Ann Jorun Vikdal, Svenn-Arne Lersveen og Tord Lien skriver varmt om behovet for jenter i framtidas teknologisamfunn. Og, ja jeg er så enig. Men hvordan skal vi motivere til utradisjonelle valg? Jeg tror svaret kan ligge i Glasgow.

Det var ikke mange andre jenter da jeg studerte robotikk for snart 30 år siden. Siden da har det blitt flere, men fremdeles er guttene i flertall på så godt som alle de over 40 studieretningene på det fakultetet jeg leder r. Men vi jobber målrettet både med å rekruttere og beholde jenter, og vi ser resultater. Jenteandelen ved våre studier har økt fra 7 til 36 prosent i løpet av de siste knapt 20 årene. Blant dem som fikk tilbud om studieplass ved alle NTNUs sivilingeniørstudier i høst, var kvinneandelen på rekordhøye 40 prosent. 

I Norge, kanskje et av verdens mest likestilte land, så har vi fremdeles et kjønnsdelt arbeidsmarked. Valgene styres av rollemodeller. De vi kjenner og de vi ser rundt oss. Selv hadde jeg en far som var ingeniør og bedriftsleder og uten inspirasjon fra han, hadde jeg kanskje blitt økonom.

Når du er ferdig med en treårig bachelorgrad eller femårig mastergrad i datateknologi, cybersikkerhet, automatisering, elektrifisering eller elektroniske systemer eller de andre studieretningene, så ligger verden åpen. Faktisk så er det spørsmålet jeg oftest får i møte med næringslivet dette: Kan dere ikke utdanne flere? Kandidatene er svært etterspurt og det gjelder jenter i særdeleshet. Det fordi det er godt dokumentert at arbeidsplasser med god kjønnsbalanse yter bedre og bidrar til at begge kjønn har det bedre på jobb. 

I takt med teknologiutviklingen kommer også historiene om teknologi som diskriminerer rett og slett fordi jentene ikke har vært med i utviklingen av den. Det handler om treningsapper som ikke tar høyde for kvinners syklus, eller systemer for ansiktsgjenkjenning som fungerer best om du er en hvit mann. Derfor trenger vi teknologiinteresserte jenter som sammen med de flinke guttene vil utvikle morgendagens teknologi. 

Denne uka er verdens øyne rettet mot klimatoppmøtet i Glasgow. Mange menn i dress og grått hår er der. Noen kvinner også. Det haster. Alle vil få til mer, fortere. Klimamål, klimakutt, C02-fangst og lagring. Vi i rike Norge kan stille med penger. Vi lover å doble klimafinansieringen. 

Hos oss ved et av NTNUs største fakultet har vi det travelt. Fra ordet bærekraft og FNs bærekraftsmål ble en hverdagslig sak, har vi arbeidet med å bidra med kompetanse i elektrifisering og digitalisering. Vi er ikke i mål ennå, men vi er gang!

Framtiden er elektrisk, grønn og digital. Det er umulig å få til et grønt skifte, uten å få teknologien til å hjelpe oss.  Det er umulig å få til teknologisk løsninger for framtiden uten utålmodig og kravstore ungdom. Unge mennesker som vil, som vil mye. Og som har beholdt troen på at vi skal få det til.

Vi vet at unge jenter er vel så opptatt av klima og miljø som unge gutter. Derfor bør det absolutt være mulig å få flere til å velge en teknologisk utdanning. 

Dette sterke og grønne argumentet manglet i debattinnlegget til Vikdal, Lersveen og Lien. Norges fremste bidrag for å nå FNs bærekraftsmål er å sørge for kunnskap. Det er ikke noe vi bare kan overlate til guttene. Så vi håper at mange flere jenter velger teknologiutdanning og er med på å redde verden.

Innlegget stod på trykk i Adresseavisen 5.11.2021