Politics and Economics – brief comments

«Oslo-makt» og utflytting av arbeidsplasser

av 22. februar 2017 i Delegering-sentralisering med Ingen kommentarer

De fleste mener institusjoner i Oslo har for mye makt, ifølge en spørreundersøkelse. Men det kan se ut som om det tas for gitt at landet ville fungere like godt som sådan, samme hvor jevnt fordelt makten var geografisk. I debatt ses makten i Oslo iblant i sammenheng med antall statlig ansatte der – sammenliknet med utenfor Oslo, som i beste fall er en grov indikator på makt. Vi har også et omfattende lokalt selvstyre.

I de seneste drøye tre og et halvt årene er det opprettet ca. 4.000 nye statlige arbeidsplasser i Oslo – en betydelig tilvekst. En debatt om utflytting av knapt halvparten så mange statlige arbeidsplasser fra Oslo er i gang. Det er lett å forstå at flytting er populært i et valgår utenfor Oslo, og mye mindre populært i Oslo. Inntektene til de ansatte og deres skattebetaling vil følge med på flyttelasset. Men ofte vil andre personer tiltrer stillingene etter flytting av etater til nye steder.

Siden Oslo er hovedstad, er det naturlig at mange statlig ansatte har sitt virke nettopp der. Knapt 30 prosent av statlig ansatte, eller knapt 50.000, arbeider i Oslo, ifølge en artikkel i DN 20.02.2017. Hvis statlige arbeidsplasser ble smurt jevnt utover landet i forhold til folketall, skulle dette tilsvare kvoten for en by med knapt 1,5 millioner innbyggere. Oslo har 658.000 innbyggere, men utgjør Stor-Oslo sammen ti omkringliggende kommuner i et område med knapt 1,6 millioner innbyggere (2016). Et mål på overhyppighet av statlige ansatte i forhold til landet ellers, kunne derfor være statlige ansatt i Stor-Oslo minus de som har sitt virke i Oslo kommune.

For å avgjøre om det er få eller mange statlige ansatte i Oslo, burde man kanskje sammenlikne med situasjonen i andre liknende land, kanskje særlig nordiske land. Kanskje burde man også se på flere indikatorer. En som kunne vurderes, er antall offentlig ansatte – ikke kun statlig ansatte. Det kunne være nyttig hvis det var flere kommunalt ansatte per innbygger utenfor Oslo, som det kanskje er, og hvis dette var muliggjort ved inntektsoverføring mellom kommuner, som det kanskje også delvis er.

Det gode liv vi er vant til stort sett i hele Norge er avhengig av sterke institusjoner i hovedstaden. Mest opplagt er dette kanskje i forhold til beskyttelse mot fremmede makter. Men det er også viktig å ha god beskyttelse i forhold til hverandre, særlig gjennom forvaltning, lovgivning og håndheving av lover. Noen beslutninger bør tas med noe avstand i forhold til lokale interesser. Det trengs for eksempel nasjonale myndigheter for å ivareta de mest grunnleggende verdiene vi er enige om. Iblant kan beslutninger også være upopulære, og utløse påtrykk. De som tar dem kan da ha godt av å virke i et «byråkratisk miljø» som ikke lett kunne skapes utenfor hovedstaden.

Andre oppgaver, for eksempel utredningsoppgaver, særlig av teknisk art, kan lettere løses andre steder. Selv om det har vist seg at også mange tekniske spørsmål i gitte sammenhenger kan omdannes til nokså politiske spørsmål. Det har vært populært å flytte tilsyn. Tilsynsoppgaver nødvendiggjør ofte ikke stor grad av nærhet til organer i hovedstaden. Men avhengig av hvor de flyttes, kan det ta tid å bygge opp nye fagmiljø.

Det har tidligere vist seg at ansatte i Oslo sjelden flytter med slike etater ut i landet. En viktig grunn til det, utover familie og sosiale bånd, er at landets mest attraktive arbeidsmarked er i Oslo. Dette gjør det lettere enn ellers å skaffe arbeid ved en annen arbeidsplass med likt eller liknende kompetansebehov. Hovedstaden rommer en beholdning av høyt kvalifiserte arbeidstakere som det er attraktivt å være lokalisert sammen med – for både arbeidstakere og private og statlige arbeidsgivere. Den andre siden av denne mynten er at det kan ha en pris å flytte ut statlige etater, vil trolig vil avhenge av hva slags stillinger det er – særlig mht. nødvendig kompetanse – og sted. Evalueringer av tidligere utflytting har konkludert med at prisen ikke er særlig lav.

