Mange barrierer for kvinnelige stipendiater

  • Mange kvinnelige stipendiater føler seg isolert og alene i sitt arbeid.
  • Kvinnelige stipendiater ønsker seg bedre veiledning.
  • Rekruttering til doktorgradsstudiet favoriserer "vanlige" fagtema.
  • Administrasjonen oppleves som byråkratisk ugjennomtrengelig.


  • Dette kan utledes av en ny rapport utarbeidet ved Senter for samfunnsforskning (Sesam). Lenge har man forklart den lave kvinneandelen blant vitenskapelig ansatte med at kvinner har for dårlig selvtillit eller velger å prioritere familie framfor karriere. Den ferske rapporten "Kvinnelige doktorgradsstipendiater" har beveget seg vekk fra individorienterte forklaringer og i stedet satt søkelyset på universitetets kultur og struktur.

    Kjønnsmessig forskjellbehandling?

    Rapporten finner konturer av et kjønnsdiskriminerende mønster ved NTNU: Forskning viser at kvinner og menn har til dels forskjellige forskningsinteresser og reiser ulike problemstillinger. Forskning viser også at seniorforskere har en tendens til å foretrekke rekrutter som ligner dem selv, også kjønnsmessig. Når man ser dette i lys av at færre enn én av fem vitenskapelige ansatte er kvinner, ser det ut til rekrutteringsmodellene som praktiseres ved NTNU, slår negativt ut for kvinner.

    Anne Iversen, som har skrevet rapporten, understreker at den må forstås som et angrep på de mannlige kodene som dominerer NTNU.

    - De mange barrierer vi har avdekket, er problemer som ligger i universitetet som system og kultur.

    Rapporten viser også at mange kvinnelige stipendiater føler seg isolert og alene i sitt arbeid. En av kvinnene karakteriserte skrivingen slik: "I den perioden var det ingen som så at jeg kom og ingen som så at jeg gikk... Det er litt typisk også her at det er ikke mange som bryr seg når du kommer som ny. Hvis du kommer inn på doktorgradprogrammet, så får du navnet ditt på ei hylle og et kontor... Det er mange mannfolk som jobber her, og de er egentlig ikke interessert i deg som person".

    Å få innpass i et fagmiljø er blant annet avhengig av om en klarer å gjøre seg synlig i aktuelle fora. Andre må få vite hvem man er og hva man står for. Forskningen viser at kvinner i et mannsdominert miljø, blir synlige som kvinner og ikke som fagpersoner. Dette kan føre til at kvinner på grunn av sitt kjønn ikke like naturlig oppfattes som samarbeidspartnere som sine mannlige kolleger.

    De teknologiske studiene oppfordrer i større grad enn de allmennvitenskapelige studiene til samarbeid. Noe overraskende er det derfor at det er kvinner ved Gløshaugen som føler seg mest ensom i sitt doktorgradsarbeid.

    Den som sover, synder

    Rapporten avdekker videre at kvinner særlig ved de allmennvitenskapelige studier sliter med forventninger om at de skal jobbe vesentlig mer enn vanlig arbeidsdag. Deres tid går med til å jobbe, spise og sove. Fritid og sosialt liv blir således en salderingspost. En av kvinnene i undersøkelsen fortalte: "Han [veilederen] mente at skal man ha stipend, så må man jobbe 12 timer [i døgnet]. Det opplevde jeg som veldig ubehagelig å få høre av en veileder. Det var ikke nok å jobbe når du var på jobb". "Jeg stiller oftere og oftere spørsmål om det er dette livet jeg vil ha, og om det blir sånn etterpå også hvis jeg skulle få jobb her. Hvis det forsatt blir sånn er jeg egentlige ikke interessert", sa en annen. Forventninger om å jobbe vesentlig mer enn vanlig arbeidsdag oppleves som en klar barriere blant kvinnene.

    Også ved utenlandske universitet er man kommet frem til at stipendiater innenfor humaniora og samfunnsvitenskapelige fag bruker lengre tid enn stipendiater ved andre fagområder.

    Dårligere veiledning?

    Forskning har kommet fram til at kvinner og menn etterspør forskjellig veiledning; menn vil gjerne diskutere mer voldsomt med veilederen, mens kvinner vil gjerne sammen med veileder samtale om forskjellige måter å forstå fenomener på og gå inn og ut av hverandres tanker.

