Av gruppe 3

Abstact Den såkalte antropocen, ønsket om en definert menneskelig æra, har først og fremst kommet ut av den økende frykten for menneskeskapte klimaforandringer. Populærkulturen, og særdeles Hollywood-filmen, er ved veikrysset imellom kunstnerisk utrykk og kapitalistisk motivasjon. Igjennom en analyse av Alfonso Cuarón sin 2006 film Children of Men og Denis Villeneuve sin 2017 film Blade Runner 2049, ser oppgaven på mulige dystopiske fremtider lagt frem av populærkulturen. Filmene møtes først i sine portrett av barn og fødsel. Children of Men viser en verden ikke ulik vår egen, drevet til kaos og anarki grunnet pandemisk sterilitet, hvor ingen barn er blitt født på 18 år. Blade Runner 2049 viser konstruerte overmennesker, dømt til slaveri, som forenes rundt en mulig fødsel og muligheten for at deres rase kan forplante seg og eksistere på egenhånd. Filmene forenes ytterligere i sine portrett av håpløshet. Hvis det er ingen reell fremtid å håpe på, ser samfunnet en full kollaps av orden og servilitet. Populærkulturen mates av den antropocen vi lever igjennom, og i retur påvirker vår oppfatning av den. Med det, presenterer den et mulig pretrauma, frykten for hva som kan være oss i vente.

Keyword Antropocen, klimaforandringer, populærkultur, cli-fi, post-apokalypse og dystopi

Det er en underbygget tendens i kulturelle studier om at bestemte æraer er karakterisert med overordnede bekymringer, og at disse vil være tydelige i tidsperiodens populærkulturer, som på 1950-tallet der katastrofefilmer i stor grad inneholdt trusler av bombing og dermed realiserte folkets frykt under den kalde krigen på storskjermen (Bulfin, 2017, 142). Blade Runner 2049 (Denis Villeneuve, 2017) og Children of Men (Alfonso Cuarón, 2006) (heretter BR og CoM) er to slike filmer, med ti år imellom seg, som reflekterer to forskjellige syn på fremtidsfrykt i den moderne populærkulturen. I CoM, satt i 2027,blir vi ved starten av filmen vist at det yngste mennesket i verden er drept og at det er 18 år siden det siste barnet ble født. Vi blir presentert til en dystopisk, men særdeles gjenkjennelig, verden hvor flere land har kollapset, mens Storbritannia, der handlingen tar plass, har klart å holde på en viss struktur. I BR er den teknologiske utviklingen mer fremtredende, der vi ser flyvende biler, hologrammer, ultraavansert kunstig intelligens og genetiske rekonstruksjoner av mennesker, ‘Replicants’, som blir brukt for slavearbeid. En død Replicant blir oppdaget i obduksjonen å ha født, og bevisstgjøringen forsøkes å bli holdt skjult før det får kaotiske konsekvenser. Mens andre temaer til dels står større til grunns, utgir fremdeles begge verk en verden hvori menneskeskapte klimaforandringer har påført drastiske endringer på levemåter og velvære. Ved å ta utgangspunkt i disse to filmene, vil vi se på hvordan den aktuelle frykten for menneskers fremtid blir presentert i populærkulturen og måten de fremstiller antropocen.

Begrepet antropocen har det siste tiåret kommet sterkere under søkelyset i takt med den voksende bekymringen for menneskeskapte klimaendringer og den katastrofale effekten det har på vår nåværende og fremtidige verden. Det har over tid kommet til å ha forskjellige betydninger, med fellesnevneren at jorden har forandret seg betraktelig som følge av menneskelig aktivitet. I denne artikkelen holdes det fast ved den bruken av begrepet James Syvitski (2012) referer til som ‘Den kumulative innvirkningen av sivilisasjon’, nemlig at mennesket er blitt til en naturkraft med direkte påvirkning på jordas dynamikk (sett i Hamilton, Bonneuil & Gemenne, 2015, 3). Følgelig har den forstørrede aksepten av forskeres tydelige bevis om et behov for tiltak, og likeså realiseringen av at land og industrier er nølende til å gjennomføre disse tiltakene, satt sitt preg på fremtidssynene til de mange. Det har ført til økende pessimisme og angst for fremtiden, spesielt blant de yngre generasjonene som må møte denne ukjente skjebnen – noe som har ført til at Greta Thunberg, og hennes globalt kringkastede ord til FNs klimatoppmøte: «dere har stjålet mine drømmer og min barndom med deres tomme ord» (PBS Newshour 2019, min oversettelse), har blitt et symbol for denne generasjons klimaforkjempere, men også for fremtidsfrykt og -angst. Slike sentimenter blir gjenskapt i apokalypse- og dystopifilmer og derved billedlegger, og i noen tilfeller forsterker, ‘pretraumer’ om en horribel, hvis ikke umulig, fremtid (Kaplan, 2016, 69).

