Kategorier
ukategorisert

„Scandinavian design“ i de tidlige norske avisene

https://hivemodern.com/public_resources/full/arne-jacobsen-swan-sofa-fritz-hansen-6.jpg
Klassisk Scandinavian design av Arne Jacobsen

Når vi snakker eller hører om «Scandinavian design» tenker vi på all-round-designerne som Arne Jacobsen, eksklusiv hjemmeelektronikk av Bang & Olufsen eller skapelsene av Birger Dahl eller arkitekten Henrik Bull. «Scandinavian design» står for klare og myke linjer, en spesiell slags enkelhet og en nesten spartansk minimalisme. Ole Rikard Høisæther forbinder i boka si «Design på norsk» denne designstilen med en nordisk livsstil og beskriver den som et sosialdemokratisk likhetsideal, med «vakrere hverdagsvarer» til flest mulig for en overkommelig pris (liksom Ingvar Kamprad hadde det som ideal for IKEA). Selv om begrepet oppsto i 1950-årene (så omtrent et århundre ETTER perioden som jeg vil snakke om) spør jeg meg selv om det er mulig å finne noe av spor eller forgjengere til denne stilen i de tidlige norske avisene. Mennesker blir alltid preget av det som var før, spesielt når det gjelder kunstnerisk tradisjon. Så la oss se på avisene som jeg har valgt: Drammens Tidende fra 1850-årene, Den Norske Rigstidene fra 1860-årene og Bergens Addressecontoirs Efterretninger fra 1870 årene.


Noe som bør huskes: Avisene på denne tiden var helt annerledes i forhold til i dag: Skrifttypen var gotisk skrift, som vi i dag bare kjenner fra avisenes navn i tittellinjen. Dertil hadde avisene bare to til fire sider og hadde derfor lite plass til innholdet siden de trengte plass til reklame, som tok opp mellom 25% til 50% av plassen (så det var da nesten som det er i dag). På grunn av den lille plassen var redaktørene nødt til å proppe hver spalte med så mye informasjon som mulig. Så når man ser da på avisene i dag er det bare sånn:

 

En masse informasjon i få plass på gotisk skrift: Den Norske Rigstidene fra 15. februar 1866 og Drammens Tidende fra 18. august 1859

Uff. Det har ingenting å gjøre med spartansk minimalisme. Hver spalte er stappfull med tekst! Men det blir enda verre for øynene når man titter på reklamene, fremfor alt i Bergens Addressecontoirs Efterretninger:

En vill layout med alt som redaktørene kunne finne: Bergens Adessecontoirs Efterretniger fra den 2. september 1870

http://www.anatolienmagazin.de/wp-content/uploads/2014/12/IST123778NAM.jpg
Nesten klisjé, men reell: Mısır Çarşısı i Istanbul

Selv om det nå på 1870-tallet finnes mer plass til teksten, slik at man kan faktisk se papiret, er det en vill blanding av forskjellige skrifttyper, størrelser til bokstaver og en stadig veksel mellom tykk skrift og tynn skrift. Man får nesten følelsen av at man har ekvivalenten til en arabisk klisjé-basar foran seg og ikke en vanlig avis. Det er som folk skriker til en fra hver side og det blir vanskelig å konsentrere seg om kun en ting.

En lik blanding av forskjellige elementer finnes imidlertid ikke bare i avisene fra denne tiden: Hvis man ser på Camilla Colletts I de lange nætter eller Aasmund Olavsson Vinjes Ferdaminni fraa Summaren 1860 oppdager man at bøkene også blander forskjellige sjanger inn i seg selv. Vinje kombinerer f.eks. blant annet dikt, reiseskildringer, dagboksutdrager og intervjuer. Og Collett gjorde nesten det samme, i tillegg bruker hun bokstavelig dramatiske dialoger i boka si. Men kanskjer er dette langt fra tilfeldig: Både Collett og Vinje opererte som journalister og skrev for avisene på denne tiden. Vinje var til og med redaktør av sin egen avis, Dølen. I Dølen publiserte han Ferdaminne første gang. Den kom som to hefter i stedet for avisen. Deretter ble den til en egen bok. Det vises altså at litteratur var sterkt preget av avisene på denne tiden. Til og med det fragmentariske i bøkenes kan leses i sammenheng med avisens nye skrifttyper som reklamen.

