Arkitekt om psykiatriske institusjoner:
Mye burde vært jevnet med jorden!

Psykiatriske pasienter trenger først og fremst trygghet og kontroll over egne omgivelser. Feil arkitektur og innredning gjør de syke sykere, sier Knut H. Bergsland, som ikke nøler med å karakterisere enkelte institusjoner som rivningsverdige.

En sen kveld i 1991 kom en 47 år gammel arkitekt til den psykiatriske akuttposten ved Fylkessjukehuset i Haugesund. Han var overarbeidet, hadde hatt et sammenbrudd og skulle legges inn. Her kom han med raseriutbrudd og konfronterte personalet med det stygge lyset, støyen og det forvridde ansiktet han møtte da han så inn i det feilmonterte, uknuselige speilet. Mannen var Knut H. Bergsland, den gang forsker ved Sintef NIS (Norsk institutt for sykehusforskning). Han feilte ikke det spøtt, men simulerte et sammenbrudd for å sjekke innleggelsesrutinene. Samtidig fikk han konfrontert personalet med feil og mangler ved postens fysiske omgivelser. Bergsland hadde også ett døgns opphold på den lukkede langtidsposten. På begge postene intervjuet han pasienter om hvordan de opplevde de fysiske omgivelsene.

Hus påvirker

Bergsland var engasjert av fylkeskommunen for å evaluere de fysiske omgivelsene i sykehusets nybygde psykiatriske avdeling. Han hadde som avdelingsoverlegen en teori om at psykiatriske symptomer kan møtes med arkitektoniske svar. Og det nye bygget var satt opp nettopp ut fra tanken om at de fysiske omgivelsene har klar innvirkning på pasientene også i betydning av at kvaliteten på omgivelsene påvirker behandlingsresultatene. Psykiatriske pasienter må alt for ofte ta til takke med psykiatrisk sett elendige omgivelser. Mange psykiatribygg er pusset opp og modernisert uten at man har tenkt godt nok gjennom hvordan lokalitetene bør være. Det er mye trasig, både i de gamle psykiatriske sykehusene og i mer moderne avdelinger, sier Bergsland. Men heldigvis ser vi tendenser til bedring på området. Kanskje dette kommer av den økende interessen for omgivelsenes innflytelse på pasienter og pasientbehandling innen somatikken? spør Bergsland.

Spisspasienter

Det er påvist at stress både påvirker psykologiske og fysiologiske forhold. Selv immunforsvaret vårt blir påvirket av økt stressnivå. Pyskologisk kan stress gi seg utslag i følelse av hjelpeløshet, angst og depresjon. Fysiologisk gir det blant annet muskelspenninger og endringer i blodtrykket. En person i psykisk ubalanse opplever stress. Det som skjer rundt en, vil ofte forsterke stressopplevelsen, og dersom ikke behandlingsmiljøet gir nok støtte, forsterkes dette ytterligere. Ved psykiatriske akuttinnleggelser har gjerne pasienten ekstremt dårlig selvbilde, høyt stressnivå og reagerer ofte sterkt på små påvirkninger. Psykiatrisk pasienter er i denne forstand spisspasienter, framholder Bergsland. Det er generelt sett de mest følsomme, mange er vare for støy og lys, og opptatt av detaljer. Mange opplever omgivelsene og menneskene rundt seg svært annerledes enn du og jeg. Alt som kan redusere stressopplevelsene, bør gjøres. Skal vi ikke i hvert fall gi dem omgivelser som ikke gjør mer skade? spør Bergsland.

Trenger større «boble»

Kravene til omgivelsene er i utgangspunktet de samme som for oss såkalt friske. Men man må ta hensyn til spesielle forhold. Mange psykiatriske pasienter trenger for eksempel en større privat «boble» rundt seg selv, det skal lite til før man trør dem for nære. Mange har kraftig angst, og trenger så vel ryggdekning som fluktmuligheter i sosiale situasjoner. Det aller viktigste for en psykiatrisk pasient er kanskje å oppleve trygghet og kontroll over sin egen situasjon. Da er det viktig å gi dem reelle kontrollmuligheter over egne omgivelser. Grunnprinsippet må være at man appellerer til det normale. Ved psykiatriske institusjoner finnes fortsatt møbler som er boltet fast til gulvet, metalldører i pasientenes soverom, kikkhull inn i pasientrommene. Det er heller ikke selvfølgelig at en pasient skal kunne styre temperaturen og lyset på rommet sitt. Dette er unødvendig, det er ikke slik personalet skal kontrollere pasientene, mener Bergsland.

