Av

• Nora Kruse (Bachelor i filmvitenskap,
• Stine Malene Pettersen (Bachelor i engelsk),
• Sannah Løvhaug og Jørgen Bråten (Bachelor i medievitenskap),
• Tomasine Paule Hage (Bachelor film- og videoproduksjon).

Introduksjon

I dette filmmagasinet skal det presenteres to filmanmeldelser av filmer som operer innenfor sjangeren «climate fiction», men likevel kan fremstå svært ulike. Climate fiction, ofte forkortet til cli-fi, er en samlebetegnelse på tekst som omhandler klimaendringer og global oppvarming. De to filmene The Day After Tomorrow og First Reformed innegår som hovedmaterialet for anmeldelsene, men det skal samtidig presenteres eksempler fra filmene som relateres til relevant teori fra forskning på klimaendringer i film. Anmeldelsene tar dermed hovedsakelig utgangspunkt i virkemidler og tematikk som har blitt tatt i bruk i filmene og hvordan filmene fremstår ulikt innenfor den samme sjangeren på bakgrunn av dette.

Klimafilm

For å legge et grunnlag for filmanmeldelsene ved å se nærmere på hvordan klimafilm oppleves kan Svobodas (2016) synspunkter være særdeles relevante. Svobodas (2016) omfattende studie av cli-fi filmer tar for seg en rekke filmer og kategoriserer dem utfra ulike temaer som skiller de fra hverandre innenfor den samme sjangeren. Filmanmeldelsene i dette magasinet har derimot valgt å fokusere på et mindre utvalg, da det automatisk blir lettere å tydeliggjøre dybden av tematikken som relateres til sjangeren. Svoboda (2016) påpeker i tillegg til den økende bevisstheten rundt sjangeren, også den hurtige produksjonen av klimafilm over de siste 15-20 årene. Dette kan være med på å fortelle oss mer om hastverket med å skape oppmerksomhet rundt klimaendringene på en ny plattform enn tidligere.

Michael Svoboda oppleves utelukkende som en av de mest relevante referansepunktene da filmer som The Day After Tomorrow (heretter TDAT) og First Reformed er filmer som Svoboda omtaler direkte. Svoboda (2016) beskriver TDAT som den største kommersielle suksessen innenfor sjangeren og kommer med en rekke eksempler på hvorfor filmen fortsatt er relevant i dag, som for 15 år siden. Svoboda (2018) tar også for seg First Reformed i en egen analyse av filmen, og kommer med både ros og kritikk om hvordan filmen presenterer klimaendringer i det moderne samfunnet. Svoboda (2018) nevner i tillegg til sin drøfting av filmens evne til å engasjere massene til handling, at selv om filmen har fått mye oppmerksomhet og gode tilbakemeldinger, har den likevel ikke innkassert noen voldsomme summer. Da filmanmeldelsene som blir presentert i magasinet ikke er en direkte sammenligning, utdyper de likevel handlingsforløpet i filmene og det kommer tydelig frem både forskjeller og likheter mellom de to.

First Reformed (2018)

Paul Schrader serverer en raffinert klimafilm av åpenbar kvalitet, med en knallsterk rolleprestasjon av Ethan Hawke som den motløse pastor Toller.

First Reformed skiller seg fra de fleste velkjente klimafilmer som har gjort det bra på det store lerretet. Klimakrisa adresseres ved å vise enkeltpersoners bekymringer og passer derfor inn i “preclima(c)tic stress disorder”, definert i en cli-fi-studie gjort av Michael Svoboda (Svoboda 2016). Svoboda skiller også mellom blant annet kino-, tv- og festivalfilmer, og i artikkelen er det kun festivalfilmer som står oppført under denne kategorien (ibid.). Også First Reformed er en festivalfilm, så det er tydelig at den introverte representasjonen av klimakrisen gjerne rettes mot en slik type publikum. Selv om filmen ikke gjorde umiddelbar suksess i massene, har den gjort det relativt bra på sin egen plattform (Svoboda 2018).

