Rapport fra Berlin
Hva kan en to-dagers tur til Berlin gjøre for en students interesse i et fag som frem til nå har vært en blandet opplevelse? Svaret er todelt: på den ene siden var det opplevelser under turen som føltes, om ikke meningsløse, så i alle fall ikke særlig relevante for faget litteraturvitenskap. På den andre siden var det derimot en opplevelse som sto igjen som en liten øyeåpner for hva faget faktisk kan bidra med.
Dag 1
Etter en kveld tilbragt i Kreuzberg, hvor en av Berlins beste hamburgere mer enn gjorde opp for en ellers dårlig indisk lunsj i Prenzlauer Berg, var første punkt på agendaen et besøk hos Stefanie von Schnurbein på institutt for Nordeuropeiske studier ved ærverdige Humboldt University i hjertet av Berlin, hvor vi befant oss på et lite seminarrom etter en noe problematisk navigeringsrunde. På forhånd hadde vi fått beskjed om å lese Pengar (1885) av Victoria Benedictsson, og undertegnende var forberedt på et miniseminar om teksten. Det som det derimot skulle vise seg at vi skulle gjøre var alt annet enn en tradisjonell forelesning og påfølgende diskusjon, men heller et utradisjonelt undervisningsopplegg, som ved introduksjonen minte om noe tatt ut av en new age instruksjonsbok. Det skulle deles inn to grupper, hvor den ene skulle lage kollasjer og den andre skulle bedrive noe som lå nærmere utøvende teater enn litteraturvitenskap. Frykten for pantomime hindret meg fra å delta på gruppe to, men på kollasjgruppa skulle vi i alle fall klippe ut bilder fra diverse magasiner og sammen sette de sammen som forklaringer på spørsmål vi hadde stilt på forhånd (kort fortalt).
Selv med min skepsis, så skal øvelsen ha skryt for at den klarte å dra i gang en diskusjon og samarbeid som kanskje ikke så ofte dukker opp under tradisjonelle gruppeoppgaver. Dessverre så fikk man ikke en diskusjon som stakk særlig dypt. Dette hadde kanskje kunne vært løst ved at man først (eller kanskje etter) hadde fått en mer tradisjonell forelesning, hvor man hadde gått litt mer inn på verket og dets betydning. Slik det ble gjennomført denne gangen, så føltes det hele litt uten mening. Det som derimot forklarte litt av opplegget var at under samtalen ved middag samme kveld, så forklarte Knut Ove hvorfor de en gang i semesteret gjennomfører denne typen utradisjonell tilnærming til akademia: nemlig at man ved Humboldt har en helt annen holdning til jobb og studier, som bærer preg av å være altoppslukende. Det at man nærmest «puster» akademia fra man våkner til man legger seg gjør nok at følelsen av utmattelse raskere vil melde seg, og sett på dette viset så gir hele opplegget mer mening. Jeg kan likevel ikke si at jeg satt igjen med særlig mye etter vårt miniseminar med Stefanie, men det var i alle fall en ny opplevelse. Jeg ville derimot vært skeptisk til en innføring av lignende opplegg på NTNU.
Etter en heller skuffende lunsj i Mitte (et sort hull når det kommer til spisesteder) bar det videre til Vest-Berlin og teateragenturet Felix Bloch Erben, liggende vegg i vegg med det storslagne (i alle fall på innsiden) Renessanseteateret. Uten å ha noe særlig snøring på hva et teateragentur faktisk gjør, så skulle dette besøket vise seg å bli svært så informativt. Det var dette agenturet som hadde ansvaret for Ibsen i Tyskland, og det å få se en del originale Ibsen-dokumenter var en morsom opplevelse. I spørrerunden som foregikk i den staselige restauranten til teateret fikk vi en særdeles god innføring i hva det faktisk vil si å drive et teateragentur; denne mellommannsrollen som står som bindeleddet mellom skaperen og en faktisk oppsetting av et stykke. Det som dette besøket resulterte i, i alle fall for meg, er en utvidelse av horisonten for hva en kan gjøre med en grad i blant annet litteraturvitenskap. Det høres kanskje banalt ut, eller ut som noe som burde vært åpenlyst, men det er fint å få påminnelser om hva som befinner seg der ute og de forskjellige retningene man kan ta. I denne forstand så var teateragenturbesøket et fint punkt på Berlin-agendaen.
Dag 2
Først en liten anekdote: Før vi kom til kommunikasjonsmuseet (Museum für Kommunikation Berlin) så ble en rask frokost inntatt på en kafe i turiststrøket rundt Checkpoint Charlie, hvor vi fikk bivåne de som hver dag står midt i veien og gjenspiller grensevakter fra tiden i et delt Berlin. Her kunne turister komme bort og få tildelt uniform og effekter og deretter posere med «grensevaktene». Der og da føltes det hele litt bisart. En ting er at turister ser på dette til en mulighet til å ta smilende selfies, men en mer fascinerende tanke er hvordan det er å dag etter dag skulle stå der som grensevakt, og om man ender opp med å leve seg inn i rollen?
