Av

Alexander Pedersen, Anna Mæland Helle, Marie Kyrkjebø, Marthe Vendela Kant og Åsmund Christenson.

Alle studenter ved nordisk språk/allmenn litteraturvitenskap

Sammendrag

Denne artikkelen undersøker og sammenligner teknologi-optimistiske- og pessimistiske forestillinger i to diktverk. Tarjei Vesaas’ dikt “Regn i Hiroshima” og Rolf Jacobsens dikt “Byens metafysikk” inneholder begge antroposentriske trekk, og framstiller teknologien på ulike måter. Siden teknologi er et såpass vidt begrep, har vi i denne artikkelen valgt å fokusere på moderne teknologi som oppstod etter den industrielle revolusjonen. Vi har redusert teknologibegrepet til det som var mest relevant for oss i denne artikkelen, som er infrastruktur i snakk om Jacobsens dikt, og teknologiens rolle i krig i snakk om Vesaas’ dikt. Årsaken til at vi valgte akkurat disse to diktene, er fordi vi oppfattet det ene diktet som teknologi-optimistisk og det andre diktet som teknologi-pessimistisk. Vi ser også på to helt ulike former for teknologi, når vi sammenligner teknologi i form av byutvikling, og teknologi i krigføring, i form av atomvåpen. Denne artikkelen undersøker hvorvidt det ene diktet er mer positivt til teknologien enn det andre, og hvordan dette kommer fram i verkene.

Antropocen er navnet på den geologiske epoken det kan sies at jorden nå er inne i, og er en etterfølger av holocen. Antropocen kan oversettes til menneskets tidsalder, et navn som ble skapt av den nederlandske kjemikeren Paul Crutzen. Forslaget om overgangen til denne epoken kommer av de omfattende klimaendringene som er skapt av mennesket, særlig fra tiden etter den industrielle revolusjonen og fram til i dag. Den menneskelige sivilisasjonen har til dags dato preget miljøet i så stor grad at det har satt tydelige geologiske spor på jorden. De største konsekvensene av dette er blant annet forurensning og utryddelse av arter. Innføringen av denne epoken er enda ikke anerkjent, og om den vil bli det eller ei avhenger av hvor sterke menneskelige spor som vil oppdages, og hvor stor nytte forskningen kan dra av det[1].

Teori

Den tyske filosofen Martin Heidegger (1889-1976) er blant annet kjent for sine meninger om teknologi, som kommer spesielt til uttrykk i The Question Concerning Technology (1977). Heidegger mener at teknologi er en sammensetning av et “means to an end” og en menneskelig aktivitet. Dette hører sammen fordi menneskelig aktivitet kreves for å utnytte midlene og oppnå positive mål. Han beskriver teknologi som verktøy og maskiner, produksjon og bruk av utstyr, de brukte og produserte tingene i seg selv, og behovene de tjener. Heidegger kaller denne definisjonen av teknologi for instrumentell og antropologisk. Han påstår at mennesket etterhvert vil «få» teknologi «åndelig i hånden», altså at vi vil mestre den. Samtidig sier han at denne viljen til mestring vil bli stadig mer pressende jo mer teknologien truer med å gli fra menneskelig kontroll[2].

Teknologideterminisme er troen på at teknologi fører til sosiale endringer. Samfunnet formes at teknologi og det teknologiske fremskrittet kan ikke stoppes. Teknologioptimistiske mennesker ser på teknologi som et middel som hjelper mennesket med å bedre håndtere sine omgivelser. Den kan brukes både til naturens og menneskets fordel, samt at den frigjør mennesket fra natur og sosial undertrykking. Teknologipessimister ser på teknologien som altoppslukende. Mennesket er underlagt et system og teknologi har ført til sosiale, kulturelle og moralske forfall[3].

I samtale med Etienne Turpin snakker Peter Galison om hvordan han forsker på teknologi. Han interesserer seg for hvordan forskjellige teknologier får makt, og hvordan det påvirker mennesket til å handle på nye måter. Noen teknologier har forandret og formet mennesket mer enn andre. Det nevnes at ikke alle teknologier er like viktig, for eksempel er ikke det mekaniske i flymaskinen noe som former oss, men flyet er likevel en viktig teknologi i dagens samfunn. Galison gir en enkel og konkret definisjon av teknologi «a technology has rules that govern its administration, scoring, interpretations». Galison poengterer at forskjellige teknologier har utviklet seg til å bli kulturelle vektorer som lærer mennesket å tenke på oss selv, på spesifikke måter[4].

