Mens sekstiåtterne så på religion som en åndelig trøstesmokk,  har interessen for trosspørsmål bare vokst gjennom de siste tiår. Stadig flere ønsker nå å studere religion ved universitetet.

- Interessen er en helt annen i dag enn for 20 år siden. Folk i sin alminnelighet er mer opptatt av religion, og det skrives langt mer om religiøse temaer enn før, sier Gustav Erik Gullikstad Karlsaune, amanuensis og styrer ved Religionsvitenskapelig institutt, NTNU.

På den ene siden søker dagens mennesker en personlig tro og trygghet i like stor grad som tidligere. Samtidig fører økt globalisering og innvandring til et større behov for kulturkunnskap, også om religioner. Kunnskap om religion er blitt mer anvendbar på arbeidsmarkedet.

Noen tror fortsatt at bare religiøse mennesker studerer religion, og Karlsaune trekker på smilebåndet når han forteller om noen av henvendelsene han får til instituttet:

- Enkelte tror vi driver en avansert bibelskole. Uten å si noe negativt om bibelskoler, må jeg bare slå fast at slik er det selvsagt ikke. Våre studenter har høyst forskjellige bakgrunner. Her fins alt fra bedehusgjengen til forsinka hippies!

Trøndersk kristendom

Skulle vi dømme etter en undersøkelse om religiøsitet som ble foretatt for noen år siden, burde folk i denne landsdelen klassifiseres som hedninger. Bare 4 prosent av trønderne oppga å gå regelmessig i kirken (Botvar 1993-94). Troen på såvel Gud som djevelen lå godt under landsgjennomsnittet her i Trøndelagsfyl-kene. Samme undersøkelse viste imidlertid at 36 prosent av trønderne trodde på en åndelig kraft, og det var en høyere andel enn i andre deler av landet.

Nettopp denne videre form for religion er ett av de karakteristiske trekk ved utviklingen på troens område. En undersøkelse av Ola Listhaug dokumenterte små endringer i nordmenns religion i perioden 1982?1990. Andelen religiøse var omtrent uforandret, men innholdet i troen hadde endret seg.

I dag kan mange medlemmer av den norske, protestantiske kirken ha stor sans for katolikkenes ritualer, og kanskje til og med tro på buddhistisk sjelevandring. Troen på overnaturlige fenomener er sterk i en del miljøer. Som en annen religionsforsker uttalte:

«I stedet for Hallesby, har vi fått X-files.»

Religion eller myter?

Ordet religion antas å komme fra latinsk «religare», som betyr å binde eller knytte forbindelse, i denne sammenheng mellom mennesket og høyere makter. Opprinnelsen til ordet Gud er mer omstridt, men det kan stamme fra termen «den som er dyrket».

Å skille mellom hva som er mytologi og hva som er religion, vil være avhengig av betrakterens ståsted. Mange vil si at grensen er flytende, og at religion og mytologi har felles opphav. Det greske ordet mythos betyr «fortelling». På engelsk betyr ordet mythical «utrolig», og en definisjon av ordet mytologi lyder slik:

«...studiet av enten religiøse eller heroiske legender som er så fjerne fra våre erfaringer at vi ikke kan få oss til å tro at de er sanne» (Robert Graves).

Fra et ortodokst synspunkt kan myter kanskje defineres simpelthen som «andre folks religioner», kommenterer en annen forsker, som legger til at en tilsvarende definisjon av religion da er «misforstått mytologi». Misforståelsen består av at mytiske metaforer ble tolket som om de var rene fakta. (Joseph Campbell).

Forklaringene

Sentralt i religionene står forklaringen om hvordan verden ble skapt og fortellinger om de første menneskene på Jorden. Mange av de samme elementene går igjen i ulike religioner. For eksempel har Det gamle testamentets fortelling om Noa og syndfloden paralleller i assyrisk-babylonsk, gresk og indisk mytologi. Slike religiøse fortellinger bidro sannsynligvis til å gjøre folk mer fortrolige med verden og tilværelsen.

Religion har alltid vært knyttet til autoriteter og virket som legitimering av politiske og sosiale hierarkier. Opprør mot religiøse ordninger ble synonymt med opprør mot høvding, konge eller stat. Samtidig fungerer religioner som sterke sosiale bindeledd. Denne funksjonen har imidlertid to sider: Religiøs tro skaper samhold og en felles kultur blant store befolkningsgrupper, men kan også føre til diskriminering av andre miljøer og i verste fall til krig mellom folkegrupper.

Etter hvert som vitenskapen ga mer troverdige forklaringer på mange av spørsmålene som kirken beskjeftiget seg med, trodde mange at religionen etter hvert ville svekkes mer og mer. Men ett menneskelig behov kunne ikke vitenskapen dekke, nemlig enkeltmenneskets søken etter en mening med livet. I dag dreier ikke religiøse debatter seg så mye om hvem som hadde rett av Bibelen eller Darwin, eller om jomfrufødsel er mulig. Religion er, i hvert fall i vestlige land, vesentlig et spørsmål om personlig overbevisning.

Muslimsk nabo

Et annet særtrekk i dagens samfunn er at fremmede religioner ikke lenger er så fremmede. Muslimen bor ikke lenger i Langtvekkistan, men i naboleiligheten. På den andre siden av gaten har du kanskje fått en hindufamilie. Trondheim har nå både en vietnamesisk og en Thai-buddhistisk menighet, mens Det mosaiske trossamfunn og Den katolske kirken har lange røtter i stiftsstaden. I det trønderske hus praktiserer kanskje datteren transcendental meditasjon og sønnen tror på sjelevandring. Selv har du bestilt time hos healeren i neste uke.

Om vi ikke kjøper hele pakken med religiøs tro, benytter mange seg av tilbud og aktiviteter som har dype røtter i en eller annen religion. Ofte skyldes det et ønske om å bli med i et fellesskap. Men ikke sjeldent er dette et uttrykk for en dyp lengsel eller søken, uten at man nødvendig føler et behov for å forklare sin tro overfor omgivelsene.

I Norge har statskirkeordningen en helt spesiell stilling, og fortsatt er om lag 90 prosent av befolkningen medlem i statskirken. Mange spår et skille mellom kirke og stat i løpet av nærmeste tiår. Det behøver imidlertid ikke bety at det religiøse rom i mennesket blir tømt.