Vurdert fra Trøndelag er det hyggelig at man aktivt leter etter lokalisering for statlig virksomhet utenfor Oslo. Vi får håpe at man lykkes i å flytte ut de etatene som det samlet sett er mest gunstig å flytte, til de stedene som har de beste forutsetningene for å huse nettopp slike etater.  

 

*************************** Ole Bjørn Røste’s blog, 23 February 2017 *************************

Disclaimer:  The information above is presented by the author. Any views expressed are the author’s, and may not be shared by others. All rights reserved. 

Brexit, handelsavtaler og EØS

av 14. februar 2017 i Internasjonalt samarbeid med Ingen kommentarer

Etter at en folkeavstemning 23. juni 2016 overraskende ga flertall for at Storbritannia skulle forlate EU, knytter det seg spenning til hvordan og hvor rakst dette kan skje. Det er også spennende hva slags handelsavtale britene vil ha med EU istedet for medlemskap, og hvor lang tid det vil ta å få dette nye rammeverket på plass. Forhandlingene kan gi ny innsikt i hva slags relasjon ikke-medlemmer kan ha til EU i fremtiden, som også vil kunne bli nyttig for oss.

  1. Bakgrunn

For Norge er dette spennende fordi det som velges og forhandles frem vil bli sett i sammenheng med EUs avtale med Norge, Island og Liechtenstein – EØS-avtalen, samt Sveits sin handelsavtale med EU. Dette til tross for at Storbritannias statsminister Therese May klart har uttrykt at de ikke skal være med i det indre marked eller velge en ordning som noen andre har valgt i forbindelse med en tolvpunktplan for utmeldelse, framlagt 17.01.2017.

Etter folkeavstemningen er det opp til britene å aktivere prosessen som skal lede frem til utmelding, som reguleres av Lisboa-traktatens artikkel 50. Parlamentet, som må stemme over utmeldelsen fra EU, ifølge en kjennelse fra britisk høyesterett 24.01.2017, har gitt regjeringen fullmakt til å forhandle om betingelser for Storbritannias uttreden fra EU.

Når Storbritannia velger å gå ut av EU vil sirkelen på mange måter være sluttet. Britene hadde stor innflytelse ved opprettelsen av frihandelsforbundet EFTA i 1960 – fordi de var skeptiske til planer som omfattet mer enn frihandel. Storbritannias handelsavtale kan også få betydning for andre.

2. Skal vi forvente Hard Brexit?

I Therese Mays tale 17.01.2017 ble det framholdt at man bestemte seg for såkalt hard brexit – det vil si en total løsrivelse fra EU; man skulle ikke være delvis utenfor og delvis innenfor. Et viktig spørsmål er om dette gjennom eksemplets makt kan åpne for mer EU-uro på kontinentet i forbindelse med en serie politiske valg som skal gjennomføres senere i år. Enkelte har ment at andre medlemsland kan komme til å velge egne varianter av brexit, som kan true EU-samarbeidet. Usikkerheten rundt denne muligheten kan oppleves sterkere siden endringer i holdninger ikke ble godt fanget opp på forhånd, i meningsmålinger, i forbindelse med brexit-avstemningen i Storbritannia og presidentvalget i USA sist høst.

Men kanskje bør vi ikke britene på ordet når de lover hard brexit? Det er nærliggende å se uttalelser i den nåværende fasen i sammenheng med de senere og svært vanskelige forhandlingene om utmelding som må følge, med EUs andre medlemsland og EU-institusjonene.

Den viktigste grunnen til at britene klart uttrykkes at man ikke vil være delvis innenfor, er trolig at grunnen til at så mange stemte for brexit var at de ønsket færre arbeidsinnvandrere fra EU. Samt at det er vanskelig å tenke seg noen nær tilknytning til det indre marked uten fri flyt av personer, det vil si produksjonsfaktoren arbeidskraft. Talsmenn for EU har vært nøye med å påpeke at de ikke vil premiere et land som trekker seg ut, gjennom en spesielt gunstig handelsavtale. Men Storbritannia og EU har noen felles interesser. Og Storbritannia vil bli en viktig handelspartner for flere land i EUs indre marked. Hva slags samarbeid britene ønsker, og tror de kan få til, kan derfor i stor grad bli avklart gjennom forhandlinger, i lys av blant annet gjensidighet og muligheter.