Det blir avslappende å komme tilbake til artiklene, som er langt mer regelmessig, står i klare linjer og ikke er så overdrevet eksotisk som reklamene i avisene…

 


Oi. Vent litt; hvis man sammenligner artiklene med reklamene vises det nøyaktig, at det finnes elementer av «Scandinavian design» i en overført måte i avisene! Eller gjør det det? Det er nå et spørsmål til leserne: Er tankegangen min for assosiativ? Gjør jeg for mye ståhei av ingenting? Det er noe jeg er spent på i kommentarene.

 

 

Kategorier
Arkiv Studentblogg

Forskerrapport – Redaktør Lynge

Da var vi ved veis ende, ærede lesere. Forskerbloggen har vært et fint instrument i vår søken mot svar. Ga virkelig Redaktør Lynge en treffsikker skildring av Verdens Gang og redaktør Olav Thommessen? For å finne ut av dette har vi studert gamle avisutgaver med gotisk, snirklende skrift og brukt tilleggskilder fra Thommessens tid. Men hva har vi egentlig funnet ut?

 

Pressens utvikling
Vi har benket oss foran skjermen på mikrofilmrommet i høst for å lete i gamle utgaver av Verdens Gang fra 1880- og 1890-tallet, for å se om vi finner likheter eller ulikheter fra Hamsuns roman. Olav Thommessen var redaktør fra 1878 frem til 1910. I løpet av disse 22 årene gikk Verdens Gang fra å være en liten fargeløs venstreavis til å være en stor tabloidavis som hellet mer mot høyre. Vi tok først for oss en utgave fra 1878 for å ha et sammenligningsgrunnlag. Denne avisutgaven hadde en svært enkel grafisk profil, med lite reklame og store tekstbolker. Skrifttypen var gotisk (fraktur) og avisen hadde ingen illustrasjoner eller bilder. Det eneste med en viss grafisk utforming var logoen til avisen, som var stor og prangende, og omringet av et blomstret dekor.

Videre tok vi for oss en avisutgave fra 1902, et godt stykke lengre inn i Thommessens redaktørperiode. I denne utgaven har rotasjonspressen blitt tatt i bruk og avisen har dermed et mer ryddig uttrykk og mer oversiktlig skrift. Nå har avisen tatt i bruk større overskrifter og har henvisninger til artikler på forsiden. “Profesjonelle” reklamer er skrevet i antikva for å være lettere å lese, og flere bilder og tegninger står som illustrasjon til artiklene. Det er mer reklame, hovedsakelig for tobakk og alkohol.

Det er et større fokus på sensasjonsjournalistikk og vi finner overskrifter som “dette er utroligt!” som er ment for å fange publikums interesse og som minner mistenkelig mye om VG slik vi kjenner den idag.

 

Politiske saker
Unionsspørsmålet er et sentralt spørsmål i Redaktør Lynge og derfor var vi hele tiden interessert i å se om vi fant noen saker som omhandlet dette. Så en dag hadde vi lykken med oss. Vi fant en hel avis som dreide seg om unionsspørsmålet, med ulike vinklinger og synspunkter. Sånn sett traff blogginnlegg nummer seks veldig godt på både problemstilling og oppgavetekst. Her uttaler Egyptologen Lieblein seg i en fortale for unionen. Thommessen er helt klart ikke en unionsvenn på dette tidspunktet, i 1893 og polemiserer mot egyptologen. Han snur hans egne argumenter mot ham, og er syrlig i kritikken. I avisen er det også andre saker som omhandler unionen. En av sakene er hentet fra Fridtjof Nansen, enda en unionskritisk sak. Nansen skriver et innlegg i Times at ”Vi vil aldrig opgive den minste tøbbel af vor Ret for et frit og uafhengigt Rige.”

I en annen bloggpost utforsket vi litt nærmere det “klassiske” avisskillet – høyre og venstreavisene. Her skriver Verdens Gang at alle Morgenbladets menn ble valgt inn som formannskap i Kristiania. Thommessen kritiserer her en “uopplyst” hovedstad, bare 151 av 107’000 deltok i avstemningen! Dette var et artig funn, da vi måtte lete fram informasjon om hva et formannsskap egentlig er. Vi kom frem til at det kan minne litt om det moderne byrådet.