Gjennom kunstens vide uttrykk har slike bekymringer blitt ytret på utallige måter, men ut ifra den kinematiske tradisjonen har den såkalte ‘Cli-fi’ (climate fiction) sjangeren satt størst preg på popkulturen. Dette representerer en audiovisuell utbrodering av den litterære sjangeren, med underkategorier som dystopi og post-apokalypse, der det sentrale temaet er en verden ødelagt av klimaendringer. Der filmer som The day after tomorrow (Ronald Emmerich 2004) retter hovedfokuset på én spesifikk klimakatastrofe, er både Cuarón og Villeneuves verk satt i en dystopisk nær fremtid der antropocen er en underliggende faktor som heller vises gjennom mise-en-scene og dialog. Ved å plassere karakterer i en allerede desimert jordklode blir de politiske og identitetssårbare emnene angående skyld undergravd, og seerne blir tvunget til å se alvoret i klimaforandringer og være empatiske til personer i situasjoner enten de selv eller deres etterkommere kommer til å måtte gjennomgå (Finn, 2016, 207-208).

Rent ikonografisk forteller begge filmer om to forskjellige skrekkelige fremtidsmuligheter med tydelige pekere mot antropocen. På den ene side ser man I BR unaturlige værforhold (snø, syrlig regn og solfri juli i Los Angeles), mangel på bærekraftig jordbruk, utrolig forurenset luft og steget havnivå hvorav en gigantisk barriere er blitt satt opp for å unngå oversvømmelse. I CoM, på den andre side, er det den sosio- og geopolitiske etterfølgelsen av antropocen som understrekes. Massive strømmer av flyktninger, xenofobi, fattigdom og krig rammer verden, noe som har blitt forutsett å være en etterfølge av de nye utfordringene og smertene som vil bli påført av klimaendringer (Hamilton, Bonneuil & Gemenne, 2015, 5). Dette skildres også i BR, der mennesker blir oppfordret å dra til utenomjordiske kolonier.

Det som kan sies å være en av BR og CoM sine mest sammenlignbare karakteristikker er deres gjennomgående temaer omhandlende menneskeheten og dets egosentriske tendenser. En felles strid mot en ekstern ideologi, og intern kamp, om å ofre sitt unike avtrykk på verden, sin individualitet, til gjengjeld mot å gagne ‘det større bildet’ – det kollektive. Begge filmer uttrykker dette gjennom ‘barn’ – den nye generasjonen, avkommet, fremtiden og håpet. Barn representerer liv, eller rettere sagt menneskehetens liv. Bristet oppstår først når trusselen på livet realiseres. I CoM tar dette form av universal infertilitet og i BR av menneskehetens utbytting med en ny og høyere rase. Dette blir likt det Zylinski (2014) påpeker: «Livet blir vanligvis et refleksjonsobjekt når det anses å være truet» (9, egen oversettelse). Til tross for at filmene stiller en rekke forskjellige moralske, filosofiske og samfunnskritiske spørsmål, fremmer de samtidig en problematikk i forbindelse med antropocen: på hvilken måte er vi som mennesker faktorer i vår egen ødeleggelse?

Cuarón portretterer et scenario hvori fasaden av sivilisasjon forvitrer etter at den mest basiske, den selvfølgelige, funksjonen livet tilbyr, nemlig reproduksjon, forsvinner. Ingen forklaring på dette fenomenet blir tilbudt, men all antydning peker mot at det er menneskelig selvforskyldt. Man ser at de institusjonene og vitenskapelige midlene som skal beskytte oss er maktesløse i møte med naturens gang. Hentydninger til overutnyttelse av resurser og makt siver gjennom dialogen, og den hensynsløse innenrikspolitikken eksemplifiseres gjennom Theos høytrangerende fetter Nigel (Danny Huston) sin filosofi: å bare ‘ikke tenke på det’. Der håpet seirer, derimot, er hvor Theo (Clive Owen), ut av medmenneskelighet, legger fra seg alle personlige interesser for å hjelpe Kee (Clare-Hope Ashitey) og hennes ufødte barn – i motsetning til de mange grupperingene som vil utnytte barnet for politiske vinninger. Cuarón presiserer dette poenget nært slutten av handlingen under en sekvens der en intens skuddveksling i en flyktningleir mellom militæret og en radikal antistatlig gruppe foregår. Ved realiseringen at et spedbarn befinner seg i området stopper alle parter opp for å la barnet komme seg trygt unna. Filmen får frem et sterkt visuelt grep: kvinner og menn, unge og eldre av alle bakgrunner står sammen i det de gjenkjenner et håp for framtiden.