Det kan derfor være mindre opplagt hvordan de økonomiske relasjonene mellom EU og det utmeldte Storbritannia vil bli behandlet i tiden framover enn vi kunne få inntrykk av å ha fått vite 17.01.2017. Forhandlingene få en indirekte betydning for Norge og de andre EØS-landene, og for Sveits som fra før har en handelsavtale med EU. Det kan også ha betydning at et stort land melder seg ut av EU og det indre marked, og dermed gjør andre land som ikke er inne mindre unormale.

Britenes eksplisitte klargjøring av at de ikke vil ha noe som likner på EØS-avtalen framstår likevel som troverdig: Det er vanskelig å tenke seg en slik løsning uten et sterkt trykk på Storbritannia fra arbeidsinnvandring, som var en av de viktigste – om ikke den viktigste – grunnen til brexit. Vi er for vår del blitt minnet om at vi ikke har en perfekt avtale – som gjensidig markedsadgang isolert sett kunne være, dersom vi aksepterte en viss pågang i form av arbeidsinnvandring, som vi har hatt en stund. EU må i tillegg ha betalt fra Norge til strukturfondene som investerer lengst øst i Europa.

Selve rosinen i pølsa er likevel at tilnærmet all lovgivning «utveksles» en vei, fra EU til Norge, samt at overnasjonale organer – ESA og EFTA-domstolen – har siste ord i regulering av konkurransen  i det felles markedet. Formelt kan vi reservere oss – som hittil ikke har skjedd, fordi det kunne være grunn til å frykte mottiltak.

Det er dog mye bra i EUs lovgivning i tilknytning til markedet, som det er bra at også vi kan anvende. Og det er opplagte stordriftsfordeler knyttet til regulering, som blir lettere når man har erfarne byråkrater fra mange land. I denne sammenhengen er det også rom for våre gode ideer. Men det som er særegent med gode ideer, er at de er velkomne omtrent over alt hvis de ikke koster noe.

EØS-avtalen har gitt oss de fire friheter og EUs konkurranseregler, innen en ramme som gjenspeiler 1980-årenes  EU. Dette er ikke perfekt, men det er uvisst om vi kunne gjort det bedre. Storbritannias forhandlinger vil kunne bidra med ny innsikt på dette viktige og følsomme feltet. Feltet er meget følsomt er pga. den store betydningen EØS-avtalen har for det norske samfunnet.

*******************************Ole Bjørn Røste’s blog, 14 February 2017 *********************

Disclaimer: The information above is provided by the author. Any views expressed are the author’s, and may not shared by others. All rights reserved. 

 

Brexit og euro

av 13. februar 2017 i Internasjonalt samarbeid med Ingen kommentarer

Storbritannia deltok aldri i euro-samarbeidet. Men det betyr ikke at fellesvalutaen er skjermet for negativ påvirkning fra Brexit. Politisk høyrevind med populisme, som var grunnlaget for Brexit kan true både EU og euroen. Euroen kan trues via angrep på det politiske fundamentet.

  1. Bakgrunn

I kontinentale EU-land har finanskrisen lagt en demper på stemningen siden den rammet i 2008. I år er det en rekke viktige valg – og rom for politisk uro. Risikoen er at Brexit kan stimulere til fornyet uro ifm. valg på kontinentet senere i år. Høyrepopulister – en samlebetegnelse på anti-establishment-bevegelser på den politiske høyresiden rapporteres å ha framgang i Nederland, Italia og Frankrike. I Frankrike har Nasjonal Front framgang. Det  anses som lite sannsynlig at Le Pen skal kun vinne en andre valgomgang. Men det var også usannsynlig at et flertall av britene skulle stemme for å forlate EU. Styrken på den politiske vinden vestfra kan bli viktig for utfallene.

I 2016 var det for første gang etter finanskrisen, som har rammet EU-landenes økonomier siden 2008, tegn til ny vekst. Særlig i Spania hvor BNP-veksten nådde 2,5 prosent. Italia lå noe lengre bak, med en vekst på om lag 0,7 prosent i 2016. Italia er for stort til å bli «reddet», slik Hellas har blitt, men det er satt iverk en redningsaksjon for bankene i Italia – som også ventes å bli krevende.

