72 / 114
Kommunikasjon med barn via tolk
72
Formen på måltidene var ganske strukturert og var derfor
ganske lett for tolkene å mestre, men det var mange som
snakket samtidig og det ble ikke ventet på at tolkingen,
derfor ble måltidsituasjonene utfordrende for tolkene.
Innholdet i samtalene rundt matbordet var enda mer
uforutsigbare enn i oppstartsamtalene, sett fra tolkenes
side. Det var vanskelig for tolkene å være forberedt på
samtalenes innhold fordi alle kunne snakke om det de
ville. Fordi fagpersonen hadde ansvar for flere barn i
denne situasjonen, og ikke alltid var
bare
til stede for
tolken og det aktuelle barnet, ble denne situasjonen mer
utfordrende enn de to foregående, for tolkene. Tolkene så
de pedagogiske mulighetene som tolking under måltidene
kunne gi.
Intervju av tolkene om erfaringer knyttet til frileken
I prosjektet hadde vi som hovedfokus tolking i de tre
tilrettelagte situasjonene oppstartsamtale, samlingsstund
og måltid. Men vi ville også utforske pedagogiske
muligheter og utfordringer knyttet til periodene med
frilek, som er typiske for barnehagen.
14
Tolkenes plassering i rommet, inne og ute
Om hvor tolkene plasserte seg i rommet sa de at de
plasserte seg diskre, litt ved siden av barnet de skulle
tolke for, men også slik at de hadde øyekontakt med
barnehagelærer og evt. andre som var med i situasjonen.
De måtte være både nære, og samtidig ikke i veien for det
som skulle foregå:
Tolk: Fordi du vet de løper og de kaster ting og de snakker
med hverandre og så må man ikke komme i veien på en måte
(…)… bare å finne en liten stol og sitte sånn og de fortsetter
å gjøre ting…(…) Og så må man være i nærheten, nærmest
mulig og bortest mulig
Dette var inne, men barna var også ute i den perioden
tolkene var til stede. Dette bød på større utfordringer.
En av tolkene var ikke i det hele tatt forberedt på å være
ute. Alle tolkene sa at rollen deres som tolk særlig ble
utfordret ute. For det første opplevde tolkene i stor grad å
14
Se intervju av barnehagelærerne om tolking mellom barn i frilek
bli overlatt til seg selv, uten annen instruks enn å tolke for
barnet der barnet var. Tolkene opplevde barnehagelærerne
som svært fraværende i uteleken. Barnet på sin side kunne
bevege seg over store områder i lek med andre barn, eller
helt motsatt, holde seg nær tolken, slik at det ikke var
noen å tolke for. Resultatet ble da oftest slik at tolk og
barn snakket sammen, tolken hjalp barnet med diverse
oppgaver, de småpratet og lekte også noe sammen.
Tolkene ble utfordret på sin rolle som «bare» tolk
Tolkene savnet tydeligere ledelse fra fagpersonenes side.
Tolkene uttrykker at barnehagelærerne som fagpersoner
er utydelige i rollen sin, og til tider fraværende. De hadde
mange andre oppgaver i de tre timene tolkene var der og
var ofte for langt unna potensielle tolkesituasjoner til at
tolkene kunne tolke for dem.
Dette opplever tolkene som en utfordring. På alle
barnehagene opplever tolkene dette, men i større
eller mindre grad. De blir på en måte tvunget inn i en
assistentrolle. Også andre barn krever dette av tolkene,
som i følgende eksempel:
Tolk: Ja, ja – det er vanskelig. Fordi barn (…) de vil leke med
meg, de vil ha hjelp – de andre barna også (…) De andre
barna også. Så – ja…At de kan se på meg som en ansatt som
– ja – (…) Ja, for de andre var ikke der
Tolkene opplevde utfordringer både knyttet til
oppstartsamtale, samlingsstund og måltid, men det var
likevel de ustrukturerte situasjonene som var aller mest
utfordrende. Tolkene ble i frileken hele tiden utfordret på
sine tolkegrenser:
Tolk: … så tolken slipper å tenke på det: hvor er grensene
mine? Hvor må jeg stoppe her?
Tolken ble lekekamerat
Flere av tolkene opplevde at de ble lekekamerat for
barnet. En tolk sa først dette:
Tolk: For jeg tenker at det er ikke min rolle overhodet å leke
med barn