark hos Kong Erik, hadde han med seg fra allmuen i Oppdal det brevet som Kongen og Norges Riksråd hadde gitt Oppdølingene om frihet for alle nevnder og utfareledning på grunn av den store bekostning allmuen hadde med skyss over Dovrefjell, veiarbeid, gjesting og andre byrder.»
15. juli 1547 på Austrått: «Inger Ottesdatter Rømer, Hr. Nils Henriksens enke, gir med Jens Tillufsen Bjelkes og sin datter Lucies samtykke gården Borg i Skogn til mester Henrik Nilsen, kannike i Trondheim, og dennes ekte barn.»
12. april 1655 i Trondheim: «Marette Mikkelsdatter, enke, selger på egne og medarvingers vegne den tomt i Trondheim, hvor hun og hennes mann bodde, men gården brant for 4 år siden, til forrige borgermester her i Trondheim Jens Nilsen Friis, nåværende stiftskriver.»
1.juli-31.juli 1513 i København: «Den kongelige kanslers opptegnelse på kong Christian II.s foreløpige svar på det Norske riksråds andragelser, av hvilke han inngår på noen og nærmere vil forhandle om andre, mens han med hensyn til den foreslåtte utelukkelse av andre enn innfødte som riksråder, lensmenn og fogder erklærer å ville betrakte danske menn som innfødte.»

Diplomene gir på denne måten svært sjelden informasjon om mennesker, samfunn og historien i middelalderen. En av våre mest kjente forskere, Oluf Rygh, benyttet diplomene i Diplomatarium Norvegicum for å bestemme opprinnelig form og betydning av gårdsnavn i sitt store verk Norske gaardnavne (utgitt 1897-1924). Diplomer er også av interesse for språkforskere, og slektsforskere finner informasjon om slektsgården eller slekten.

Språket i brevene er uforståelig for de fleste av oss, og selv de ordrette transkripsjonene (avskrift) av teksten er vanskelige å forstå. Derfor ble det laget sammendrag i 1916 med de viktigste gårds- og personnavnene og brevenes tema. Eksperten kan i basen benytte sammendrag, transkripsjoner og bilder for verifisering. Bildene kan lastes ned gratis, og benyttes i artikler og bøker uten vederlag. Husk akkreditering. Man kan også gi tilbakemeldinger dersom det oppdages feil eller mangler.

Hvordan vite hva som finnes i Diplomsamlingen?

Diplomsamlingen ble først registrert i Rasmus Nyerups Catalog over DKNVS samlinger, utgitt 1818. Det gikk nesten 100 år før det ble laget en kronologisk ordnet seddelkatalog med navne- og stedsregister (1916). Andre diplomer og tidlige brev finnes i dag i bibliotekets manuskriptsamling. Brevene i Diplomsamlingen er heller ikke registrert i bibliotekets elektroniske katalog, Alma. De ca. 230 brevene som er datert mellom 1329 til 1570, er transkribert og publisert av Riksarkivet i Diplomatarium Norvegicum. Brevene som er datert 1570-1670 finnes heller ikke her.

Hans Jacob Wille (1756-1808). Foto: Wiki common

Når biblioteket nå skanner og gjør diplomene og brevene med seglene søkbare med transkripsjoner og sammendrag, kommer forskerne til å få et mye bedre verktøy til bruk i sin middelalderforskning og forskning på tidlig nytid, og andre kan oppspore slektsgårdens opprinnelse og beboere.

Hvor kommer diplomene fra?

Det finnes lite informasjon om proveniens i de gamle registrene (hvordan diplomene er anskaffet og hvor de kommer fra), men noe informasjon har vi likevel. Gerhard Schøning (1722-1780) samlet gamle brev på sine studiereiser, og ga DKNVS samlingen i sin testamentariske gave. Selve grunnstammen i Diplomsamlingen fikk biblioteket av sogneprest i Vår Frue kirke i Trondheim, Hans Jacob Wille (1756-1808). Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab , og dessuten bibliotekar og sekretær 1793-97 samme sted .

Bevaring og bruk av diplomene

Vi kaller vitenskapen som vurderer diplomer som historiske kilder for «diplomatikk» (studier av formelverk, blekk, papir/pergament, skrift og dokumenttyper).

Ved starten av prosjektet blir samlingen ompakket i bedre emballasje og oppbevares med streng sikkerhet. Etter skanning av samlingen vil det ikke lenger være mulig å hente fram diplomene, unntatt i sjeldne anledninger.