2. Kriser og «redning»

Problemet med «redningsaksjoner» er at land som blir reddet pålegges byrde i form av renter på kapitalen som stilles til disposisjon. Det hjelper kanskje ikke nok at lånene er billigere enn de ville vært dersom de hadde kunnet oppnås fra andre enn troikaen (IMF, ECB, EU-kommisjonen) – som reddet Hellas. Det internasjonale pengefondet IMF har nylig uttalt at den greske statens gjeld er ikke opprettholdbar, tross en hard sparepolitikk, og  at andre EU-land bør ettergi gjeld. Tyskland har vært imot dette, og ment at det vil være brudd med Lisboa-traktaten og forutsette at Hellas forlot den økonomiske og monetære unionen, EMU. Denne uenigheten kan være overvunnet, men det vil fortsatt være vanskelig å avskrive gjeld. Samtidig er den greske statsgjelden om lag dobbelt så stor som landets årlige verdiskapning. Da hjelper det kanskje ikke nok med moderate renter.

Å skjerme tyske skattebetalere mot Sør-Europas problemer har vært ansett som svært viktig av tyske myndigheter. Dette hensynet går som en rød tråd gjennom både forberedelsene til og den senere gjennomføringen av euro-prosjektet. I en urolig tid kan EU ha en bredt basert interesse i å stabilisere området Hellas er en del av. Dermed kunne det i teorien tenkes at EU kunne være interessert i å betale noe for å beholde en svak flankestat innenfor. I alle fall hvis man kunne enes om hvordan det skulle skje, samt hvem som skulle betale og hvordan. Man måtte være sikker på at en slik velvilje ikke ville bli misbrukt – altså ha sterk tillit.

3. Euro og økonomisk vekst

En nokså utbredt oppfatning er at euroen har begrenset veksten i Europa etter finanskrisen, sammenliknet med hva som kunne vært tilfelle dersom man ikke hadde hatt felles valuta. Dette begrunnes innenfor rammen av teorien for optimale valutaområder, som vektlegger muligheten for asymmetriske sjokk som en kostnad ved et omfattende valutaområde, inkludert en valutaunion mellom flere land slik euroen er. Den samme typen argumenter var sterkt framme i 1990-årene, før euroen ble introdusert.  Finanskrisen var på overflaten et symmetrisk sjokk. Men selv om alle euro-land ble rammet, ble krisen mest alvorlig i syd-europeiske land med høy statsgjeld. Effektene av krisen ble slik assymmetriske; Syd-Europa fikk større problemer enn Nord-Europa – i forhold til blant annet statsfinanser og arbeidsledighet. Særlig ungdomsarbeidsledigheten var vanskelig.

Slik ble finanskrisen en kraftig negativ, og ujevnt fordelt, forstyrrelse som man hadde håpet å slippe i overskuelig framtid da euroen ble innført. At denne krisen regnes som den nest mest alvorlige i moderne tid, etter den store depresjonen i 1930-årene, og er blitt omtalt som The Great Recession, kan illustrere at håpet kanskje ikke var urimelig. På den annen side kan finansiell atferd, med store låneopptak og vekst i privat og offentlig gjeld fra årtusenskiftet, som euroen forsterket der det tidligere hadde vært dyrt å låne, ha bidratt til mindre motstandsdyktighet. Selv om det er lett å peke på i ettertid at nettopp dette bidro til at krisen ble asymmetrisk og alvorlig.

4. Hvor sannsynlig er utmeldinger fra euroen?

Gitt at Storbritannia skulle bestemme seg for å forlate EU, er det en fordel for EU at dette landet i løpet av medlemskapet ikke hadde byttet ut sitt pund med euro. (At britene heller neppe ville godtatt dette, kan kanskje indikere at Brexit burde ha vært mindre overraskende enn det ble.) Brexit påvirker derfor ikke direkte euroen, men vil likevel kunne svekke den indirekte, via redusert oppslutning om institusjonene som ligger til grunn for fellesvalutaen. I så fall vil det være eksemplets makt på dette planet som spiller inn og reduserer interessen for euro. Hvor sannsynlig en slik utvikling er, er vanskelig å vite.

Det finnes ingen enkel meny å velge fra for land som eventuelt skulle ønske seg ut av euro-samarbeidet. I alle fall så lenge man ønsker åpne kapitalmarkeder på tvers av landegrenser, vil finansmarkedenes logikk begrense nytten av ulike valgmuligheter. Det er ikke lett å tenke seg en alternativ pengepolitikk for et tidligere medlem i EMU som eventuelt «har fått nok».