    Ofte foregår veiledning ved at stipendiatene får tilbakemelding på skriftlig materiale, og for mange kvinnelige stipendiater oppfyller ikke dette deres forventninger til god veiledning. Kvinner søker en kreativ samtalepartner i veilederen. Slik veiledningen oftest foregår, blir ikke veiledningen en ressurs før etter at stipendiaten har produsert skriftlig materiale, forteller rapporten.

    Veiledningsavtalene er videre "... et papir som underskrives for å være grei mot fakultetet", går det fram av intervjumaterialet. Den praktiske verdien opplever de kvinnelige stipendiatene som minimal ettersom avtalen ikke brukes. Stipendiatene må med andre ord forhandle med sin veileder. Dermed blir det store variasjoner på innhold og utforming av veiledning stipendiatene i mellom. Enkelte mottar nesten ikke veiledning. Den mest regelmessige veiledning blir gitt til stipendiater som benytter laboratorieforsøk i sin datainnsamling.

    Makt og avmakt

    Veiledning er viktig både rent faglig og motivasjonsmessig, og for de av stipendiatene som opplever at veiledningen ikke fungerer blir det vanskelig. Å skifte veileder blir beskrevet som problematisk: "Det er som regel veilederen som har pengene, hvis du ikke har et personlig stipend selvfølgelig. Jeg kan liksom ikke bare ta det [prosjektet] med meg...", resonnerte en av kvinnene.

    En annen av de intervjuede vurderte konsekvensene av å skifte veileder: "Det er så vanskelig å få seg jobb, og dersom du får en dårlig attest eller at du er litt kranglevoren, så har du null sjanse". For de av stipendiatene som ikke har vært i arbeid tidligere, vil veilederen være den eneste referansen de kan oppgi. Med dette i bakhodet vil kanskje følgende sitat illustrere resultatet: "... jeg ville ha bitt tennene sammen og prøvd å holde ut".

    Enkelte av de intervjuede hadde imidlertid tatt en konflikt med veilederen: "Det var nok ikke noe lurt, for jeg tror han følte seg veldig angrepet. Han sluttet i hvert fall å hilse på meg", var erfaringen etter et slikt forsøk.

    - Rapporten viser at det er viktig at veiledere er bevisst sin innvirkning og makt på stipendiatene, sier Iversen. - Intervjumaterialet tilsier at forskjellen på en god og en dårlig veileder, er at en dårlig veileder forsøker å få sine tanker i studentene, mens den gode tar utgangspunkt i stipendiatens tanker. Dette er ekstra viktig overfor kvinnelige stipendiater som til dels er interessert i andre problemområder enn menn.

    Om de intervjuede representerer et gjennomsnitt blant stipendiatene, må man anta at "mørketallene" for veiledningsforhold som ikke fungerer, er store, mener Iversen og understreker at det er viktig at veilederrollen profesjonaliseres og veiledere skoleres.

    Administrativt kaos

    Administrasjonen skal legge forholdene til rette for stipendiatene, og yte service for forskerne ved universitetet. For de kvinnelige stipendiatene fortoner virkeligheten seg noe annerledes: "Mangel på rutiner og profesjonalitet i forhold til ansatte. (...) Bare det å få greie på budsjett, hvor mye som er brukt, hva som er igjen, overføring av midler til neste år - det er fryktelig mye tull, noe helt usannsynlig mye tull", oppsummeres kvinnenes erfaringer i følge rapporten. De opplever administrasjonen som ugjennomtrengelig, og mener det er vanskelig å få svar på forespørsler."Jeg har vært rårasende på det her systemet, for det helt ugjennomtrengelig. Jeg får ikke vite noen ting. (...) Jeg ringer ti telefoner før jeg får snakke med den rette personen og jeg føler meg helt hjelpesløs", forteller en av kvinnene. Iversen mener et slikt forhold til administrasjonen kan bidra til å øke fremmedgjøringen i forhold til stipendiatenes arbeidsplass. Hun stiller spørsmålstegn ved hvorvidt man vil kunne lykkes i å øke rekrutteringen av kvinner til vitenskapelige stillinger i en struktur som oppleves som ekskluderende.

    Fakta:



    Arne Gabrielsen og Nina E. Tveter