Gunneria 80

GUNNERIA 80, 2016

247

Per Magnus Jørgensen, Einar Weidemann og Eli Fremstad

DXLIV [544].

Saxifraga

tridactylites

[

Saxifraga

tridactylites

, trefingersildre, men

se note], med kileformete blad som er tredelte og alternerende på den opprette,

forgrenete stengelen.

På norsk

Trefinger-Grass, Finger-Silre

Vokser i Finnmark og Nordlandene, dog uvanlig. Dens bruk er mot gulsott og

tuberkolose ifølge Gouan fl. monsp. s. 235. Planten, som jeg viser en plansje av

IX fig. 1–3 anser jeg for å være av denne arten, ikke bare ved første øyekast, men

også ved nærmere undersøkelse. Linnés karakterer for

Saxifraga tridactylitis

eller

petraea

synes å bekrefte denne oppfatningen. Det gjør også illustrasjoner

av en av dem eller begge, som Dodonaeus, Pona og Morrison og andre har laget

plansjer av, og det er vel verdt å sette lit til disse bildene. Men jeg har ikke sett

upsaliensiske eller københavnske eksemplar av S.

tridactylitis

, og etter å ha

konsultert den store Haller i stirp. helv., andre utgave, b. I, s. 422 nr. 986, har jeg

avvist at denne planten (plansje IX fig. 1–3) er S.

petraea

. Størrelsen på denne

er en håndsbredd [ca 19 cm], ja, eksemplar som jeg samlet i Gudbrandsdalen i

Christiania stift i 1771 på min reise til København var til og med oftest meget

grovere og en og en halv håndsbredde [ca. 30 cm] lange. Roten er liten og

trevlet. Basalbladene er små og samlet i små tuer, fem- til tredelte. Stenglene og

bladene både under og på kantene, oftest også selve begeret, er hårete med hår

som er kuleformete i spissen [kjertelhårete] når de studeres med lupe. Se plansje

IX fig. 3. Hele planten er klissen og av og til samtidig rødlig. Rester [av hår] er

åpenbare på tegningene. Fra denne avviker på merkelig vis to norske mindre og

spedere planter, som dessuten samsvarer med beskrivelsen av eksemplarene fra

København, Uppsala og hos Haller. Den lærde Gouan påstår i horto monsp. at

tridactylites

varierer med hele, ovale stengelblad, noe som neppe er observert

verken i norske eller svenske eksemplar. Jeg unnlater å nevne de øvre ovale eller

avlange, små stengelbladene, spesielt de som bærer blomster, som vokser ut i en

oval eller lanselignende form. Man må nemlig anta at den berømte Gouan ikke

har lagt merke til dette. For øvrig har den lærde Haller på siterte sted tilkjennegitt

at den varierer meget i voksemåte og bladverket, og, noe jeg finner meget

merkelig, at de basale bladene kan ha lange skafter.

Note: Her forsøker Gunnerus nok en gang å oppklare de små, hvitblomstrede

sildreartene uten særlig hell, i dette tilfellet i et kompleks der taksonet

S. petraea

(som Gunnerus diskuterer) ikke vokser i Norge. Blant herbariets 34 belegg finnes

foruten trefingersildre (fra Sel i Gudbrandsdalen og Ladehammeren i Trondheim)

også skåresildre S.

adscendens

(som er den avbildete på plansje IX, fra Trones

Præstegaard, Sortland i Nordlandene), og tuesildre S.

cespitosa

(uten lokalitet).

Gunnerus er åpenbart blitt forvirret av inkonsistente fremstillinger hos eldre

forfattere som han vurderer, og trekker gale konklusjoner. Illustrasjonen viser

sildrene som han diskuterte og delvis feilbestemte.