«Du er søppel selv...»

De gamle psykiatriske sykehusene som Østmarka i Trondheim, Hjelset i Molde, Gaustad og Dikemark i Oslo ble anlagt på de vakreste tomtene som var å oppdrive. Men som bygg gir de noen ganske gufne signaler til både pasienter og besøkende. Selv om mange av disse bygningene har vært pusset grundig opp de siste årene, lar mange ting seg ikke skjule. Hvis pasientinngangen ligger tett ved lasterampa og søppelkassene, er det nærliggende å tro at pasientene også er noe søppel! mener Bergsland. Ved sine besøk på «gamle» institusjoner har Bergsland sett inngangspartier og pasientområder med svidde gardiner; møbler, gulv og innredning fulle av svimerker; og uknuselige speil som er montert slik at pasienten ser ansiktet sitt forvridd og forvrengt: Og akuttenheten er ikke noe tivoli. Tivolispeilet på badet på en akuttpost så jeg første gang i 1985. Da jeg kom tilbake i 1990, hang det fortsatt der. «Vi har varslet teknisk avdeling,» sa personalet. Var også personalet blitt institusjonalisert?

Hjelper ikke å skifte navn

Bergsland er ikke i tvil om at hele behandlingskulturen påvirkes av slike bygg og anlegg. Bygningene bidrar sterkt til å sementere gamle tankemåter og behandlingsfilosofi, og den isolerte beliggenheten mange gamle sykehus har, gjør at man blir seg selv nok. Da hjelper det lite at flere gamle sykehus de siste årene har blitt omorganisert, kalt psykiatriske avdelinger, og skifter navn. Bygningene står der som de alltid har gjort, er stappfulle av uheldige symboler og signaler, og former brukerne uansett organisatoriske endringer. Noen gamle psykiatriinstitusjoner burde vært jevnet med jorden, eller bygget om til helt andre formål, synes Bergsland.

Symbolfunksjoner

Bygninger har viktige signal- og symbolfunksjoner som brukerne referer seg til. Derfor ønsker mange å vektlegge hjemlige omgivelser, og å redusere sykehuspreget i psykiatriske avdelinger. Ved å flytte behandlingen til de somatiske sykehusene har man et godt stykke på vei fått til en avstigmatisering og normalisering av psykiatrisk døgnbehandling. Men fortsatt er det mye å sette fingeren på ved omgivelsene. Alt for ofte har de psykiatriske avdelingene preg av somatisk akuttsykehus. Noen har dobbeltkorridorer som gjør det lett å miste oversikten, mange har lange korridorer med vindu i enden, som skaper gjenskinn i de blanke gulvene. Se på en person i slikt motlys, kroppen blir vridd og får uskarpe konturer, neppe det perfekte for pasienter som har hallusinasjoner, sier Bergsland. Selvsagt er det umulig å få en psykiatrisk avdeling til å se ut som et hjem, men det er viktig å gi assosiasjoner til livet utenfor sykehuset. Det er også viktig å la omgivelsene signalisere forhold som motvirker de psykiatriske symptomene. Ved avdelinga i Haugesund ble det lagt vekt på å møte dårlig selvbilde hos pasientene med kvalitet i utforming og materialbruk. Dette lyktes man med i pasientrommene, blant annet med skråhimlinger i treverk, og eikeinnredning.

