I år er det 15 år siden euro-sedler og -mynt ble innført i de fleste av EU-landene. Mange var skeptiske ved innføringen av euro, blant andre flere økonomer. Euro ble innført som elektronisk valuta to år tidligere, i 1999. I forkant var det mange spådommer om at det ikke ville bli noe av fellesvalutaen. Det er nå tid for et tilbakeblikk på hvordan det har gått.
1. Motivasjonen for felles valuta
Grunnen til at EU-landene innførte en felles valuta (for de fleste EU-land) kan spores tilbake til integrasjonsarbeid som startet kort tid etter 2. verdenskrig, men som skjøt fart først vesentlig senere. Felles valuta ble sett på som en langt framskreden del av integrasjonen, i en økonomisk union. Temaet kom for alvor på dagsordenen i forbindelse med traktatkonferansen i som ble avholdt i Maastrich i Nederland i 1992.
2. Euroens utbredelse
I dag er euroen offisiell valuta for 19 av 28 medlemsland i EU. Den brukes videre offisielt av EUs institusjoner og noen andre land i europa samt oversjøiiske territorier for EU-land. I 2015 var det om lag 337 millioner daglige brukere av euro (avsnittskilde: en.wikipedia.org/wiki/Euro).
3. Sedler og mynt for 15 år siden – fra 2002
Euroen var etablert fra 1999 som elektronisk valuta, med fastfrossede valutakurser mellom de elleve medlemslandene fra starten. Dette betydde at sedler og mynt strengt tatt allerede fantes, en at det stod andre valutanavn enn euro på dem, og at de var i ujevne (‘odde’) denominasjoner. Vinteren 2002 ble dette endret. I om lag to måneder var det parallell sirkulasjon av sedler og mynt denominert de gamle valutaene – franc, mark, lire osv., og den nye, kalt euro. Men så var det slutt. De gamle sedlene ble gradvis trukket ut av sirkulasjonen. Som med mange nye ting, var det begrenset begeistring i noen områder. Tyskere, for eksempel, var skeptiske til å bytte ut sin godt likte D-mark med euro, av noen benevnt som en «esperanto»-valuta. Det var også begrenset begeistring for de nye pengenes utseende, særlig for sedlene som når de skulle være felles for mange land ikke som nasjonale valutaer kunne være spekket med nasjonale symboler. Men overgangen gikk likevel greit. Det viktigste med fysiske penger er at de aksepteres som betaling. Enkelte land har garantert evig konvertering av gamle sedler (men ikke av mynter).
4. En begrenset suksess i de første ca. 5 årene
Etableringen av en felles pengeenhet og en felles sentralbank, med de tidligere sentralbakene som filialer, hadde noen interessante økonomiske implikasjoner. For det første ble det ikke lenger nødvendig å veksle valuta i en rekke sammenhenger med grensekryssende aktiviteter. Dette var en besparelse. Ford et andre ble prisene på varer og tjenester mer oversiktlige på tvers av land i Europa. Det kan derfor ha blitt mer internasjonal handel som følge av euroen, særlig mellom landene som baserer seg på denne valutaen. Også i forhold til omverdenen er det viktig at prisene har blitt mer oversiktlige for aktører som treffer beslutninger av økonomisk art. Dette forsterkes av at verdien av euroen, selv om den kan svinge nokså mye i verdi mot for eksempel amerikanske dollar, kommer til uttrykk gjennom en valutakurs mot dollar p.t. på om lag 1,06. Dermed blir det vesentlig lettere enn tidligere å sammenlikne priser i et stort område – det meste av EU, samt USA.
Etter at euroen var etablert framstod den som en begrenset suksess i noen år, blant annet med utgangspunkt i disse faktorene. Situasjonen endret seg med finanskrisen som startet i USA i 2007. Krisen ble starten på et kraftig tilbakeslag i internasjonal økonomi, som rammet flere av eurolandene hardt. Særlig sør-europeiske land som hadde høy gjeld da krisen rammet fikk siden problemer med å gjenopprette vekst og sysselsetting. Både flere staters gjeld og privat gjeld hadde akselerert etter at det ble mulig å låne billig i den nye valutaen, i tiden etter 1999. Betingelsene var gunstigere enn før særlig fordi det var ansett som lite sannsynlig at den nye valutaen skulle kunne svekke seg. Men da kunne heller ikke problemer med gjeld lenger løses ved å «trykke penger» og skape inflasjon. Pengemengden ble kontrollert av ECB i Frankfurt. Skrantende økonomiske finanser måtte derfor i stor grad løses gjennom sparepolitikk (på engelsk austerity), på samme måte som private vanligvis må løse sine gjeldsproblemer. Dette har tatt tid og vært smertefullt. I ettertid, og satt på spissen, kunne man kanskje si at gjelden ble tatt opp med for lett sinn – det vil si at man for eksempel i Italia lånte som om man fortsatt hadde myke lire, selv om man hadde innført en hardere euro. Myke valutaer preges av depresiering og inflasjon, harde gjør ikke det. En annen måte å si det samme på, er at etablerte økonomiske handlingsmønstre tar lang tid å endre.
Men selv om man kunne endre verdien på egen valuta – og svekke den når det er behov for bedre konkurranseevne, så kan man ikke alltid oppnå det man ønsker. Myndigheter i land i Sør-Europa har i tidligere tider opplevd å vikle seg inn i ulike typer spill med aktører i finansmarkedene i slike situasjoner, som blant annet har medført ustabile valutakurser og høye renter. Med dagens sofistikerte finansmarkeder og rike tilgang på informasjon, er det ikke sikkert man kan oppnå like mye gjennom «uavhengighet» i pengepolitikken som før kapitalmobiliteten økte sterkt i 1990-årene, dersom et eller flere land skulle ønske å forlate euroen. I alle tilfelle ikke fra starten.