I motsetning til Heidegger er Galison interessert i flystyrter og atomvåpen, dette er fundamentale teknologier som vi lever i relasjon med. Atomvåpen skaper en ny type landskap, en slags forbudt sone, der menneskets forhold til naturen forandres. For første gang har mennesket skapt landskap på jorden der det er umulig for oss å være, lenger enn korte opphold. Dette rommet, som mennesket har skapt, er både ødemark og villmark på samme tid, det er unaturlig landskap. Med atomvåpen har mennesket gjort store deler av jordens overflate ubeboelig på ubestemt fremtid. Atmosfæren er ikke lenger den samme[5].

Diskusjon

«Regn i Hiroshima» av Tarjei Vesaas ble utgitt i diktsamlingen Leiken og lynet i 1947, og omhandler øyeblikket atombomben falt over den japanske byen Hiroshima mot slutten av andre verdenskrig. Allerede i diktsamlingens tittel finner man tegn som kan peke mot Vesaas’ holdning mot hvordan teknologi påvirker både oss mennesker og vår omverden. Leken får i samlingens titteldikt, men også ved samlingens øvrige dikt, rollen som et symbol for en form for idyll, en ureflektert, naiv livsførelse[6]. Men denne idyllen er bare tilsynelatende og midlertidig; «Det kan gå ei stund, men mangelen på refleksjon og innsikt i situasjonen dei er i, gjer at menneska let seg lokke i ei e[i]naste farleg retning». Lynet, vendingen som bryter tankeløsheten, må frem for å vekke menneskene og få dem til å innse hvor de er på vei hen[7].

Atombomben kan være et eksempel på hvordan teknologi kan gli ut av menneskets kontroll dersom viljen til mestring blir for pressende. Anvender en Heideggers ideer om teknologi på våpenkappløpet i kjølvannet av oppfinnelsen, vitner dette om at viljen til å være jevnbyrdige overskrider menneskets etiske ansvar overfor omverdenen. Tidligere har teknologi blitt sett på som et nærmest utelukket fremskritt, og mennesket klarte stadig å nå nye teknologiske høyder. Denne holdningen, en teknologioptimistisk holdning, slekter på Vesaas sin lek. En tilsynelatende idyll, som bare blir bedre og bedre etterhvert som teknologien stadig utvikles, men som i realiteten er en naiv illusjon som dekker over potensielle fatale retninger utviklingen måtte gå i. I «Regn i Hiroshima» har denne leken, denne falske idyllen, gått til sitt ytterste, og vendingen, lynet, kommer fra klar himmel i form av atombomben. Menneskenes blinde tro på teknologi som noe utelukket positivt utviklende rokkes fundamentalt ved. Det blir skapt en vekker som får oss til å stille spørsmål og kritisere teknologi og hvor utviklingen måtte føre hen, og synliggjør den konkrete destruktive formingen av landskapet som kan forekomme.

Rolf Jacobsens «Byens Metafysikk» presenterer en usedvanlig vinkling på bylandskapet og infrastrukturen som preger det, og gjennom dette skaper han et teknologisyn som er mye mer ambiguøst til de moralske implikasjonene ved teknologideterminisme enn Vesaas. Jacobsens by-vesen er dypt antroposentrisk, og uttrykkes gjennom menneskeliggjørende bilder og verb som presenterer byen nærmest som et menneske i seg selv; en skapning hvis virkning og fungerende «innvoller» -i form av kloakker og telefonlinjer som arbeider i stillhet- danner det essensielle grunnlaget for de moderne menneskene i diktet. Byen uttrykker en slags materiell vitalitet lik Jane Bennetts «assemblage»-teori i hennes bok Vibrant Matter (2010).

Bennett utfordrer ideen om at mennesket holder monopol over handlingskraften ved å anerkjenne den transformative kraften i materie som er tradisjonelt sett på som livløs. Slike krefter arbeider hovedsakelig usett av samfunnet, men agerer i enorm grad på og gjennom mennesker og deres liv, hvor vi som materie og mennesker påvirkes av materie og påvirker den igjen i tur[8]. Slike ansamlinger kan være satt sammen av en utenkelig mengde ting, inkludert som en samling metaller, teknologier, slam, og byplaner, slik en finner i Jacobsens dikt. Selv om Bennett oppfordrer forsiktig bruk av menneskeliggjøring når en omtaler materiell kraft, lar dette oss tilskrive en ytterligere handlingskraft til by-ansamlingen Jacobsen presenterer[9]. Videre tildeles det grunnleggende kroppslige nærmest eksklusivt til byen, mens de eneste to menneskene konkret vist fram i diktet holder seg til det kunstneriske i dansen og funderingen over det metafysiske.

