Etter at en folkeavstemning 23. juni 2016 overraskende ga flertall for at Storbritannia skulle forlate EU, knytter det seg spenning til hvordan og hvor rakst dette kan skje. Det er også spennende hva slags handelsavtale britene vil ha med EU istedet for medlemskap, og hvor lang tid det vil ta å få dette nye rammeverket på plass. Forhandlingene kan gi ny innsikt i hva slags relasjon ikke-medlemmer kan ha til EU i fremtiden, som også vil kunne bli nyttig for oss.
- Bakgrunn
For Norge er dette spennende fordi det som velges og forhandles frem vil bli sett i sammenheng med EUs avtale med Norge, Island og Liechtenstein – EØS-avtalen, samt Sveits sin handelsavtale med EU. Dette til tross for at Storbritannias statsminister Therese May klart har uttrykt at de ikke skal være med i det indre marked eller velge en ordning som noen andre har valgt i forbindelse med en tolvpunktplan for utmeldelse, framlagt 17.01.2017.
Etter folkeavstemningen er det opp til britene å aktivere prosessen som skal lede frem til utmelding, som reguleres av Lisboa-traktatens artikkel 50. Parlamentet, som må stemme over utmeldelsen fra EU, ifølge en kjennelse fra britisk høyesterett 24.01.2017, har gitt regjeringen fullmakt til å forhandle om betingelser for Storbritannias uttreden fra EU.
Når Storbritannia velger å gå ut av EU vil sirkelen på mange måter være sluttet. Britene hadde stor innflytelse ved opprettelsen av frihandelsforbundet EFTA i 1960 – fordi de var skeptiske til planer som omfattet mer enn frihandel. Storbritannias handelsavtale kan også få betydning for andre.
2. Skal vi forvente Hard Brexit?
I Therese Mays tale 17.01.2017 ble det framholdt at man bestemte seg for såkalt hard brexit – det vil si en total løsrivelse fra EU; man skulle ikke være delvis utenfor og delvis innenfor. Et viktig spørsmål er om dette gjennom eksemplets makt kan åpne for mer EU-uro på kontinentet i forbindelse med en serie politiske valg som skal gjennomføres senere i år. Enkelte har ment at andre medlemsland kan komme til å velge egne varianter av brexit, som kan true EU-samarbeidet. Usikkerheten rundt denne muligheten kan oppleves sterkere siden endringer i holdninger ikke ble godt fanget opp på forhånd, i meningsmålinger, i forbindelse med brexit-avstemningen i Storbritannia og presidentvalget i USA sist høst.
Men kanskje bør vi ikke britene på ordet når de lover hard brexit? Det er nærliggende å se uttalelser i den nåværende fasen i sammenheng med de senere og svært vanskelige forhandlingene om utmelding som må følge, med EUs andre medlemsland og EU-institusjonene.
Den viktigste grunnen til at britene klart uttrykkes at man ikke vil være delvis innenfor, er trolig at grunnen til at så mange stemte for brexit var at de ønsket færre arbeidsinnvandrere fra EU. Samt at det er vanskelig å tenke seg noen nær tilknytning til det indre marked uten fri flyt av personer, det vil si produksjonsfaktoren arbeidskraft. Talsmenn for EU har vært nøye med å påpeke at de ikke vil premiere et land som trekker seg ut, gjennom en spesielt gunstig handelsavtale. Men Storbritannia og EU har noen felles interesser. Og Storbritannia vil bli en viktig handelspartner for flere land i EUs indre marked. Hva slags samarbeid britene ønsker, og tror de kan få til, kan derfor i stor grad bli avklart gjennom forhandlinger, i lys av blant annet gjensidighet og muligheter.
Det kan derfor være mindre opplagt hvordan de økonomiske relasjonene mellom EU og det utmeldte Storbritannia vil bli behandlet i tiden framover enn vi kunne få inntrykk av å ha fått vite 17.01.2017. Forhandlingene få en indirekte betydning for Norge og de andre EØS-landene, og for Sveits som fra før har en handelsavtale med EU. Det kan også ha betydning at et stort land melder seg ut av EU og det indre marked, og dermed gjør andre land som ikke er inne mindre unormale.
Britenes eksplisitte klargjøring av at de ikke vil ha noe som likner på EØS-avtalen framstår likevel som troverdig: Det er vanskelig å tenke seg en slik løsning uten et sterkt trykk på Storbritannia fra arbeidsinnvandring, som var en av de viktigste – om ikke den viktigste – grunnen til brexit. Vi er for vår del blitt minnet om at vi ikke har en perfekt avtale – som gjensidig markedsadgang isolert sett kunne være, dersom vi aksepterte en viss pågang i form av arbeidsinnvandring, som vi har hatt en stund. EU må i tillegg ha betalt fra Norge til strukturfondene som investerer lengst øst i Europa.
Selve rosinen i pølsa er likevel at tilnærmet all lovgivning «utveksles» en vei, fra EU til Norge, samt at overnasjonale organer – ESA og EFTA-domstolen – har siste ord i regulering av konkurransen i det felles markedet. Formelt kan vi reservere oss – som hittil ikke har skjedd, fordi det kunne være grunn til å frykte mottiltak.
Det er dog mye bra i EUs lovgivning i tilknytning til markedet, som det er bra at også vi kan anvende. Og det er opplagte stordriftsfordeler knyttet til regulering, som blir lettere når man har erfarne byråkrater fra mange land. I denne sammenhengen er det også rom for våre gode ideer. Men det som er særegent med gode ideer, er at de er velkomne omtrent over alt hvis de ikke koster noe.
EØS-avtalen har gitt oss de fire friheter og EUs konkurranseregler, innen en ramme som gjenspeiler 1980-årenes EU. Dette er ikke perfekt, men det er uvisst om vi kunne gjort det bedre. Storbritannias forhandlinger vil kunne bidra med ny innsikt på dette viktige og følsomme feltet. Feltet er meget følsomt er pga. den store betydningen EØS-avtalen har for det norske samfunnet.
*******************************Ole Bjørn Røste’s blog, 14 February 2017 *********************
Disclaimer: The information above is provided by the author. Any views expressed are the author’s, and may not shared by others. All rights reserved.
Ole Bjørn Røste
Professor
Institutt for sosiologi og statsvitenskap
NTNU
roste@ntnu.no
