Etiologisk versus prognostisk strategi i klinisk epidemiologisk forskning

Abstract

Epidemiologisk forskning tar sikte på å beskrive helsetilstanden i en populasjon, årsak til sykdom, predikere og forebygge sykdom. Dette innebærer forskning med ulik strategisk tilnærming. Vi har to strategier, den forklarende og den pragmatiske. Begge strategier er fundamentale i klinisk forskning. Den forklarende strategi fokuserer på å forstå mekanismer i en sykelig prosess ved å peke på etiologiske eller kausale risikofaktorer. I denne strategi er det derfor assosiasjonen mellom eksponering (E) og endepunkt (D) som er hovedhypotesen. Alle andre variabler er bare interessante i den grad de påvirker denne assosiasjonen som en confounder eller effektmodifikator. Den pragmatiske strategi er orientert mot risikofaktorer som predikerer sykdom slik at profylaktiske forholdsregler kan tas. Ved denne strategi er hensikten å finne de variabler som predikerer endepunktet (D) og identifisere undergrupper av pasienter med høy risiko for et endepunkt. Begge strategier krever at våre resultater kan generaliseres. Dette innebærer at utvalgspopulasjonen må være godt definert og selektert i den forklarende strategi, og nær den kliniske virkelighet i den pragmatiske strategi. Begge strategier har forskjellig utforming i observasjonelle studier og eksperimentell
klinisk forskning. Strategi er et viktig konsept i klinisk epidemiologisk forskning, fordi det har betydning for valg av utgangspopulasjon, analysemetoder og konklusjoner