I et intervju i Universitetsavisa nr. 10 1998, hever Sintef-direktør Roar Arntzen fanen i en kamp mot har det han kaller «de humboldtske ideer.» Det er ikke samfunnsøkonomisk nyttig at forskernes «nysgjerrighet» skal styre hvilken retning forskning og vitenskap skal ta. Det virker som om Arntzen totalt har sett bort i fra hva de humanistiske vitenskaper egentlig driver med. Det er ikke snakk om en navlebeskuende selvhevdelse der forskerne er lukket inne i et skolastisk rom med sine egne tanker. Det er ikke bare nysgjerrighet forskernes personlighet kan bidra med. Humanistene sine oppgaver er å sette fokus på menneskesamfunnets estetiske og etiske sider. Å forske på slike områder er umulig uten personlig engasjement og nysgjerrighet.

Mennesket lever ikke av smøreolje alene. Utviklingen av samfunnet skal ikke bare skal være prisgitt kortsiktige vurderinger basert på økonomiske kalkyler og teknologi. På et ontologisk nivå dreier det seg ganske enkelt om å sette ånd over materie. Det er teknologien som bør legges til rette for mennesket, og ikke mennesket som legges til rette for teknologien. Da sier det seg selv at akademia ikke kan styres av tilgangen på tekniske løsninger og utsiktene til å tjene inn overheadmidler. Kanskje liker ikke Arntzen tanken på at humanister kikker ham over skulderen og stiller kritiske spørsmål til det han selv driver med?

Hvilke objektive kriterier stiller Arntzen til grunn for å kunne avgjøre hva som er «samfunnsnyttig» forskning? Vi vet at store deler av Sintef's budsjetter kommer fra overheadmidler fra oppdragsforskning for næringslivet. Er det tilgangen på slike midler som også skal styre humaniora? Da ville ikke historikere ha annet å gjøre enn å skrive bygdebøker, og slektskrøniker til rike skipsreder- og industrieierfamilier. Sosiologer, antropologer og statsvitere vil, om de er heldige, bli satt til å utvikle raffinerte organisasjonsmodeller for bedrifter, og til å finne metoder for å kjøre i senk forhandlingsmotstandere med tonnevis av statistikk.

Humanister innehar den samme rollen innen humaniora som journalister har i samfunnslivet ellers. Uten dem ville grunnleggende samfunnsproblemer aldri blitt satt på dagsorden. Allikevel ser vi tendensen også i avisverdenen at kritisk journalistikk blir ofret til fordel for trivialiteter og salgstall fordi dette tilfredsstiller pengesugne aksjonærer. Bakgrunn og grundig analyse må vike for action og intriger. Dersom humanistene skal degenereres ned på tabloid format, får vi kanskje spalteplass i VG og Se og Hør, men hvem skal da være akademia sin samvittighet? Hvem skal sette fokus på menneskets konseptualisering av seg selv og verden rundt? Popu-lærvitenskapelige fremstillinger forteller enkle og greie fortellinger om handling og tanke. De stiller sjelden kritiske spørsmål om hvilke grunnleggende verdensanskuelser som ligger bak subjektet eller objektet i fremstillingen. Derimot er kvaliteten på alle vitenskapelige fremstillinger avhengige av tyngre teoretiske arbeider som ikke har samme populistiske appell. Hvor mange utenfor akademia har for eksempel lest Ottar Dahls «Problemer i Historiens Teori?» Alle historikere bør derimot ta hensyn til de tema og problemstillinger som taes opp i slike bøker. Tilsvarende teoretiske byggverk er ryggraden i alle fagene innen humaniora. De setter tanker om mennesket, dets kosmos og etikk til grunn for en hver formidling av viten, noe som også burde berøre jetsetforskere på Sintef.

Mellommenneskelig samkvem og de materielle produktene av menneskelig aktivitet rører ved menneskets ånd. Når Sintef kommer opp med glimrende patenter og tekniske løsninger på materielle behov som mennesker har, må Arntzen for det første ikke glemme at det er en ganske spesiell kulturell kontekst som ligger bak. I tillegg vil slike produkter også virker åndelig tilbake på de mennesker som går teknologien i møte.

Når humaniora-delen av NTNU stiller seg kritisk til denne foreslåtte omorganiseringen må dette nettopp sees på bakgrunn av at faglige kvalifikasjoner gir innblikk i effekten av de forskjellige menneskelige sidene ved kunnskapsutvikling og organisasjon, et innsyn i hvordan viten, menneskesinnet og kultur virker sammen.

Arntzen kan være glad for at noen jobber for å sette menneskets åndskrefter og verdier på dagsorden, til tross for at ingen næringslivskrefter øser ut penger for at vi skal gjøre det. Å sette en prislapp på humaniora er det samme som å oppgi verdien på sin egen sjel i kroner og øre. Slik taksering av menneskesjeler er det bare Fanden som kan gjøre. Kanskje han burde leie seg filmen «Modern Times» med Charlie Chaplin? Eller lese Goethes «Faust?»