Naboland og viktige handelspartnere ville fortsatt bruke euro, og det kunne bli vanskelig å forklare et behov for en valuta som svinger annerledes enn euro med økonomiske konjunkturer. En ellers lik, men svakere, valuta kunne man derimot kanskje ha, hvis man også godtok en høyere rente. Det er problemer både med et strengt pengepolitisk regime, som med euro, og med tidligere tiders mindre restriktive regimer med sterkt svingende valutakurser og høye og variable renter. Skulle man unngå dette, måtte kapitalmobiliteten begrenses – som verken ville være lett eller gratis.

Det er derfor ikke sikkert at det ville være økonomisk attraktivt å forlate euroen eller EU, selv for land i Syd-Europa med store økonomiske problemer. Problemene vil mest sannsynlig følge med ut av unionen, og ikke så lett la seg løse på utsiden heller. Kanskje ville man dermed komme omtrent like langt. Og selv om det skulle fremstå som attraktivt å tre ut av euroen, kan det være politiske grunner til å bli. I så måte kan det være illustrerende at vi hører lite fra de østligste eurobrukerne. For dem er euroen mye mer enn en valuta – og binder landene til et forpliktende vestlig samarbeid.

5. Avslutning

Brexit kan ha betydning som et eksempel på en resolutt handling i en urolig tid. Uroen kan bli nedtonet dersom veksten tiltar og den politiske situasjonen normaliseres. Men uro vil kunne gjenoppstå i forbindelse med senere kriser, særlig hvis det tar lang tid å tilpasse økonomiske handlinger til euroens hardvaluta-logikk. Låneopptak, lønnsfastsetting mv. vil måtte tilpasses. På lang sikt vil aktørene tilpasse seg euroen, men hittil har tilpasningen vært langsom og ufullstendig.

 

*******************************Ole Bjørn Røste’s blog, 13 February 2017 *********************

Disclaimer: The information above is provided by the author. Any views expressed are the author’s, and may not be shared by others. All rights reserved. 

15 år med euro – noen refleksjoner

av 8. februar 2017 i Internasjonalt samarbeid med Ingen kommentarer

I år er det 15 år siden euro-sedler og -mynt ble innført i de fleste av EU-landene. Mange var skeptiske ved innføringen av euro, blant andre flere økonomer. Euro ble innført som elektronisk valuta to år tidligere, i 1999. I forkant var det mange spådommer om at det ikke ville bli noe av fellesvalutaen. Det er nå tid for et tilbakeblikk på hvordan det har gått.

1. Motivasjonen for felles valuta
Grunnen til at EU-landene innførte en felles valuta (for de fleste EU-land) kan spores tilbake til integrasjonsarbeid som startet kort tid etter 2. verdenskrig, men som skjøt fart først vesentlig senere. Felles valuta ble sett på som en langt framskreden del av integrasjonen, i en økonomisk union. Temaet kom for alvor på dagsordenen i forbindelse med traktatkonferansen i som ble avholdt i Maastrich i Nederland i 1992.

2. Euroens utbredelse

I dag er euroen offisiell valuta for 19 av 28 medlemsland i EU. Den brukes videre offisielt av EUs institusjoner og noen andre land i europa samt oversjøiiske territorier for EU-land. I 2015 var det om lag 337 millioner daglige brukere av euro (avsnittskilde: en.wikipedia.org/wiki/Euro).

3. Sedler og mynt for 15 år siden – fra 2002

Euroen var etablert fra 1999 som elektronisk valuta, med fastfrossede valutakurser mellom de elleve medlemslandene fra starten. Dette betydde at sedler og mynt strengt tatt allerede fantes, en at det stod andre valutanavn enn euro på dem, og at de var i ujevne (‘odde’) denominasjoner. Vinteren  2002  ble dette endret. I om lag to måneder var det parallell sirkulasjon av sedler og mynt denominert de gamle valutaene – franc, mark, lire osv., og den nye, kalt euro.  Men så var det slutt. De gamle sedlene ble gradvis trukket ut av sirkulasjonen. Som med mange nye ting, var det begrenset begeistring i noen områder. Tyskere, for eksempel, var skeptiske til å bytte ut sin godt likte D-mark med euro, av noen benevnt som en «esperanto»-valuta. Det var også begrenset begeistring for de nye pengenes utseende, særlig for sedlene som når de skulle være felles for mange land ikke som nasjonale valutaer kunne være spekket med nasjonale symboler. Men overgangen gikk likevel greit. Det viktigste med fysiske penger er at de aksepteres som betaling. Enkelte land har garantert evig konvertering av gamle sedler (men ikke av mynter).