Villeneuve, derimot, legger fram en handling hvori verden allerede er på grensen til å bli fullstendig ubeboelig, og menneskehetens siste sjanse oppbrukt og tid utgått. Det man ser av naturen er begrenset til sand og tørke, og forurensede betongjungler fyller landskap med en overflod av elektroniske gjenstander og tjenester, som et røykteppe for å gjøre opp for den deprimerende omverdenen. Der Cuarón antyder til at det fremdeles er håp, viser Villeneuve en håpløs side ved menneskets utilfredshet, til det punktet hvor gudskomplekset har ført oss til å skape egne mennesker (Replicants). Dette blir legemliggjort gjennom Niander Wallace (Jared Leto): en industrialist med eierskap over produksjonen av Replicants. Hans mål er å få kontroll over biorobotenes fertilitet for å skape mindre kostbare slaver slik at han kan sende dem til de utenomjordiske koloniene. Her, i likhet med CoM sin kritikk av kapitalisme, tar BR et oppgjør med bedriftskapitalisme og viser en obskøn ideologi der alt går for lukrative formål, og dermed illustrerer dens direkte korrelasjon med miljøets forfall (Kaplan, 2016, 59). Vår sympati blir derfor rettet mot disse biorobotene og deres sammensatte strev om å heller leve enn å overleve, som dermed personifiserer menneskets kamp om overlevelse. På lik linje ender de menneskelige karakterene opp med å bli antagonister som kun handler ut av egeninteresse. Villeneuve presenterer derfor et ‘nytt menneske’ gjennom Replicants som seerne skal ta lære av.

På grunn av de ekstreme globale klimaforandringene, og aksepten av vitenskapen om deres forverrende utvikling, har fremtidsfrykt og pretraumer blitt et forløpende tydelig fenomen. CoM og BR er eksempler på projiseringer av disse bekymringene og deres tilhørighet i populærkulturen. Ved å foreta handlinger som befinner seg i en nær fremtid der klimaforandringer allerede har forårsaket store ødeleggelser på jorda skaper ikonografien en tankevekkende påvirkning blant seerne. Det fungerer både som et verktøy for å reflektere ekte frykt og skape reaksjoner. Ved å tematisere anstrengelsen av overlevelse, gir filmene også et budskap om at handlinger må tas, før deres fiksjonelle verdener blir våre realiteter.

Referanseliste

Bulfin, Ailise. 2017. «Popular Culture And The “New Human Condition”: Catastrophe Narratives And Climate Change». Global And Planetary Change 156: 140-146.

Finn, Ed. 2016. «Praying For Rain: An Interview With Paolo Bacigalupi». I Everything Change: An Anthology Of Climate Fiction, 207-215. Arizona: Arizona State University.

Hamilton, Clive, Francois Gemenne, and Christophe Bonneuil. 2015. «Thinking The Anthropocene». I The Anthropocene And The Global Environmental Crisis: Rethinking Modernity In A New Epoch, 1st ed., 1-13. London: Routledge.

Kaplan, E. (2016). Climate Trauma. 1st ed. London: Rutgers University Press.

PBS Newshour. 2019. «WATCH: Greta Thunberg’s Full Speech To World Leaders At UN Climate Action Summit». Youtube.Com. https://www.youtube.com/watch?v=KAJsdgTPJpU.

Zylinska, Joanna. 2014. Minimal Ethics For The Anthropocene. Cork: Open Humanities Press.

Filmliste

Cuarón, Alfonso. 2006. Children Of Men. Film. Storbritannia: Universal Pictures.

Emmerich, Roland. 2004. The Day After Tomorrow. Film. USA: Twentieth Centruy Fox.

Villeneuve, Denis. 2017. Blade Runner 2049. Film. USA: Columbia Pictures.