I samme avis kan man også lese at hele 500’000 kroner blir bevilget til et “negeropprør”. Verdens Gang, og da altså Thommessen, mener den danske regjeringen har opptrådt dårlig, men har ingenting å utsette på den store pengesummen som er gitt vekk.

bildee

Hamsun og mediene
Frem til 1889 hadde Thommessen og Hamsun god kontakt, og telegraferte ofte til hverandre. Hamsun hadde selv prøvd seg som journalist i sine tidligere år og hadde også skrevet for Verdens Gang. Det var et nyttighetsforhold mellom norske forfatterne og medier, der forfatterne fikk viktig publisitet og avisene fikk godt redaksjonelt stoff i form av dikt, føljetonger og anmeldelser. Men så skjedde det noe som skulle surne forholdet mellom dem. Hamsun hadde holdt flere litteraturforedrag hvor han blant annet anklaget Ibsens tradisjonelle litteratur, og da hadde Thommesen kalt ham en Humbugmaker i Verdens Gang og betegnet foredragene som ”et kursus i uvitenhet, overfladiskhet og frekkhet på hele tre timer.”

I Redaktør Lynge fremstår redaktøren som politisk vaklende og som en som rettet holdningene sine etter det lesende publikum. Det mest kjente sitatet fra romanen er Lynges egen beskrivelse av hans posisjon: Man er presse, man er statsmagt.”  I boken blir Thommessen beskyldt for å gjøre avisens meninger om til sine egne. I mikrofilmutgavene ser vi flere artikler uten underskrift, og det er da logisk å tro at det er Thommessen som står bak. Disse blir dermed representative for avisen, og vi ser spesielt på den politiske siden at Thommessen ER avisen, det stemmer overens med hans egne politiske overbevisning.

Arne Garborg fikk på forsiden den 22. april 1893 publisert en anmeldelse av Hamsuns nyeste bok. Garborgs innlegg endte med ordene ”det er for pøbelen Redaktør Lynge er skrevet.” (Næss, 1994, s. 348.) Garborg tar Thommessen i forsvar og skriver at Hamsun umulig kan skildre en persons innerste tanker og motiver uten å være ham selv. Han poengterer også at man ikke kan straffe en person som henger ut en annen i en roman, på samme måte som man kan gjøre ved et personangrep i avisen.

Kritikken var forventet fra vår side, men vi finner det interessant å lese Garborgs tanker om den uklare linjen som trekkes mellom det offentlige og det private i kunsten. “Om Hamsun bare hadde holdt seg til en enkel satire hadde kanskje Redaktør Lynge hatt litterær verdi” konkluderer Garborg.  

 

Hva har vi lært?
Kritikken i Redaktør Lynge er krass, men Hamsun treffer på kornet når den hevder at Thommessen gjør sine meninger representativt for avisen. Vi har funnet ut at redaktøren hadde et reelt forhold til Bjørnson og Garborg, slik som det står om i Hamsuns roman. Det er en tydelig utvikling i avisen fra Thommessen tok over, og med innføringen av rotasjonspresse får avisen et mer oversiktlig og rent format. Annonsemengden øker, avisen får en tydeligere politisk profil, på samme tid som sensasjonsjournalistikk vitner om et mer tabloid format. Vi fant også mange telegrammer fra amerika, og det vitner dermed om et globalt fokus i likhet med det vi har i dagens aviser. Vi har også fått mye kunnskap om 1800-tallets pressehistorie og utvikling til et moderne tabloidformat.

I vår konklusjon vil vi også si at mye av stoffet i Lynge samsvarere med det vi har funnet i Verdens Gang, spesielt når det gjelder det politiske spørsmålet. Vårt inntrykk av Thommessen er at selv om Hamsun har overdrevet sin satire, så er det mye som stemmer med fremstillingen. Vi tar likevel Garborgs ord til minne, og kan anta at Thommessen også hadde gode sider som blir utelatt i romanen.

 

Forskerblogg – en god læringsform?
Gjennom dette prosjektet har vi lært oss å operere mikrofilm. Vi skulle hatt mer tid til å utforske den nye mikrofilmmaskinen, så det var litt synd den kom så sent. Det har likevel vært spennende å få et innsyn i en gammel researchmetode, en stor kontrast til nåtidens teknologi. På tross av utfordringer med timeplaner og studieretninger har vi fått til å møtes. Vi har tatt i bruk sosiale medier for å holde kontakt og fordele arbeidsmengden. Det har vært kjempegøy med bloggform, muligens litt mye press i forhold til andre store oppgaver, og da spesielt bacheloroppgaven. Men bloggformen gjør også at det er lett å spore egen utvikling. Det har også vært positivt å kunne gå inn og følge de andres oppdagelser.

 

Vi håper dere har lært like mye som det vi har. Takk for oss!

– Ida Marie, Jørgen, Nora og Solveig