4. En begrenset suksess i de første ca. 5 årene

Etableringen av en felles pengeenhet og en felles sentralbank, med de tidligere sentralbakene som filialer, hadde noen interessante økonomiske implikasjoner. For det første ble det ikke lenger nødvendig å veksle valuta i en rekke sammenhenger med grensekryssende aktiviteter. Dette var en besparelse. Ford et andre ble prisene på varer og tjenester mer oversiktlige på tvers av land i Europa. Det kan derfor ha blitt mer internasjonal handel som følge av euroen, særlig mellom landene som baserer seg på denne valutaen. Også i forhold til omverdenen er det viktig at prisene har blitt mer oversiktlige for aktører som treffer beslutninger av økonomisk art. Dette forsterkes av at verdien av euroen, selv om den kan svinge nokså mye i verdi mot for eksempel amerikanske dollar, kommer til uttrykk gjennom en valutakurs mot dollar p.t. på om lag 1,06. Dermed blir det vesentlig lettere enn tidligere å sammenlikne priser i et stort område – det meste av EU, samt USA.

Etter at euroen var etablert framstod den som en begrenset suksess i noen år, blant annet med utgangspunkt i disse faktorene. Situasjonen endret seg med finanskrisen som startet i USA i 2007. Krisen ble starten på et kraftig tilbakeslag i internasjonal økonomi, som rammet flere av eurolandene hardt. Særlig sør-europeiske land som hadde høy gjeld da krisen rammet fikk siden problemer med å gjenopprette vekst og sysselsetting. Både flere staters gjeld og privat gjeld hadde akselerert etter at det ble mulig å låne billig i den nye valutaen, i tiden etter 1999. Betingelsene var gunstigere enn før særlig fordi det var ansett som lite sannsynlig at den nye valutaen skulle kunne svekke seg. Men da kunne heller ikke problemer med gjeld lenger løses ved å «trykke penger» og skape inflasjon. Pengemengden ble kontrollert av ECB i Frankfurt. Skrantende økonomiske finanser måtte derfor i stor grad løses gjennom sparepolitikk (på engelsk austerity), på samme måte som private vanligvis må løse sine gjeldsproblemer. Dette har tatt tid og vært smertefullt. I ettertid, og satt på spissen, kunne man kanskje si at gjelden ble tatt opp med for lett sinn – det vil si at man for eksempel i Italia lånte som om man fortsatt hadde myke  lire, selv om man hadde innført en hardere euro. Myke valutaer preges av depresiering og inflasjon, harde gjør ikke det. En annen måte å si det samme på, er at etablerte økonomiske handlingsmønstre tar lang tid å endre.

Men selv om man kunne endre verdien på egen valuta – og svekke den når det er behov for bedre konkurranseevne, så kan man ikke alltid oppnå det man ønsker. Myndigheter i land i Sør-Europa har i tidligere tider opplevd å vikle seg inn i ulike typer spill med aktører i finansmarkedene i slike situasjoner, som blant annet har medført ustabile valutakurser og høye renter. Med dagens sofistikerte  finansmarkeder og rike tilgang på informasjon, er det ikke sikkert man kan oppnå like mye gjennom «uavhengighet» i pengepolitikken som før kapitalmobiliteten økte sterkt i 1990-årene, dersom et eller flere land skulle ønske å forlate euroen. I alle tilfelle ikke fra starten.

Nå går det bedre økonomisk. For 2016 var det vekst i BNP for euro-landene, selv om den var ujevnt fordelt vekst. Selv om det tar lang tid å spare seg ut av gjeldsproblemer, og selv om veksten i Italia i fjor bare var på kun om lag 0,7 prosent, kan det være håp. Spania hadde BNP-vekst på 2,5 prosent.