Vel, nok om det. På museet for kommunikasjon skulle vi få en guidet tur gjennom den historiske utviklingen til kommunikasjonen, fra tidlige eksempler på skriftsystem til en skjerm som skulle vise twittermeldinger under VM i fotball (om jeg husker riktig). Museet bød på både interessante, og kanskje litt mindre interessante, partier. Det å se en dekonstruert postvogn står som en av de kulere installasjonene, mens en utstillingene om telefonen og internettet kanskje falt litt gjennom, noe jeg kanskje mistenker skjer fordi det ligger såpass nærme vår egen tid og på det viset kanskje mangler litt av den fascinasjonen som man får for tidligere epoker. Jeg synes spesielt at utstillingene om postsystemet var interessante og veggen hvor det var hengt opp en haug forskjellige postkasser var veldig flott og nesten som en kunstinstallasjon i seg selv. Når det gjelder faglig relevans, så er vel dette museet kanskje det beste eksemplet på den utviklingen vi selv har fulgt i faget, med medierevolusjonære utviklinger utstilt på rekke og rad.
Da tanken på å lete etter nok et spisested i Mitte ble for mye, hoppet en gjeng på banesystemet og en heseblesende tur til Kreuzberg senere kunne nok en burger inntas i det mest sjarmerende skuret under U-banelinjen som Berlin kan tilby. En like stressende tur tilbake og vi var klare for turens desiderte intellektuelle høydepunkt: Wolfgang Ernst og hans kolleger.
Starten i Fundus-museet viste oss hvilken tilnærming Ernst og hans forskningsgruppe har til duppedittene som utgjør deler av det mediearkeologiske arbeidet.
Det at vi startet i Fundus-museet satte stemninga, og det å se Ernsts tilnærming til hans duppeditter og hvordan det fungerer som et teknisk museum, samtidig som at det er like mye et Reodor Felgen-aktig verksted, hvor tingene ikke bare er til utstilling, men har sin funksjon. Ting tas vare på og repareres, og Ernst virker til å ha en kjærlighet for dingsene sine, der han står og sier at vi kan hente frem hvilken som helst av dem og han vil kunne fortelle oss dens funksjon. Det er en med en nesten barnlig glede han står der (i en litt for stor dress som gjorde at han minte litt om David Byrne i «Stop making sense») og entusiasmen smitter over på gruppen.
De påfølgende miniforelesningene skulle vise seg å bli en heseblesende introduksjon til feltet mediearkeologi og det som måtte befinne seg i nær relevans til det. Jeg må innrømme at det å skulle notere samtidig som man skulle følge med når det gikk som raskest, fort viste seg å være en umulig oppgave. Derfor ble det hele heller en seanse hvor man følte at man ble vitne til akademikere i verdensklasse, hvor spesielt han med amerikansk aksent holdt et foredrag som sto igjen som turens høydepunkt. Det skal ikke legges skjul på at jeg har vært litt skeptisk til hva dette faget tar for seg, men under disse foredragene fikk jeg en viss følelse av hva som ligger bak fagretningen og hva man faktisk forsøker å få til (bare synd det gikk så fort at mye av det allerede er glemt). Et eksempel er eksperten på seriemordere, som snakket om hvordan hans studenter programmerte og reparerte gamle datamaskiner, og på det viset skapet en kobling mellom det teknologiske og det humanistiske. Programmeringsdelen er jo noe vi selv har hatt på planen i høst, og det viser også at vårt opplegg tydeligvis står nær det som blir gjort av de som fremstår som foregangsmenneskene i fagfeltet, og akkurat det er med på å sette faget i et større perspektiv.
Sånn sett var det akkurat den avslutningen turen trengte, en tur som både har inneholdt innslag som kanskje har føltes litt malplassert, samtidig som det tilslutt ble en særdeles oppløftende opplevelse.
Sånn til slutt
Et annet positivt aspektene ved turen er det samholdet som den skaper. Ikke bare mellom studenter som ikke kjente hverandre fra før foruten det å tilbringe to til tre timer sammen i et klasserom hver uke, men også det at det blir skapt det som føles som et litt tettere bånd mellom studenter og forelesere, en følelse man kanskje ikke så ofte får på større universiteter. Det gjelder også faget i seg selv, som med sin intime setting har vært en særdeles positiv opplevelse, og denne følelsen ble forsterket av turen. Det er ikke hver dag man kan drikke tropiske drinker på thairestaurant med foreleserne sine, men det er kanskje noe som burde gjøres oftere.
Det er heller ikke hver dag man deler bord med en av grunnleggerne av forskningsfeltet man studerer på en italiensk restaurant i en bortgjemt bakgård i Kreuzberg, hvor det attpåtil serveres så mye vin man bare vil. Og slike opplevelser er med på å gi en større tilhørighet til faget.
Sånn sett er det kanskje ikke akkurat det faglige opplegget som ga det største inntrykket på turen, men heller følelsen av å være del av noe større og det å knytte seg nærmere opp til både andre fagmiljø, studenter og forelesere. Og turen kommer definitivt til å stå som en av de mer memorable opplevelsene fra studietiden: den ene gangen man følte seg virkelig påspandert av NTNU.
Når alt kommer til alt, så er nok kanskje ikke dette fagfeltet som det frister mest å videre skulle fordype seg i (til det er jeg vel for konservativ og glad i nærlesning av modernismen) men oppholdet i Berlin har satt faget mer i perspektiv og ga det som kanskje best kan beskrives som en rød tråd, noe jeg har slitt litt med å finne selv i løpet av semesteret. I den forstand var turen en suksess.