Gunneria 80

GUNNERIA 80, 2016

489

Per Magnus Jørgensen, Einar Weidemann og Eli Fremstad

likeledes

Flora Danica

, som ble startet av G.C. Oeder i 1761. En stor del av

samlingen er klassiske, mellomeuropeiske arbeider som beskriver arter ved hjelp

av tradisjonelle frasenavn, verker som ser ut til å ha vært «standardverker» for

tidens botanikkinteresserte. Annen viktig støttelitteratur, særlig når det gjelder

økonomiske aspekter ved bruk av planter, var skrifter og avhandlinger fra

nordiske og mellom-europeiske vitenskapelige selskaper. Norsk støttelitteratur

var svært sparsom. Foruten Strøms beskrivelse av Sunnmøre (1762–66) refererer

Gunnerus særlig til to andre norske verker: Ramus (1735, men skrevet tidligere)

og Pontoppidan (1752–53). Litteraturen ble dels brukt til å finne ut hvilke planter

han kunne ha foran seg. Gunnerus har vel sittet der med plantene og bladd i

litteraturen, der de fleste verkene presenterte plantene i korte beskrivelser på

latin. I mange tilfeller har han også støttet seg til verker med illustrasjoner.

Det viktigste verket med illustrasjoner er utvilsomt

Flora Danica

, med stort

sett gode og naturtro illustrasjoner som ble tegnet etter ferskt eller nokså nylig

presset plantemateriale og håndkolorert. I de aller eldste verkene han bruker er

plantebildene (tresnitt eller kobberstikk) ofte både grove og misvisende. De gamle

verkene beskriver og viser mange planter som ikke forekommer i Norge, og

kunne føre til feilslutninger når det gjaldt plantebestemmelser. Det store apparatet

med referanser som i floraen følger de binære navnene og de korte (og ofte helt

utilstrekkelige) beskrivelsene skal overbevise leseren, og vel også Gunnerus selv,

om at han har bestemt plantene riktig. Ved å vise til datidens botaniske autoriteter

skulle hans eget bidrag til faget få større tyngde og troverdighet.

Under enkelte arter, og sett under ett, virker henvisningene til lærde skrifter

overveldende for lesere som ikke er på høyden med biskopen i det botaniske – og

det var kanskje også noe av hensikten med dem. Referansene var et middel til

å legitimere hans egne plantebestemmelser, men også til å imponere. Gunnerus

visste å markedsføre seg selv – en adferd som var nødvendig for den som ville

opp og frem i dobbeltmonarkiet på 1700-tallet (belyst bl.a. av Jakobsen 2015).

Feltstudier

Herbariet (se kap. 4 Gunnerus-herbariet) og floraen viser at Gunnerus var

mye ute i felt. Han må ofte ha vært rundt i nærmiljøet. Planter samlet i og nær

Trondheim er omtalt av Dahl (1893a: 100–127). Ikke minst var Gunnerus på

langvarige og ofte meget utfordrende reiser i embetets medfør. Visitasreisene

førte ham fra Romsdal til Øst-Finnmark (se nedenfor), og det er tydelig også

ut fra visitasberetninger (gransket av Dahl, se også Ramberghaug 2006) at han

tok seg frihet og fritid til å gå i terrenget (med assistenter og lokalt følge) og

samle planter nær kirker og prestegårder han besøkte. I forordet i floraens del 1

hevder han at visitasreisene har vært en av forutsetningene for å kunne lage et

floraverk for Norge. Nordhagens (1960) påstand om at visitasreisene var hindre

for bispens botaniske virksomhet blir motsagt av biskopen selv. Flere som har

studert Gunnerus har vurdert tidsbruken og forholdet mellom hans embetsutøvelse