Kort vei mellom godt og dårlig

I gangen mellom hovedsykehuset og psykiatrisk avdeling ønsket man å markere kvalitet med å bruke tegl, og å skape assosiasjoner om ro, varme, tyngde og soliditet. Dessverre fikk mange pasienter helt andre assosiasjoner. Da de ble bedt om å beskrive hvilke inntrykk de selv hadde, brukte mange i stedet ord som «mørk, dyster, fengselsaktig». Det kan være flere grunner til dette, men én grunn er klar: Teglveggen ble murt med så brede fuger at det oppsto et rutemønster på veggene. Skille mellom en ønsket virkning og den stikk motsatte kan altså være hårfin, forklarer Bergsland. Skal man avdekke hvordan omgivelsene faktisk brukes, er det nødvendig å snakke med både pasienter og personale. Mange pasienter lar seg vanskelig intervjue i det hele tatt, andre krever langt mer tid enn det man vanligvis har i slike prosjekter. I en psykiatrisk institusjon må derfor personalet i mange tilfeller snakke på vegne av pasientene. Dette kan tildekke problemer og føre til at pasientenes interesser ikke ivaretas godt nok i konfliktsituasjoner. Ved den undersøkte avdelinga lå pasienttoalettene ved akuttposten på gangen. Tanken var at pasientene som ofte isolerte seg i hvert fall skulle ha én grunn til å gå ut av rommet sitt. Ideen var ingen suksess, og blir neppe gjentatt i framtidige psykiatriprosjekter. Personalet klaget over at pasientene lot vannet i vasken renne, og at de ikke trakk ned etter seg. Pasientene på sin side opptrådte naturlig. Hvem vil benytte toalettet når personalet som går på gangen, hører alt man gjør? Er det ikke naturlig å unngå denne formen for oppmerksomhet ved å skjule lydene? Bergsland vil gjerne framholde at Psykiatrisk avdeling i Haugesund var et vellykket prosjekt, som har gitt støtte til flere hypoteser om omgivelsenes betydning for pasientene og pasientbehandlingen. Å legge pasientarealene på bakkeplan, med gode, skjermede, varierte utearealer har åpenbart vært bra, og gir også gode forhold for personalet. Forstuen er et stort fellesrom med plass til en rekke aktiviteter. Det er formet slik at personalet kan ha overblikk over pasientene uten at disse føler seg overvåket. Det er stort nok til at engstelige pasienter kan ha plass til å se på biljard og andre aktiviteter, og rommet har både kroker som gir ryggdekning og veier ut som gir mulighet til å trekke seg tilbake. Forstuen ivaretar mange funksjoner, og er kjernen i posten. Løsningen ivaretar mange funksjoner i ett rom, og er uendelig mye bedre enn de store, udifferensierte fellesrommene som fantes i sykehus tidligere.

På leting etter det optimale

Kan erfaringene fra Haugesundsprosjektet generaliseres? Bergsland oppsummerte noen av erfaringene i en delutredning for Statens Helsetilsyn i 1993. Fortsatt gjenstår det likevel mye arbeid før man får et godt, forskningsbasert planleggingsgrunnlag for å utforme omgivelser for psykiatrien. Det trengs både et bredere erfaringsgrunnlag og videreutvikling av metodene før man får et holdbart grunnlag for å vurdere, måle og sammenligne psykiatriens bygninger. Bergsland er optimistisk med tanke på å utvikle et slikt grunnlag. I sin nye jobb hos Nosyko A.S (han har ett års permisjon fra Sintef NIS) er nye evalueringsprosjekt om psykiatriske omgivelser rundt hjørnet. Det er interesse i flere fylker for å gjenta og videreutvikle undersøkelsen fra Haugesund, og Bergsland håper på å kunne lage prosjekter som gjør det mulig å utvikle ny kunnskap på feltet. Når RiT 2000 står ferdig, skal akuttpsykiatrien inn i nye lokaler på Øya, i et kvartal med fire etasjers bygg. Hva er din mening om dette? Jeg vet ikke mye om hvordan avdelinga er tenkt utformet, men er veldig skeptisk til å etablere akuttpsykiatri i fire etasjer. Særlig akuttenhetene bør ligge på bakkenivå. På den andre siden får man mange fordeler ved å bli med i RIT 2000. Med mer investeringsmidler og utsiktene til å få nybygg rimelig raskt, skjønner jeg godt at man eventuelt er villig til å sluke visse klovdyr, sier Knut H. Bergsland.
Internasjonal konferanse om sykehusplanlegging

LISA OLSTAD

NTNU
Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997

Arkitekt om psykiatriske institusjoner: ­ Mye burde vært jevnet med jorden!