Vil koronaen endre ritualene våre for alltid?

Gjennom koronapandemien har vi sett at folk har tilpasset ritualer til smittevernreglene. Brudepar har giftet seg med kun presten og vitner tilstede, og i Bergamo, Madrid og Rio de Janeiro har det blitt innført «hurtigbegravelser» uten pårørende til stede. På 17. mai var slottsplassen folketom, og vi har endret hilsningsritualene våre.

Hvordan vi skal forstå sammenhengen mellom epidemier og ritualer, er avhengig av hva slags perspektiv vi har på ritualutøvelse og ritualenes funksjoner. Tre klassiske teorier om ritualer i antropologien kan være nyttige innfallsvinkler.

Sosiale fellesskap

Den ene teorien tar utgangspunkt i at mennesker rituelt dramatiserer sosiale felleskap. Et godt eksempel på dette er julen som en feiring av familien. Vi bytter gaver med familiemedlemmer som bekrefter relasjonene mellom oss.

Vår jordiske familie har også en hellig motpart som dyrkes i julen. Maria, Josef og Jesus illustrerer påstanden til en av samfunnsfagenes grunnlegger, Emil Durkheim, om at religion er samfunnets tilbedelse av seg selv.

Vi ritualiserer også andre sosiale fellesskap enn familien, som nasjonen som vi feirer 17. mai. Som individer er vi medlemmer av og føler tilknytning til mange sosiale felleskap. Enkelte felleskap er nære og vi erfarer dem daglig – som familien, vennekretsen og arbeidsfellesskapet.

Andre fellesskap er så store at vi aldri vil kjenne eller møte de fleste andre medlemmene. Nasjonen er et slikt felleskap. I samfunnsvitenskapene kaller vi slike felleskap for forestilte fellesskap. Forestilte felleskap er abstraksjoner som gjøres konkrete og erfaringsnære gjennom ritualer som for eksempel 17. mai.

Forestilte felleskap

Det er andre fellesskap enn familien som står sentralt 17. mai. Både barnetoget og folketoget som marsjerer gjennom sentrum er organisert etter skolene og foreninger. Togene, talene, fanene og flagget viser frem felleskap av ulik skala, fra den minste linjeforeningen på NTNU til hele nasjonen.

Nasjonen som abstrakt og forestilt felleskap blir gjort konkret og erfaringsnært gjennom aktivitetene på 17. mai. Ifølge antropologen Victor Turner bidrar isenesettelsen av de sosiale felleskapene, kombinert med høytid og festiviteter, til at vi utvikler en tilhørighetsfølelse og at vi blir emosjonelt knyttet til dem.

Sosialantropologen Edmund Leach bygger videre på tanken om at ritualer utrykker sosiale forhold. Han hevder imidlertid at enhver samhandling mellom personer utrykker – ofte gjennom ikke-verbale tegn – noe om de sosiale rammene som samhandlingen forgår innenfor.

All samhandling har to dimensjoner, hevder han: En instrumentell dimensjon, som referer til det konkrete vi skal gjøre, og en kommunikativ dimensjon som uttrykker de sosiale rammene som samhandlingen utspiller seg i.

De sosiale forholdene som utrykkes, kan for eksempel være posisjonene de involverte personene har i samfunnet og de normene og verdiene de følger. Leach kaller denne kommunikative dimensjonen for ritualisering av sosiale relasjoner.

Regler og normer

Det er i denne utvidede definisjonen av ritualer epidemier og smittevernet gir mening. Når vi for eksempel stopper opp eller trekker oss unna en annen person på fortauet eller i butikken med intensjon om å overholde smittevernrådet om én meters avstand – selv om vi kanskje hadde overholdt enmetersregelen ved ikke å stoppe opp – kommuniserer vi også til andre at vi følger de sosiale normene for samhandling som er nødvendig for å slå tilbake epidemien.

Vi viser at vi deltar i den nasjonale dugnaden som helsemyndighetene oppfordrer til, føler et felleskap med andre som følger normene og blir irritert og forbannet på de som ikke gjør det.

Vanligvis tenker vi ikke over at våre handlinger i hverdagen er styrt av regler og normer. Mange av handlingene er rutine; vi bare gjør ting slik vi vanligvis gjør dem. Smittevernreglene gjorde oss mer oppmerksomme på at også dagliglivets små handlinger er regelstyrt.

Kanskje det mest brukte eksemplet på de nye normene er at vi ikke skal håndhilse. Som forglemmelsen til Erna Solberg og Camilla Stoltenberg som nesten håndhilste etter presskonferansen viser, er det vanskelig å legge til seg nye vaner og rutiner. Å håndhilse er inngrodd i kropp og handlemåter uten at vi tenker på at det er tillært.

Gjennom de små gestene, som å stoppe opp ett øyeblikk for å overholde rådet om én meters avstand, minner vi oss selv og andre på de nye reglene og hjelper oss med å bryte de innlærte, rutinemessige handlemåtene.

Ritualer og tradisjon

Vil vi fortsette å følge rådene etter at smittefaren er over? Vil vi la være å håndhilse i fremtiden? Forsvinner håndhilsningsritualet som tradisjon?
I Norge er vi relativt uformelle, og den vanligste formen å hilse på er at vi nikker til hverandre, sier hei og kanskje spør hvordan det går.

