Historien om offentlig gatelys i Trondheim er selvsagt historien om teknisk utvikling og framskritt. Men kampen om lyset er også historien om dagligliv, klassekamp, kriminalitet, arbeidsliv og sosiale forhold i byens gater og veiter. Om dette - og om mye, mye annet - har historikeren Ingar Kaldal skrevet i «Veit og gate». Boka tar for seg dagligliv i Midtbyen gjennom 70 år.
Fram til siste halvdel av 1800-tallet måtte en Trondheimsbe-boer som hadde et ærend ut i kvelds- eller vintermørket, selv sørge for å ha med seg ei lykt eller en fakkel om han ikke ville tulle seg helt bort i stappmørket. I 1853 ble imidlertid de første offentlige gasslyktene tent på torget, og i århundret som fulgte, ble byen gradvis elektrisk opplyst.
Men i lang tid var det bare de breie gatene som fikk nyte godt av lyset. I de trange veitene rådet fortsatt mørket. Og det ble et mørke også i overført betydning: Her foregikk de lyssky aktivitetene; her fant man samfunnets mørke sider, som fattigdom, sjukdom og kriminalitet. Lys og mørke ble metaforer for lovlighet og kriminalitet, for kultur og last.
Da kong Oscar II i 1877 var ventet til byen for å feire åpninga av Rørosbanen, ble nettopp lyset det store temaet. «Illumination» av ulike slag var i de dager en vanlig måte å markere festivitas på, og «Beboerne af Byens Hovedgader» ble oppfordret til å trekke fra gardinene og holde sine leiligheter festlig opplyst under kongens besøk.
Dette ga imidlertid støtet til en krass offentlig debatt, med klare klasseperspektiver. De som bodde i de mørke veitene, ville nemlig også få lov til å feire kongen og framskrittet! Veitefolket hadde ingenting å skjule bak rullegardinene, de var like bra som annet folk, deres lys var like bra som andres lys, og nå krevde de å få delta i den festen som satte lyset i sentrum. Samtidig ville de få fram i det offentlige lyset at forholdene i veitene - med mørke og søle og mangel på kloakk og brolegging - aldeles ikke var like bra som andre steder i byen.
Gatas perspektiv
Historien om lyset er bare en liten bit av Ingar Kaldals forskningsarbeid. «Veit og gate» tar for seg dagliglivet i Midtbyens offentlige rom i perioden 1880-1950, og belyser det fra nesten alle de vinkler som tenkes kan. Her leser vi om barn i leik og voksne i arbeid; om lyder og lukter; om hester, trikker, sykler og biler; om rikdom og fattigdom; sanitærforhold og helse; om prostitusjon og kriminalitet; klassekamp og syttendemaifeiringer. Dagliglivet slik det utspant seg blant fintfolk og allmue, inne og ute ? ved vannposter og utedoer, på trapper og i gårdsrom, i parker og på skøytebaner, og kanskje på landet om sommeren ? alt dette forteller historikeren noe om.
«Gata» blir fellesnevneren for alt dette. Men gata er ikke bare et fysisk rom i Kaldals arbeid. Den er like mye et kulturelt begrep, et offentlig møtested og en arena for kulturelle prosesser. Og de som ferdes der, er bærere av normer og verdier, virksomheter og gjøremål, kulturelle koder og betydninger.
For mange er gata et moralbegrep som kan gis både positivt og negativt innhold. Den kan bli et bilde på drikk og prostitusjon («gatejente»), så vel som på framveksten av demokratiet («mannen i gata») - et synonym for både lys og mørke. - Gata blir på mange måter et forstørrelsesglass for alt som skjer i samfunnet: Vist fram på «åpen gate» blir det stygge styggere, men også samholdet sterkere, forklarer Kaldal.
Med gata og dagliglivet som perspektiv griper Ingar Kaldal fatt i noen overordnede tema. Forholdet mellom det private og det offentlige er ett av dem: hvor slutter det ene og begynner det andre? Et annet er forholdet mellom kjønnene. Stemmer det at menns liv mest er knyttet til det offentlige og kvinners til det private? Eller kan man like gjerne - ut fra gate- og dagliglivsperspektivet - se på kvinnene som familiens offentlige representanter?
På oppdrag
«Veit og gate» er skrevet på oppdrag fra Trøndelag folkemuseum, som så behovet for mer kunnskap om bylivet i gamle dager, i forbindelse med oppbygginga av den nye byavdelinga på Sverresborg.
For den eldste perioden, før 1920, har Kaldal bare i liten grad brukt muntlige kilder. Til gjengjeld har han - og hans to medarbeidere i kildesamlinga, historikerne Hanna Mellemsether og Svein Gynnild - lest et utall aviser; de har gått til heimstaddiktningen og til reiseskildringer; og de har ikke minst gjort flittig bruk av Folkemuseets og Universitetsbibliotekets billedarkiver. Politiarkiver, kommunearkiver, «Adressebøker», gamle minne- og intervjusamlinger og lokalhistoriske skrifter har også vært viktige kilder.
Intervjuer har derimot en sentral plass når vi nærmer oss nyere tid. 35 personer fra miljøene omkring Museumsplass, Bruveita (nå: Kannikestretet) og noen andre steder har fortalt historikerne om sitt liv i byens offentlige rom.
Selv om «Veit og gate» så definitivt er et forskningsarbeid, bør den likevel kunne bli en av årets julegavebøker for alle som er interessert i Trondheim og livet her. De 1467 fotnotene er diskret plassert bak i boka, og boka er rikt illustrert. - Det er en del av min ideologi å skrive vitenskapelig så folk forstår det, sier førsteamanuensis Ingar Kaldal.