Bekymring for sedenes forfall preger amerikansk familiesosiologi. Og de som brøler høyest om moralen, er de
som får flest forskningsmidler, hevder NTNU-forsker Kari Moxnes som i disse dager avslutter et sabbatsår
ved universitetet i Wisconsin.

All verdens bevegelser for moralsk opprustning til tross: Det står ikke bare bra til med den amerikanske kjernefamilien. Landets skilsmisserate er på over 50 prosent - og verdens høyeste, noe den faktisk har vært siden man begynte å føre statistikk en gang i forrige århundre. Bortimot 30 prosent av alle mødre er reelt enslige (mot ca 5 prosent i Skandina-via), og forekomsten av til dels svært unge tenåringsmødre er formidabel. Og det er særlig blant disse enslige mødrene og deres barn vi finner store fattigdoms- og sosiale problemer.

Dette er tilstander som, rimelig nok, opptar amerikanske familiesosiologer. Barn av enslige mødre er et tema også i norsk familieforskning. Men mens våre forskere er mest opptatt av tema som lovverk, tilrettelegging for barnas beste, foreldreskap, nye familieformer eller skilsmissebarns kontakt med far, er de amerikanske forskerne mest opptatt av sedenes forfall. Decline of the Family forklares med den generelt synkende moral: førekteskapelig sex og illegitime barn - begge disse begrepene er fullt gangbare i amerikanske forskningsmiljøer -, og med skilsmisse.

- Familiens forfall er blant de heteste forskningstemaene nå, forteller Kari Moxnes. Hun er førsteamanuensis ved NTNU, en av Norges svært få familiesosiologer, og nå i ferd med å avslutte et sabbatsår i byen Madison, ved University of Wisconsin. I Trondheim vil hun være kjent som «skilsmisseforskeren», men hennes forskning beveger seg på områder milevis unna mye av det som foregår blant hennes amerikanske kolleger.

- Her er det brølapene som setter dagsorden, sier hun.

Slåss om definisjonene

I USA er familiesosiologi en gammel og etablert disiplin, og det kryr av forskere på området. Særlig har University of Wisconsin et rikt familiesosiologisk miljø. Det er en av grunnene til at Kari Moxnes tok sabbatsåret nettopp her. Og det er ikke først og fremst kollegene her hun omtaler som brølaper. - Madison har alltid vært ansett for å være radikalt. Det er mye kloke folk her. Men jeg har en følelse av at feminister og radikale sosiologer har gitt opp litt. Det er så definitivt ikke god tone å sette spørsmålstegn ved kjernefamiliens fortreffelighet, beklager hun.

God tone er det imidlertid å angripe umoralen. Dette kan ha å gjøre med at familiesosiologien tradisjonelt har rekruttert fra konservative og religiøse miljøer. For eksempel er det et overraskende stort innslag mormonere blant familieforskerne. Angriper man umoralen, er man dessuten på linje med landets «moralske majoritet», og med de fleste politikere. Slikt utløser penger. Det gjør ikke nødvendigvis et forskningsprosjekt som heller fokuserer på et føydalt trygdesystem.

De toneangivende familieforskerne befinner seg nå i stor grad ved private forskningsinstitutter, finansiert av privatpersoner og organisasjoner. På heltid, eller ved siden av universitetsjobben. Ved disse instituttene foregår atskillig lobbyvirksomhet med henblikk på både penger og faglig prestisje. Og mest toneangivende blir den som skriker høyest, mener Moxnes. - I akademiske miljøer slåss man nå om hvem som skal få definere familiebegrepet, hvem som skal få uttale seg i mediene, hvem som kommer først med en bestselger. Og for tida er det altså de konservative som dominerer bildet.

- I både Norge og USA er det helt reelt at du ofte kommer dårligere ut om du faller utenfor kjernefamiliesystemet. Men i Norge ville det være helt utenkelig å legge skylda på skilsmisser, seksuell atferd eller samboerskap. Vi har et mye bedre sikkerhetsnett og dessuten et barne- og familiedepartement som betaler for forskning på området. Amerikanske forskere må dessverre forholde seg til de brølapene som setter dagsorden og som dermed bestemmer hvor pengene skal kanaliseres, sier Moxnes.

Holder høflig munn

Selv sitter hun for det meste fredelig på sitt gjesteforskerkontor og pusler med sin del av et stort norsk forskningsprosjekt om «Familieforandringer og konsekvenser for barn», der 2000 småbarnsfamilier deltar. Dette er ett av Forskningsrådets største program, og Kari Moxnes har veiledningsansvar for tre doktorgradsstudenter og to hovedfagsstudenter på dette programmet. Hun har derfor måttet reise hjem omtrent hver 10. uke.

- Så hva er egentlig grunnen til i det hele tatt å tilbringe ett år i Madison, Wisconsin?

- Instituttet her er ett av de beste i USA på sosiologi, og det gjør mye bra og kvantitativ skilsmisseforskning. Her har jeg tilgang på tidsskrift og bøker; her vasser jeg i familiesosiologer, mens vi hjemme er nesten ingen. Det gjør at jeg er mye nærmere debatten, og får nye spørsmål og andre vinklinger på mitt eget stoff. Og jeg er jo enig med amerikanerne: Familien er så viktig! Men jeg hadde glemt hvor mye religion og kirken betyr her borte. Det får meg til å lure på om den kanskje betyr noe hjemme også? Alt i alt lærer jeg kanskje mer om Norge sett utenfra, enn jeg lærer om USA.

- Og hva har du selv å bidra med i den amerikanske debatten?

- Jeg har deltatt i seminarer og formidlet min forbauselse over ett og annet. Men jeg finner det ofte høfligst å holde munn, smiler Kari Moxnes. - Jeg er jo her som gjest!