Større og mer suksessfulle cli-fi-filmer som The Day After Tomorrow og Mad Max: Fury Road viser ofte klimaendringenes fatalitet i et framtidsscenario der jorden går under, eller har gått gjennom en betydelig forandring for det verre, og spesialeffekter visualiserer den voldsomme og globale fysiske konsekvensen av menneskers handlinger. Istedenfor et ytre fokus har Paul Schrader skildret den indre apokalypsen, med en handling satt til vår tid, i verden slik vi kjenner den.

Ethan Hawke spiller glimrende i First Reformed som den håpløse og ensomme pastor Toller. Svobodas analyse påpeker at klimafilmer av denne typen ofte har hovedkarakterer som allerede er plagede, og Toller er intet unntak fra dette (Svoboda 2016). Videre hodebry får pastoren når han blir bedt om å hjelpe klimaaktivisten Michael ut av hans såkalte klimadepresjon. Prediksjoner om apokalypse gjør Toller urolig og han grubler over nye spørsmål om tro og moral, der ett blir særlig viktig: Kan gud tilgi oss for hva vi har gjort med hans skaperverk?

Estetikken i First Reformed er kald og dyster. Handlingen er satt til vinterstid hvor naturen er vissen og grå, og kostymer og mise-en-scene er for det meste preget av toner av hvitt, svart, grått, brunt og blått. Fargen grønn – som vi gjerne forbinder med frisk natur – er derimot nesten helt utelatt. Uttrykket fungerer godt til å fremheve tematikken og Tollers følelsesliv. Mesteparten av scenene er skutt med et stillestående kamera, og filmen vises i normalformat, som var standardformatet før 1950-tallet. Kanskje vil Shrader kommentere en gammeldags måte å tenke på – et trangsyn? 

Det er ikke bare jorda som visner – også pastor Toller råtner på innsiden. Han sliter med magen og har mange kroppslige plager som forverres av hans alvorlige drikkeproblem. På tross av strenge beskjeder fra legen, tar han ikke tak i problemene sine, og anerkjenner dem heller ikke. Istedenfor fortsetter han å gjøre ting som er skadelig for ham. Slik blir han en virkningsfull personifisering av jordens forfall, og hans mangel på handling et bilde på menneskenes ignoranse og latskap. Betydninger som dette kan bli oversett av publikummere, men hever filmopplevelsen til de observante. Flere paradokser og ironiske kommentarer kommer fram gjennom Tollers oppførsel og egne betraktninger – fortalt gjennom dagboknotater. Uten å bli overtydelige leder de publikum til å forstå mer av filmens betydning, og de bidrar dessuten til å legge et slør av mørk humor over den tragiske filmen.

At First Reformed er en lite sjangerbetinget individuell film, gjør den vanskeligere å markedsføre enn studiofilmer som den velkjente The Day After Tomorrow. Klimafilmer som den er noe tydeligere i sin buskap og når flere publikummere, men med en velkjent dramaturgi og en håpefull forløsende slutt spørs det om filmen oppfordrer til videre grubling over tematikken etter man forlater kinosalen. First Reformed tilbyr en mindre konvensjonell dramaturgi og er foruroligende på en måte som gir mer hodebry for seeren. Ved å stille mørke eksistensielle spørsmål har den potensiale til å stikke dypt hos dem den berører.

Svoboda, Michael. 2016. “Cli-fi on the screen(s): patterns in the representations of climate change in fictional films”, WIREs Clim Change, 7: 43-64. doi: 10.1002/wcc.381

Svoboda Michael. 2018. “In ‘First Reformed’: A sheperd in wolf’s clothing?” Hentet 7. november 2019. https://www.yaleclimateconnections.org/2018/06/in-first-reformed-a-shepherd-in-wolfs-clothing/?fbclid=IwAR1qJBA9Bps4zF7E6HAsMx5dqUSBVQCrFsogAytoMbKKtdEKjzAP6jaRxuA

The Day After Tomorrw (2004)

Året er 2004, og begrepet du tidligere har forbundet med ordet storm trenger en ny definisjon. De store værendringene som tilsynelatende skjer verden over får verdens toppledere til å kalle inn til et ekstraordinært møte for å diskutere fenomenet. Det er her vi for første gang får et innblikk i en av de store rollene i filmen- nemlig klimaforskeren Jack Hall. Men hva gjør du når ingen av verdens ledere tar alvoret når du forteller at disse stormene bare kommer til å forverres med tiden?