Jacobsens mennesker har skapt byen i sitt eget bilde med blodårer og nervefibre av metaller, og denne anthropomorfiserte infrastrukturen ligger til grunne for at de kan foreta seg høybårne drifter «oppe i lyset». Dette kan selvsagt bli sett i et positivt lys, men Jacobsen minner oss gjentatte ganger at menneskene ikke ser noe til denne undergrunns-ansamlingen som oppgjør byens infrastruktur. Denne usette skapningens «usynlige lenker av jern og kobber binder oss sammen», noe som overlates vagt overfor om dette er en befriende eller fengslende lenke, med både mulige knytninger til menneskelige bånd og fengslende kjettinger samtidig. Jacobsens mennesker har gjenskapt deler av seg selv i hvordan de former teknologien og har overlatt sine funksjoner til den til det punktet hvor teknologi nesten har overtatt det menneskelige, men samtidig i takt med Bennetts teori viser det også til hvordan teknologi som ansamling former menneskelige ansamlinger. Konsumerismen til stede i kåpen og sigaretten ved diktets slutt kan vise til denne påvirkningen, og avrunder den gjensidige innflytelsen mellom mennesker og teknologien de omringer seg med.

Konklusjon

Da vi startet dette arbeidet hadde vi en forestilling om at Jacobsens dikt var teknologi-optimistisk og at Vesaas’ dikt var teknologi-pessimistisk. I denne artikkelen har vi undersøkt denne tesen, og kommet fram til at teknologi-synet i begge diktene er mer nyanserte enn vi først antok. Begge diktene er tydelig antroposentriske og sier noe om hvordan den menneskeskapte teknologien har satt spor på jorden. Vesaas’ klare visjon om hva hensynsløs utvikling av teknologi kan føre til, er selve grunnmuren i diktet. Diktet framstiller den verst tenkelige konsekvensen av teknologi, men vi kan ikke konkludere med at Vesaas er pessimistisk til teknologi på generell basis. Den blinde overførselen av funksjoner fra mennesker til den materielle ansamlingen av teknologisk infrastruktur i Jacobsens dikt bærer definitive deterministiske preg, men hvorvidt dette heller mot det positivistiske eller pessimistiske forblir uklart.

Litteraturliste

Bennett, J. Vibrant Matter: A Political Ecology of Things. Durham North Carolina: Duke University Press, 2010.

Chapman, Kenneth G. Hovedlinjer i Tarjei Vesaas’ diktning: å sanse det slik det er. Oslo: Universitetsforlaget 1969.

Finstad, Terje (forsker i teknologi- og vitenskapsstudier ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier NTNU) i forelesning, september, 2019

Heidegger, Martin. The Question Concerning Technology, and Other Essays (New York: Garland Publishing, Inc, 1977)

Hofstad, Knut. «Antropocen». I Store Norske Leksikon. Hentet 22.10.2019. https://snl.no/antropocen

Stegane, Idar. “Lyrikaren Tarjei Vesaas”. Edda, nr. 73 (1973): 155-154.

Pinterest (bilde). Hentet 08.11.2019. https://no.pinterest.com/pin/502432902162374281/

Turpin, Etienne (red). Art in the Anthropocene, (London: Open Humanities Press, 2015)


[1] Store norske leksikon, s.v. “Antropocen”, av Knut Hofstad. 29.10.2016. https://snl.no/antropocen

[2] Martin Heidegger, The Question Concerning Technology, and Other Essays, (New York: Garland Publishing, Inc, 1977) 

[3] Terje Finstad (forsker i teknologi- og vitenskapsstudier ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier NTNU) i forelesning, september, 2019

[4] Etienne Turpin (red), Art in the Anthropocene, (London: Open Humanities Press, 2015)

[5] Etienne Turpin (red), Art in the Anthropocene, (London: Open Humanities Press, 2015)

[6] Idar Stegane, “Lyrikaren Tarjei Vesaas” Edda, nr. 73 (1973), 154.

[7] Idar Stegane, “Lyrikaren Tarjei Vesaas” Edda, nr. 73 (1973), 155.

[8] J. Bennett. Vibrant Matter: A Political Ecology of Things. Durham North Carolina: Duke University Press, 2010.

[9] J. Bennett. Vibrant Matter: A Political Ecology of Things. Durham North Carolina: Duke University Press, 2010.