Nå går det bedre økonomisk. For 2016 var det vekst i BNP for euro-landene, selv om den var ujevnt fordelt vekst. Selv om det tar lang tid å spare seg ut av gjeldsproblemer, og selv om veksten i Italia i fjor bare var på kun om lag 0,7 prosent, kan det være håp. Spania hadde BNP-vekst på 2,5 prosent.
5. Risiko ved en felles valuta – finanskrisen fra 2008
At det var en risiko for slike omfattende problemer ved et alvorlig økonomisk tilbakeslag, var godt kjent på forhånd – særlig i forhold til tilbakeslag som rammet de ulike medlemslandene ulikt, s.k. asymmetriske sjokk, slik at det ble vanskeligere enn ellers å svare med en passende felles pengepolitikk. Selv om finanskrisen traff alle land, og slik sett virket symmetrisk, ble virkningene forskjellig på grunn av blant annet forskjeller mellom land i næringsstruktur og gjeldsgrad. Sør-europeiske land med høy offentlig og privat gjeld ble særlig hardt rammet av nedgangstid og ledighet. En mengde empiriske studier hadde analysert disse mulighetene gjennom 1990-årene, med utgangspunkt i teorien om optimale valutaområder, som ble utviklet i 1960 årene. Med utgangspunkt i dette materialet var det lenge vanlig å hevde, blant økonomer, at fellesvalutaen i EU ikke ville bli noe av, eller, når det ble klart at dette var feil, at den ville bli av kort varighet. (Fordeler med felles valuta, knyttet til blant annet internasjonal handel, hører også med til teorien om optimale valutaområder – men empiriske studier fokuserte mest på «nedsiden».)
Nå har euroen vart i 17 år, hvis vi tar utgangspunkt i konverteringen som skjedde i 1999. Det fremstår som sannsynlig at den vil fortsette å vare – selv om man ikke uten videre kan ta dette for gitt. En faktor som ikke gjør det utenkelig at noen land kan ønske å trekke seg tilbake fra euroen, er en mer krevende stabilisering av økonomien enn tidligere etter kraftige økonomiske tilbakeslag, se ovenfor. Behovet for sparepolitikk er blitt forsterket i flere land av at flere stater har måttet redde banker som ellers ville gått konkurs. Også dette er en kjent risiko ved innføring av en felles valuta.
En ytterligere viktig faktor er tegn til en høyredreining i politikken som ser ut til å sammenfalle med preferanse for nasjonale ordninger og løsninger, jf. Brexit. Denne utviklingen kan få betydning også på politikken som vil bli ført på kontinentet fremover. Det er snart valg i flere land, blant annet presidentvalg i Frankrike og parlamentsvalg Italia og Nederland.
I motsatt retning trekker det at den felles sentralbanken, ECB, har utviklet en praksis i pengepolitikken som synes noe mindre ortodoks enn mange så for seg da euroen ble innført. Det er blant annet er komme til uttrykk gjennom en betydelig vilje til kjøp av medlemslands statsobligasjoner, som ville vært utenkelig i de første årene etter 1999. Dette kan kanskje, i noen grad, kompensere for at det mangler en politisk sentralmakt i EMU.
6. Betydning av euro for Norge
For oss nordmenn er det stort sett en fordel med en felles valuta for store deler av Europa.
Usikkerheten knyttet til pengepolitikk i våre nærområder er blitt litt redusert, og det er lettere enn før å ha oversikt over priser på varer og tjenester i flere ulike land. Kronekursen mot euro er også en viktig og lett tilgjengelig referanse med hensyn til verdien av vår egen valuta, mot et område vi handler nokså mye med – selv om Sverige, Danmark og Storbritannia ikke er med.
Nordmenn utviser også stor aktivitet som turister. I den forbindelse er euroen avgjort en nyttig forenkling, når man kan bruke den samme utenlandske valutaen i mange av de mest populære landene. Sedler og mynter holder seg også godt i lang tid i skuffer og skap, uten å tape særlig kjøpekraft. Dette siste er en refleksjon av at euroen er en hard valuta – som er en viktig grunn til at noen misliker den.
7. Utsiktene framover
Sammenfattet er økonomisk stabilisering euroens Achilleshæl, mens bedre betingelser for gjennomføring av økonomiske transaksjoner, særlig ifm. internasjonal handel, er dens force.
Etter at den er blitt innført, er det kanskje mest sannsynlig at euroen vil overleve krisen. Dette vil særlig være tilfelle om den økonomiske oppgangen som det nå er tegn til i eurosonen, fester seg.
De største truslene mot euroen synes å være en kombinasjon av dårlige tider, utålmodighet og politisk populisme. Den største trussel er de dårlige tidene siden finanskrisen, som også bidrar til utålmodighet.
Innlegget er basert på notater fra et intervju med Nrk Radio P1, Norgesglasset, 2.1.2017.
***************************** Ole Bjørn Røste’s blog, 8 February 2017 ***********************
Disclaimer: The information above is provided by the author. Any view expressed are the author’s, and may not be shared by others. All rights reserved.
Ole Bjørn Røste
Professor
Institutt for sosiologi og statsvitenskap
NTNU
roste@ntnu.no
