«Når man senere har snakket om den norske offentligheten som preget av poetokrati på siste halvdel av 1800-tallet, er det ikke minst takket være Bjørnson» (Eide, 2010:329).
På forsiden av Verdens Gang lørdag 19. januar 1878 ruver den markante skikkelsen av en ung Bjørnstjerne Bjørnson. Under bildet står trykt det som virker å være dikterens egen signatur?Bildet omkranses av tekst og følgende ingress:
Vi er i forvishede om, at den Følelse der vil gribe vore Læsere, naar de befiner sig ligeoverfor Bjørnstjerne Bjørnsons Billede, vil være den, som rører sig i os, naar vi staar Ansigt til Ansigt med en Mand, der har gjort os saameget godt, at det eneste vi kan give ham til Gjengjeld er vort Hjertes Kjærlighed og Taknemmlighet, – men den ogsaa uden Forbehold og fuldt ud. (Verdens Gang, 1878)
Denne hyllingsingressen med etterfølgende tekst fikk litt over en side i avisen denne januarlørdagen, men det er, som reportasjen til slutt presenterer selv, kun begynnelsen på en lengre presentasjon av dikteren; «Vi skal i nogle følgende Nummere give en mere udførlig Oversigt over Bjørnsons Digtervirksomhed og Liv» (s. 2). Presentasjonen strekker seg over åtte nummer av Verdens Gang, fra 19. januar til 19. februar, og hvert nummer har to kolonner eller mer viet til denne forfatteromtalen. Mest plass får denne i sin første og siste utgave, henholdsvis 19. januar og 19. februar.
I dette åtteutgavers lange dikterportrettet får leserne innsyn i Bjørnsons liv, fra barndom frem til 1878. Avisen peker på samfunnsdebattanten og dikteren Bjørnson, samt gir oss en innføring i flere av stykkene hans, det være seg diktene, fortellingene eller dramaene hans. Ulike utgaver fokuserer på ulike deler av forfatterskapet, og journalisten gir oss innsyn i forfatterens brede offentlige liv og virksomhet. Reportasjerekken minner om en god blanding av dagens portrettintervju (uten at dette er et intervju), minibiografi, bibliografi og forfatterportrett. I dag ville et slikt oppslag antakeligvis vært hovedoppslag og lokkemat i en av de mange helgemagasinene som følger med de ulike avisene når det nærmer seg ukeslutt. I vårt perspektiv i emnet NORD2100, kan en imidlertid ved et slikt sjangerhybrid portrett stille seg spørsmål som: hvilken virkning har en slik reportasjerekke i avisen? Har en slik innføring i Bjørnsons liv og digte noen innvirkning på hans stilling som forfatter? Og hvordan kan avisene påvirke den borgerlige offentligheten? Jeg vil i dette innlegget bruke denne reportasjerekken om Bjørnson som utgangspunkt for å diskutere noen av disse spørsmålene i lys av Jürgen Habermas sin offentlighetsteori. Først vil jeg imidlertid si noe pressehistorisk om avisen og dikterhøvdingen Bjørnson.
Ifølge Martin Eides pressehistorie var det å kombinere redaktør- og forfatteryrket vanlig siste halvdel av 1800-tallet, og mange av de store forfatterne på denne tiden arbeidet i avisen samtidig som de forfattet egne tekster og stykker. Bjørnson var intet unntak, og han var tydelig i pressbildet i andre halvdel av 1800-tallet, både som journalist og redaktør, men også som forfatter med utgivelser av egne verk i aviser og tidsskrifter (2010:329). «Når man senere har snakket om den norske offentligheten som preget av poetokrati på siste halvdel av 1800-tallet, er det ikke minst takket være Bjørnson» (Eide, 2010:329). Dette offentlige engasjementet får en også innsyn i gjennom det åtteutgavers lange portrettet i Verdens Gang; «Hans Deltagelse i Debatten om vore offentlige Anliggender er enhver bekjendt. Ligesaa bekjendt er det, at han altid er optraadt som en varm Forkjæmper for Folkeoplysning og Frihed», Bjørnson var altså ifølge denne journalisten en aktiv offentlig person med et klart mål; opplysning. Han var allerede i 1878 en etablert forfatter, så vel i utland som innland, og en av sin tids mer brautende samfunnsdebattanter.
Så, hvilken rolle spiller da en slik dikterreportasje for Bjørnson og hans litteratur? Spiller det noen rolle i det hele tatt? I så fall, på hvilken måte? At avisene spilte en viktig rolle i den gryende forfatterkarrieren til flere av dikterne i andre halvdel av 1800-tallet er sikkert og visst. Flere diktere, som for eksempel Ibsen, publiserte først i avisen som et ledd i å etablere seg på et litterært marked (Eide, 2010:329). Denne reportasjen i Verdens Gang er imidlertid ikke noe Bjørnson har skrevet selv, og det er ikke hans egen produksjon. Peker den likevel på viktige aspekt ved forfatteren og litteraturen? Ifølge Eide har avismediet vært viktig både i produksjon og formidling av norsk litteratur og forfatterskap (2010:359), og akkurat ordet forfatterskap må kunne sies å være viktig i mitt valg av avistekst for dette innlegget. Det lange portrettet av Bjørnson er nettopp en formidling av Bjørnsons forfatterskap, om dog i vid forstand. Videre skriver Eide at selv om det i perioder for avisen har handlet mye om økonomisk gevinst i markedsføringen av forfattere, har det også spilt en rolle når det kommer til det å ha litterær innflytelse og da i form av å «[…] benytte litterære tekster som underholdning som selger og skaffer større utbredelse for avisens budskap […]» (Eide, 2010:359). Altså har de ved å markedsføre litteratur og forfattere, som for eksempel ved en slik presentasjon av Bjørnson, hatt et ønske om å ha en innflytelse på litteraturen og den litterære utviklingen.