Egentlig er det sjeldent vi håndhilser på de vi omgås til daglig. Vi håndhilser kun i mer formelle sammenhenger og det vanligste er å ta en annen i hånden når vi takker for noe snarere enn å hilse på noen.

At vi ikke håndhilste så ofte før epidemien er kanskje en av grunnen til at vi sjeldent hilser ved å slå albuene eller føttene sammen. Selv har jeg bare gjort det en gang, da et vennepar som vi ikke hadde sett på lenge kom på besøk. Hilsningen ble gjort med en viss ironi. Det kommuniserte at verden er litt utenom det vanlige og forskjellig fra sist vi møttes, men vi fikk også kommunisert at både vi som vertskap og dem som gjester tok rådene seriøst.

Kontroll gjennom ritualer

I en tredje klassisk teori hevdes det at vi utøver ritualer fordi vi frykter forhold i fremtiden som vi ikke helt har kontroll over. Et eksempel kan være idrettsutøvere som lager sine egne små ritualer før de skal konkurrere. Dette gjør de selv om de vet at det ikke er noen årsakssammenheng mellom den rituelle handlingen de gjør og resultatet på idrettsbanen.

De utrykker gjennom ritualet håp og ønsker om å gjøre det best mulig. De små ritualene hjelper imidlertid utøverne til å holde fokus på oppgaven som står foran dem.

Et velkjent eksempel i antropologien på slike ritualer har vi fra seminomadiske kvegsamfunn i høylandet i Øst-Afrika. Der gjeter ofte unge menn buskapen på beiter som ligger langt fra hjemstedene. På slutten av dagen må de løpe den lange veien hjem for å nå kveldsmåltidet, som er det viktigste for dagen, før maten blir kald.

På veien stopper de opp og binder knuter av gress. Når de blir spurt om hvorfor, forteller de at de «binder tiden». Det betyr ikke at de «stopper tiden». Det lille knuteritualet får dem til å konsentrere seg om oppgaven; løpe kontinuerlig selv om de blir slitne, for da trenger de ikke å frykte at de kommer hjem til kald mat.

Knuteritualet får dem til å fokusere på det viktigste for å lykkes, ikke ulikt hvordan de nye, uvante hilsningsritualene hjelper oss å fokusere på smitterådene. Hvem som blir smittet og hvor syke en blir vet ingen med sikkerhet, men å følge smittevernrådene er eneste måten vi kan kontrollere denne usikkerheten på.

Overgangsritualer i ny form

Hva så med 17. mai og livs-syklusritualene – dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse? Endres de varig som følge av pandemien? Det er alltid vanskelig å predikere fremtiden, nettopp fordi det har med oss mennesker å gjøre og som regel responderer vi på nye hendelser og betingelser på uforutsette måter.

I utgangspunktet har det ikke skjedd andre endringer med 17. mai og livssyklusritualene enn at vi har fulgt smittevernregelen om ikke å samles mange på ett sted. Det er ingen grunn til å anta det vil skje grunnleggende endringer av ritualene. Mennesket er et «seremonielt dyr», og måtene vi utøver våre ritualer på, spesielt livssyklusritualene, følger universelle og svært gamle former som har «overlevd» mange epidemier.

Den eneste endringen jeg kan tenke meg etter koronaepidemien, er at sanntidsoverføringer av ritualene over internett blir mer vanlig i fremtiden. Her følger ritualutøvelsene den generelle teknologiske utviklingen. Selv om teknologien for nettmøter, videokonferanser og strømming har eksistert i mange år, er det først under epidemien vi virkelig har tatt dem i bruk i stor skala.

Smittevernet har fungert som en katalysator for mer omfattende bruk av disse digitale verktøyene. Mange antar at nettmøter kanskje kan bli standarden for fremtiden, til gode for miljøet og klimaet, fordi det for eksempel vil medføre færre flyreiser.

Min antagelse er at denne generelle utviklingen også vil gjelde overgangsritualer i fremtiden. Folk som ikke har anledning til å delta i en konfirmasjon eller et bryllup kan delta via nettet. I migrasjonsforskningen har vi observert en økt bruk av sanntidsoverføring over nettet av livssyklusritualer blant familier som er spredt over flere kontinenter.

I en doktorgradsavhandling ved Institutt for sosialantropologi på NTNU, skrevet av Stine Bruland, diskuteres blant annet dette fenomenet blant srilankiske flyktninger i Norge.

Sanntidsoverføring av ritualer er egentlig ikke noe nytt. I mange år har NRK hatt direktesendinger fra 17. maitog i bygd og by. Kongelige brylluper har blitt overført på radio og tv helt siden Dronning Elisabeth og prins Phillip giftet seg i Westminster Abbey for mer enn 70 år siden. Videofilming av dåp, konfirmasjon og brylluper er heller ikke noe nytt, men noe vi har gjort siden videokameraet ble allemannseie. Det som er relativt nytt er at vi i dag ikke bare gjør opptak men også kan kringkaste dem direkte over nettet.

Kanskje det er den økte bruken av direkte strømming av hendelser i hverdag og fest som er den sanne samfunnsmessige effekten av epidemien og smittevernet.