5. Risiko ved en felles valuta – finanskrisen fra 2008

At det var en risiko for slike omfattende problemer ved et alvorlig økonomisk tilbakeslag, var godt kjent på forhånd – særlig i forhold til tilbakeslag som rammet de ulike medlemslandene ulikt, s.k. asymmetriske sjokk, slik at det ble vanskeligere enn ellers å svare med en passende felles pengepolitikk. Selv om finanskrisen traff alle land, og slik sett virket symmetrisk, ble virkningene forskjellig på grunn av blant annet forskjeller mellom land i næringsstruktur og gjeldsgrad. Sør-europeiske land med høy offentlig og privat gjeld ble særlig hardt rammet av nedgangstid og ledighet. En mengde empiriske studier hadde analysert disse mulighetene gjennom 1990-årene, med utgangspunkt i teorien om optimale valutaområder, som ble utviklet i 1960 årene. Med utgangspunkt i dette materialet var det lenge vanlig å hevde, blant økonomer, at fellesvalutaen i EU ikke ville bli noe av, eller, når det ble klart at dette var feil, at den ville bli av kort varighet. (Fordeler med felles valuta, knyttet til blant annet internasjonal handel, hører også med til teorien om optimale valutaområder – men empiriske studier fokuserte mest på «nedsiden».)

Nå har euroen vart i 17 år, hvis vi tar utgangspunkt i konverteringen som skjedde i 1999. Det fremstår som sannsynlig at den vil fortsette å vare – selv om man ikke uten videre kan ta dette for gitt. En faktor som ikke gjør det utenkelig at noen land kan ønske å trekke seg tilbake fra euroen, er en mer krevende stabilisering av økonomien enn tidligere etter kraftige økonomiske tilbakeslag, se ovenfor. Behovet for sparepolitikk er blitt forsterket i flere land av at flere stater har måttet redde banker som ellers ville gått konkurs. Også dette er en kjent risiko ved innføring av en felles valuta.

En ytterligere viktig faktor er tegn til en høyredreining i politikken som ser ut til å sammenfalle med preferanse for nasjonale ordninger og løsninger, jf. Brexit. Denne utviklingen kan få betydning også på politikken som vil bli ført på kontinentet fremover. Det er snart valg i flere land, blant annet presidentvalg i Frankrike og parlamentsvalg Italia og Nederland.

I motsatt retning trekker det at den felles sentralbanken, ECB, har utviklet en praksis i pengepolitikken som synes noe mindre ortodoks enn mange så for seg da euroen ble innført. Det er blant annet er komme til uttrykk gjennom en betydelig vilje til kjøp av medlemslands statsobligasjoner, som ville vært utenkelig i de første årene etter 1999. Dette kan kanskje, i noen grad, kompensere for at det mangler en politisk sentralmakt i EMU.

6. Betydning av euro for Norge

For oss nordmenn er det stort sett en fordel med en felles valuta for store deler av Europa.

Usikkerheten knyttet til pengepolitikk i våre nærområder er blitt litt redusert, og det er lettere enn før å ha oversikt over priser på varer og tjenester i flere ulike land. Kronekursen mot euro er også en viktig og lett tilgjengelig referanse med hensyn til verdien av vår egen valuta, mot et område vi handler nokså mye med – selv om Sverige, Danmark og Storbritannia ikke er med.

Nordmenn utviser også stor aktivitet som turister. I den forbindelse er euroen avgjort en nyttig forenkling, når man kan bruke den samme utenlandske valutaen i mange av de mest populære landene. Sedler og mynter holder seg også godt i lang tid i skuffer og skap, uten å tape særlig kjøpekraft. Dette siste er en refleksjon av at euroen er en hard valuta – som er en viktig grunn til at noen misliker den.

7. Utsiktene framover

Sammenfattet er økonomisk stabilisering euroens Achilleshæl, mens bedre betingelser for gjennomføring av økonomiske transaksjoner, særlig ifm. internasjonal handel, er dens force.

Etter at den er blitt innført, er det kanskje mest sannsynlig at euroen vil overleve krisen. Dette vil særlig være tilfelle om den økonomiske oppgangen som det nå er tegn til i eurosonen, fester seg.

De største truslene mot euroen synes å være en kombinasjon av dårlige tider, utålmodighet og politisk populisme. Den største trussel er de dårlige tidene siden finanskrisen, som også bidrar til utålmodighet.

Innlegget er basert på notater fra et intervju med Nrk Radio P1, Norgesglasset, 2.1.2017.

 

 

***************************** Ole Bjørn Røste’s blog, 8 February 2017 ***********************

Disclaimer: The information above is provided by the author. Any view expressed are the author’s, and may not be shared by others. All rights reserved.

Topp