Et adelsbrev i Diplomsamlingen, datert København 15. august 1526. Dette er adelsbrevet til Jørgen Kock, borgermester og myntmester i Malmø med våpenskjold og segl. Foto: NTNU UB

Mens prosjektet pågår vil vi heller ikke kunne hente fram diplomene. Vi har avfotografert diplomene som ikke finnes i Diplomatarium Norvegicum og disse kan bestilles kopier av. Det er uvisst når prosjektet er ferdig, men det kan ta flere måneder.

Stikkord brevsamling, Diplomsamlingen, middelalder

Kart kirkehistorie Manuskript UBrss

Liksteinene i Nidarosdomen – 700 år gamle kunstverk som skulle sikre evig frelse

Innleggsforfatter Av
Publiseringsdato 6. desember 2017

Ved siden av å være vakre kunstverk beregnet til å imponere tilskueren og Gud, så forteller liksteinene i domkirken oss om middelalderens trøndere.

Fotografi av grotesk fra Domkirken. Evig pine for de usalige. Foto: Ukjent/NTNU UB

Steinene er samlet i en egen utstilling i Nidarosdomens kjeller. Domkirkens steinsamling er en av Europas største. Historisk dokumentasjon og gamle tegninger av liksteinene finnes i Gunnerusbiblioteket.

Hvordan sikre seg evig frelse?

På 1200-tallet ble frelse et personlig ansvar. Kirken lærte folk at de kom til himmel eller helvete etter døden alt etter som hvordan de oppførte seg i livet. For å få en lettere vei til himmelen kunne man betale kirken for å lese sjelemesser. Kannikene hadde lister som de brukte for å holde oversikten over når og hvem det skulle leses og synges for.

Det gjeveste var å bli gravlagt inne i selve kirken eller umiddelbart utenfor på kirkegården. Det var bare geistlige, konglige og adelige som kunne gravlegges i domkirken, andre ble gravlagt ved de små sognekirkene i byen. Vi finner derfor flere erkebiskopers graver her. Liksteinene var hugget i den kostbareste marmor, og det var Nidarosdomens steinhoggere som hogg steinene.

De eldste kistene er barnegraver fra 1100-tallet. Disse ble funnet i kirkemurene ved restaureringen og må være kongelige barn. Liksteinene ble formet etter menneskekroppen, avsmalnende mot beina. På kirkegården lå steinene på bakken med oppreiste steiner i begge kortendene. Motivene på liksteinene er i romansk og gotisk stil med gjengivelser av stiliserte riddere, fornemme fruer og geistlige. Enkelte har vakkert utformede kors med bladverk, og det finnes religiøse motiver.

Hva slags avtaler kunne man inngå med kirken?

Teksten på liksteinene er kort. Det står oftest navnet på den døde og en påminnelse om å utføre sjelemesser for ham eller henne. Blant de skriftlige kildene til middelalderen er gamle skinn- eller papirbrevene (også kalt diplomer), der vi finner avtaler om gaver til kirken mot faste sjelemesser.

I et diplom fra 1343 velger Gunnhild Sigurdsdatter seg ut et gravsted på Kristkirkegården (domkirken), der hennes mor, Brynhild også var gravlagt.

I 1349 ga erkebiskop Arne Vade den store gården By på Byneset til domkirken for å bli gravlagt i kirken. Han «bestilte» dessuten sjelemesser mot flere andre testamentariske gaver.

Lorents Diderich Klüwers grunnplan over Nidarosdomen med gravene inntegnet. «Antiqvariske reise..» Tegnet 1817. Foto: NTNU UB Zoom inn på kartet her.

Baron Bjarne Ellingsson til Bjarkøy ble gravlagt inne i Nidarosdomen 1313. Han ville ha graven inne i kirken i et spesielt hjørne, og mot pengegaver til mat og utstyr ville han ha sunget sjelemesser over alle kristne sjeler og seg selv og hustruen Margrette hver eneste dag med vokslys og klokkeringing. Dessuten ville han at det skulle utdeles almisser til fattige med mat og drikke.

Fru Sigrids likstein fra 1200-tallet har denne vakre teksten (oppr. latin):

«Døden bankar på denne bustad:

Du blomst på jord, gi etter for meg.

Ei kvinne ven

Ei frue edelbåren

Sigrid var hennar namn

Må ho vere sæl og velsigna

Samla med dei heilage

og nyte ævelig fred.» (Ekroll 2001, s.36.)

Hvem fikk i oppdrag å beskrive og måle opp Nidarosdomen?

