Fra bondeparti til sosialdemokrati

­ Min påstand er at det har oppstått et nytt politisk landskap i Norge, sa Lahnstein og skisserte andre konfliktlinjer i politikken enn den tradisjonelle høyre-venstre aksen: ­ Vi har både sentrum-periferi linjen og ulike verdikonfliktlinjer, men den viktigste skillelinjen er fortsatt mellom de som sier ja eller nei til unionen. Venstrevridning Lahnstein presenterte Senterpartiet og «samholdsNorge» som det eneste alternativet til «markedsNorge» og Arbeiderparti-regjeringen, og spurte: ­ Hvem andre kan sikre en mer rettferdig fordeling, langsiktig og ansvarlig forbruk og styre markedskreftene, om ikke Senterpartiet gjør det? Svaret hadde hun selv. Men det Roar Madsen ved Historisk institutt synes er interessant og som også er arbeidstittelen på boka hans, er hvordan Senterpartiet har gått fra å være bondeparti til å satse på sosialdemokratiske hjertesaker. Kanskje er det ikke bare det politiske landskapet, men også Senterpartiet selv som har forandret seg, for både styring av markedskrefter og rettferdig fordeling er tradisjonell sosialdemokratisk politikk.

­ Mange vil påstå at venstrevridningen av Senterpartiet først skjedde i forkant av oppløsningen av Syseregjeringen i 1990, men man kan finne tendensene mye tidligere, sier Madsen som tar for seg partiet etter 1959 da det skiftet navn fra Bondepartiet til Senterpartiet. ­ Navneskiftet var en bevisst strategi for å utvide rekrutterings- og velgergrunnlaget. Spørsmålet er om partiet reelt sett har forandret seg etter dette, eller om det bare er etiketten, sier Madsen. Senterpartiet gjort et dristig valg av forfattere til partiets historie. Hverken Madsen eller historikeren som skriver bindet før 1959, May-Brith Ohman Nielsen ved Høgskolen i Agder, har tilknytning til partiet. Utkantproletarer Madsen tror at når politikere som Lundteigen og Queseth Haarstad oppfattes som radikale senterpartister i dag, så er det fordi den radikale fløyen har vært lite kjent utenfor partiet. Radikaliseringen har foregått gradvis internt, men først da EU-saken kom opp for fullt, er den blitt tydelig eksternt.

­ Senterungdommen krevde allerede på 60-tallet at partiet skulle ta standpunkt til utenrikspolitiske saker som Vietnam og Palestina, og partiforlaget, Cultura, har alltid vært dominert av den radikale fløyen, sier Madsen og bruker Bjørn Underbergs bok fra 1972 som eksempel. Tittelen var «Grønn sosialisme for utkantproletarer. ­ Noen folkelige grunntanker om frihet, likhet og brorskap i vår tid». ­ De radikale i Senterungdommen fikk innflytelse fordi de hadde utdanning og kom inn i en organisasjon som tidligere hadde vært et bygdeparti hvor få hadde organisasjonserfaring eller interesse for ideologiske spørsmål, sier han.

I dag er det de gamle radikale kritikerne som sitter i posisjoner i partiet, mener Madsen og nevner navn som stortingsrepresentant John Dale og leder for Sekretariatet for Stortingsgruppa, Jarle Skjørestad. Samtidig innehar også de tradisjonelt konservative senterpartistene posisjoner. For eksempel er Magnus Stangeland leder for Stortingets Samferdselskomité. ­ Det foregår en tydelig tautrekking om Senterpartiets sjel, der den radikale fløyen for tida har overtaket, sier Madsen. Bondemyten Mange av mytene som har eksistert om Senterpartiet, har vært negative og preget av forestillingen om at partiet fremdeles er et parti av og for bønder. I EU-kampen viste det seg likevel at Senterpartiets argumentasjon i liten grad bar preg av å være bygget på landbrukets interesser. ­ Fra 60-tallet og framover har Senterpartiets programmer viet stadig mindre plass til landbrukspolitikken, men partiet har ikke revet av røttene til landbruket. For å si det med Senterpartiets egen retorikk, så er det et jordnært parti, og det kan jo tolkes på flere måter, sier Madsen, men legger til at tema som økomat og desentralisering kan være med å legitimere fokus på landbruket. ­ Men disse temaene opptar også andre enn bønder, sier han.

­ At Senterpartiet fikk en egen representant fra Oslo ved forrige Stortingsvalg, har ikke bare med EU-debatten å gjøre. Partiet har langt på vei utviklet en egen bypolitikk, og når Arbeiderpartiets sentraliseringspolitkk også rammer postkontorene i byene, er det flere enn distriktsbefolkningen som lytter til Senterpartiet, fortsetter han. Om det er like mange som lytter til Anne Enger Lahnstein som til Per Borten, er et annet spørsmål. I et brev Madsen har funnet fra Anders Lange fra 1965, står det at Borten burde brukes mest mulig i media fordi «han hadde stor tillit og fordi kvinner lettere lar seg lede av følelser og derfor stoler på han». Bortens betydning Riktignok var ikke Borten leder for noen radikal samlingsregjering i sin statsministerperiode, men han var den første som prøvde å rydde opp i de hemmelige tjenestene ved å nedsette Mellbye-utvalget. Borten var også pådriver for at Senterpartiet som det første norske parti i 1963 holdt landsmøtet åpent for pressen.

­ Per Borten hadde en stil som kan oppfattes som utradisjonell og sikkert også provoserende for de mer urbane. Han inviterte som den første politiker pressen hjem på gården på Ler hvor han stilte i hverdagsklær. På hyttetur stilte han en gang opp til fotografering med bar overkropp, og journalistene lurte på om han ikke skulle kle på seg, forteller Madsen. Madsen er fortsatt bare i begynnerfasen av boka om partiets historie og tilbringer mesteparten av tiden i arkivene til Senterpartiet på Dora. Hva Senterpartiet kommer til å si når han er ferdig, bekymrer han seg ikke så mye for. En egen bokkomité med historikere og partifolk er nedsatt, og med fem forskerårsverk er det klart at partiet satser mye på historien.

­ Indre stridigheter vil nok være en like stor utfordring for Senterpartiet framover, som å kjøre selvstendighetslinjen og regjeringsalternativet helt ut. Lundteigen og andre radikale holder høy profil, men de mer konservative som Johan J. Jakobsen og Magnus Stangeland trekker fortsatt i trådene, sier han, uten å ville spå noe resultat ved valget til høsten. ­ Ikke annet enn at de som spår det totale sammenbrudd for partiet, nok kommer til å bli skuffet, sier historiker Roar Madsen.

KJERSTI T. MORSTØL

NTNU        Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no Oppdatert: 27. Feb 1997