Samtidig følger vi filmens andre hovedrolle, Sam Hall, og hans reise gjennom New York under uværet. De massive superstormene fortsetter å formere seg, og store mengder vann skyller dramatisk over byen. Snart er Sam og et knippe andre overlevende strandet i et av New Yorks hovedbiblioteker der de blir nødt til å søke ly og ty til kreative løsninger for å overleve stormen og den snikende dødskulden.

Denne gripende klimafilmen beskriver en hjerteskjærende reise gjennom en dystopisk verden. Klarer far og sønn å gjenforenes til tross for forutsetningene, eller er dette slutten på menneskeheten og verden som vi kjenner den?

I tillegg til at filmen skildrer den store klimakrisen, får vi også et innblikk i hvordan politikken ofte kan ignorere enkeltmennesket (Svoboda, 2014), og også hvordan uvitenhet kan ha fatale konsekvenser. Filmen bygger på et far og sønn som ’hero’- konsept, der de to ikke så tilfeldig finner tilbake til hverandre, og til tross for flere millioner døde, overlever denne tragedien av en istid, og hvordan man får til det meste i livstruende situasjoner. Dette kommer også av at de to vet hva som faktisk skjer med naturen og hvordan de skal håndtere situasjonen på best mulig måte. Ikke bare er dette et skjult budskap for den som ser på filmen, men også en oppvekker for at uvitenhet er et stort problem når det kommer til klimakrisen.

Slike klimafilmer er kan i stor grad ses på som en av de desidert viktigste temaene innen populærkulturen i dagens samfunn, da det både fenger og er med på å skape viktige diskusjoner blant folket. Skal vi tro Svoboda (2016) rett oppfyller denne filmen dermed kravet for å inngå under ’cli-fi’ sjangeren da den både inneholder skildringer av økte havnivåer (sea-level rise), ekstremvær og en begynnende istid.

I tillegg til at filmen skaper en underholdning som treffer målgruppen som et skudd, er den også med på å ta også opp viktige temaer om klimaendringene som skjer i verden. Til tross for at filmen kom ut for 15 år siden så er den fremdeles veldig aktuell når den tar opp temaet, og i tillegg bevarer det som gjør at målgruppen blir nådd. Dette kan komme av måten TDAT blander ikke bare en men fire sjangere spesifikke sjangere oppå Cli-fi som hoved sjanger. TDAT drar inn young adult, science fiction, thriller og mystery (Svoboda 2014) som ikke bare skaper spenning i filmen, men også undertrykker budskapet.

The Day After Tomorrow (2004) anbefales på det sterkeste å spre videre, da den er like aktuell nå, som det den var i 2004. Til tross for at det har gått 15 år siden filmen så sitt første lys på lerretet, er verden fremdeles uvitende, og det er uendelig viktig at budskapet fortsetter å nå ut til de kommende generasjoner. Ved filmens slutt blir vi etterlatt med spørsmålet om dette er den fremtiden vi ønsker oss? – og det er nok ikke uten hensikt fra filmskapernes univers.

Svoboda, M. (2014). ‘’The long melt: The lingering influence of ‘The Day After Tomorrow’’. Hentet 5. november 2019. https://www.yaleclimateconnections.org/2014/11/the-long-melt-the-lingering-influence-of-the-day-after-tomorrow/

Svoboda, M. (2016). “Cli-fi on the screen(s): patterns in the representations of climate change in fictional films”. Ed: Hulme, M. WIREs Clim Change 2016, 7:43–64. doi: 10.1002/wcc.381

Svoboda, M. (2014). ‘’The long melt: The lingering influence of ‘The Day After Tomorrow’’. Hentet 5. november 2019. https://www.yaleclimateconnections.org/2014/11/the-long-melt-the-lingering-influence-of-the-day-after-tomorrow/

Svoboda, Michael. Cli-fi on the screen(s): patterns in the representations of climate change in fictional films, vol. 7: 43-64. Hentet 02.11.16: https://ntnu.blackboard.com/webapps/blackboard/execute/content/file?cmd=view&content_id=_741935_1&course_id=_18330_1