Det er mer enn 250 år siden Gerhard Schøning (1722-1780) fikk i oppdrag fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) å beskrive Nidarosdomen. Hans velkjente bok om domkirken kom ut i 1762. Den har et eget kapittel om liksteinene. Schøning skrev av tekstene men beskrev ikke bilder, tegninger eller dekor.

Lorentz Diderich Klüwer (1790-1825) samlet sine manuskripter til «Antiqvariske Reiser igjennem en Deel af det Nordenfjeldske Norge» for 200 år siden og overleverte dem til DKNVS i 1815-1817. I 1818 målte han opp og tegnet domkirken, og senere utga han «Norske Mindesmærker» i 1823. Manuskriptene er bevart med unike plansjer og tilføyelser av forfatteren. Sammenligner vi tegningene hans med liksteinene ser vi at motivene er fortegnet og de gjengir ikke helt riktig originalene.

Trolig bruddstykke av liksteinen til baron Bjarne Ellingsson, han døde 1313. I 1762 ble steinen undersøkt av Gerhard Schøning, og den lå i skipet. Dette stemmer med baronens ønske i 1309 da han valgte gravsted i søndre vestfrontkapell. Tegnet av Henrik Mathiesen 1888. Foto: NTNU UB

DKNVS sørget for at Nidarosdomen ble beskrevet; – og kildene finnes på Gunnerusbiblioteket

Utallige liksteiner og andre skulpturer er slitt ned, ødelagt av brann eller rett og slett knust. Da man startet nedriving av de gamle murene under restaureringen fra 1869 ville man fjerne alle sporene etter nyere endringer etter middelalderen. Da ble det heldigvis funnet flere gamle liksteiner som var blitt brukt som fyllmasse.

I 1888, for snart 130 år siden, utkom den første systematiske og vitenskapelige beskrivelsen av Nidarosdomens steinsamling; Ingvald Undsets (1853-1893) «Indskrifter fra middelalderen i Throndhjems domkirke», illustrert av Henrik Mathiesen (1847-1927). Undset bygde sin forskning på Schøning og Klüwer, og dessuten tidligere historikere og samtidige språkforskere. Fotokunsten var ny og ikke utviklet nok som vitenskapelig verktøy. Mathiesens nøyaktige strektegninger fungerte godt til formålet.

Undsets interesse lå også først og fremst i teksten. Takket være Mathiesens tegneferdigheter og troskap til originalene, vises steinene i boka slik de fremsto i 1888. Enkelte tegninger er laget på grunnlag av Undsets fotografier og «gnidebilder», som han antagelig lagde ved hjelp av kalkerpapir.

Da Øystein Ekroll skrev boka si om Nidarosdomens gravsteinsutstilling i 2001, og Martin Syrett skrev sin om romerske innskrifter i 2002, kunne de anvende fotografier og ulike gamle tegninger av liksteinene som kilder. De sammenlignet tegningene til Klüwer og Mathiesen og kunne undersøke hvordan forvitringen hadde utviklet seg fra 1817 til 1888. Både bruddstykker og tekst som var tydelige i 1818 var tapt i 1888.

Lorents D. Klüwers tegning av ridder Bjørn Finnssons likstein. Litt mer av teksten var bevart: «Her hviler Bjørn Finnsson ridder.» Plansje i «Antiqvarisk reise» ca. 1817. Foto: NTNU UB.

Se flere liksteiner i Nidarosdomen som er tegnet av Henrik Mathiesen.

Kilder:

Ekroll, Øystein. «Her hvilir..» Nidarosdomens gravsteinsutstilling. Trondheim, NDRs forlag, 2001.

Ekroll, Øystein. Døden i norsk mellomalder. I: Fortidsforeningens Årbok 2014. S.165-178.

Henrik Mathiesens privatarkiv. Privatarkiv 1. NTNU Gunnerusbiblioteket.

Klüwer, Lorents Diderich. Antiqvariske Reiser igjennem en Deel af det Nordenfjeldske Norge. 1818. Les det skannete manuskriptet her.

Schøning, Gerhard. Domkirken i Throndhjem. Faksimil-utgave. Trondheim 1959.

Syrett, Martin. The Roman-alphabet inscriptions of medieval Trondheim. Senter for middelalderstudier. Skrifter nr. 13. Trondheim, Tapir, 2002.

Undset, Ingvald. Indskrifter fra middelalderen i Throndhjems domkirke. Chra Videnskabs-Selskabs Forhandlinger 1888 No.4.

Stikkord gravsteiner, liksteiner, middelalder, Nidarosdomen