Dette kan igjen ses i sammenheng med den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas’ teori om «the public Sphere», eller den borgerlige offentlighet. Dette er ifølge Habermas «[…] a realm of our social life in which something approaching public opinion can be formed» (1989:136). Altså er den borgerlige offentligheten som Habermas snakker om et forum hvor mennesker møtes for å diskutere samfunnssaker. Litteraturen kan være slike diskusjonstemaer, og avisen med sine daglige innslag er således i en særegen posisjon til å påvirke den borgerlige offentlighets mening. Skriver avisene om litteratur, eller inneholder de føljetonger, «kjellere» eller andre litterære innslag vil dette være gjenstand for diskusjon, så også med portrettet av Bjørnson og hans diktning.
Det som er ekstra interessant å merke seg i serien om Bjørnson er siste utgave eller «slutningen» fra 19. februar 1878. Denne har nemlig fokus på Bjørnsons nutidsskuespill; «Sin største betydning har vistnok Bjørnson vundet ved sine Nutidsskuespil, netop derved, at han ikke skygger tilbage for at behandle Tidens brændende Spørgsmaal» (s. 1). Videre omtaler avisen disse nutidsskuespillene; «De nygifte», «En fallit», «Redaktøren» og «Kongen» og sier noe om hvilke problemer de tar opp og setter under debatt. Altså peker avisen her på det som Brandes etterspurte syv år tidligere i 1871, og som Bjørnson i sine nutidsskuespill nå iverksetter. Bjørnson er ikke redd for å skrive om samtiden, hevder journalisten. Avisen promoterer med dette den realistiske litteraturen, og en av de som viser seg å være en av hovedpersonene i det moderne gjennombruddets litteratur. Den viser altså de nye tendensene i datidens samfunnslitteratur, og peker på hva det er som gjør at Bjørnson har «vundet sin største betydning» med disse. For eksempel skriver journalisten hvordan Bjørnson tematiserer ekteskapet, moral og ærlighet, politikk og fristatsspørsmål. Avisen og journalistene blir på denne måten et speil for massene, og den borgerlige offentlighet og en formidler som «[…] føle[r] nasjonens puls» (Eide, 2010:363), noe som ifølge Vinje var en av journalistenes viktigste oppgaver (Eide, 2010:363).
Portrettet av Bjørnson er altså et eksempel på hvordan avisen ble viktig i promoteringen av både litteraturen og forfatterne i det moderne gjennombruddets tid. Når Verdens Gang vier åtte utgaver av avisen sin til Bjørnsons liv og diktning, mener jeg det sier noe om 1) forfatterens posisjon i samtiden og 2) verkenes popularitet. Å lese om Bjørnson og om verkene hans fenger massene, – og hvem vet, kanskje øker det fanskaren hans og salg av verkene? Mannen i gata får i alle fall muligheten til å lese om Bjørnson og til å bli nysgjerrig, samtidig som diskusjonene i den borgerlige offentligheten trolig vil ta opp problemdiktningen hans.
Litteratur:
Eide, Martin (red.) (2010). Norsk Presses historie 1660-2010 bind 1, utdrag. Oslo: Universitetsforlaget.
Habermas, Jurgen (1989). «The Public Sphere: An Encyclopedia Article» Translated by Sara Lennox, and Frank Lennox. In Media and Cultural Studies. Keyworks, edited by Douglas Kellner and Meenakhsi Durham, 102-107. Malden, MA: Blackwell.
Verdens gang 1878, 19. januar:
http://www.nb.no/nbsok/nb/32a0b2e9284d82b4aca5f107864cfa35?index=10
Verdens gang 1878, 24. januar:
http://www.nb.no/nbsok/nb/297bb9eb05bcf3a66aa55eb48df965e5?index=10
Verdens gang 1878 29. januar:
http://www.nb.no/nbsok/nb/ec433c12673b2c5e48e4c4136e5b514f?index=10
Verdens gang 1878 31. januar:
http://www.nb.no/nbsok/nb/0854578e8477ac65d88d8cf510aa33de?index=10
Verdens gang 1878 05. februar:
http://www.nb.no/nbsok/nb/c7a91e981cfa9a0acbc304d01d6c9a8a?index=10
Verdens gang 1878 07. februar:
http://www.nb.no/nbsok/nb/0c51825caaa3af2fff0ffded4c67df45?index=10
Verdens gang 1878 12. februar:
http://www.nb.no/nbsok/nb/8c612f5c0ca1115ab01311b74163a2e4?index=10
Verdens gang 1878 19. februar:
http://www.nb.no/nbsok/nb/b45d3bcf41d23187d17c9378966a6ee6?index=10