490 / 508
488
Flora Norvegica
av J.E. Gunnerus
GUNNERIA 80, 2016
var en oppgave som «lå i tiden» i dobbeltmonarkiet, som ellers i Europa. For
Gunnerus var det også en måte å hylle Guds skaperverk og å bli kjent med Guds
vesen. Gradvis bygde han opp et apparat som satte ham i stand til å lage et
herbarium, skaffe seg en boksamling og et kontaktnett. De viktigste hjelpemidlene
i kunnskapsoppbyggingen var både av praktisk art og personlige kontakter.
Kontakter med andre botanikkyndige
I Nidaros var det, så vidt vi kjenner til, hovedsakelig legen Robert Stephan
Henrici. Han var trolig den i Gunnerus’ krets som kjente flest planter. Snart
kom Gunnerus i kontakt med den som revolusjonerte biologisk systematikk og
taksonomi, og ikke minst nomenklatur, Carl von Linné i Uppsala. Brevvekslingen
mellom Gunnerus og Linné er belyst av Amundsen (1976). Linné uttrykte flere
ganger stor beundring for Gunnerus. De to var ikke alltid enige, og Gunnerus
viser både i brev og i floratekstene at hans mening om enkelte arter avviker fra
«mesterens», og noen ganger også fra andre autoriteter. Gunnerus hadde også
kontakt med presten Hans Strøm i Volda på Sunnmøre og refererer mange ganger
til bind 1 av Strøms Sunnmøre-beskrivelse (1762).
Kontaktnett blant geistlige og andre
Gunnerus oppfordret geistlige i det store bispedømmet å observere og samle
planter som bidrag til økt kunnskap om floraen i Norge. I floraen refererer han
mange steder til hvem som har sendt ham planter eller gitt opplysninger om dem.
Finnerens navn er angitt på en del herbarieark, men der er også ark hvor en kan
mistenke at finneren er en annen enn biskopen, uten at finnerens navn er angitt.
Andre bidragsytere var biskopens egne assistenter (sekretærer eller famuli, også
betegnet amanuenser). Noen av dem ble sendt til Linné og Uppsala for skolering,
men bare én av dem, Henrich Tonning, disputerte (i 1768). Han, Robert Stephan
Henrichi og Jens von der Lippe Parelius (som også var illustratør) angis som
hjemmelsmenn for ikke så få planteopplysninger. Spredte embetsmenns bidro
med enkeltfunn eller opplysninger. Dahls publikasjoner (se kap. 5 for referanser)
gir en hel del opplysninger om hvem som står bak enkeltfunn.
Anskaffelse av relevant litteratur
I Nidaros fantes knapt litteratur som kunne bidra til å bygge opp botanisk
kunnskap. Gunnerus anskaffet gradvis, med store utgifter og møye, en boksamling
til støtte for utarbeidelsen av en flora for norske forhold. Boksamlingens
omfang og innhold gjenspeiles i Catalogus supellectilis labrariae (1774) som er
auksjonskatalogen i forbindelse med Gunnerus’ dødsbo. Linnés mange verker
(se kap. 2 Gunnerus’ botaniske kilder) ble en form for ryggrad i boksamlingen,