Forskningsrådet krever formidling

 Absolutt all forskning kan og bør i prinsippet formidles til allmennheten!, sier informasjonsdirektør Paal Alme i Forskningsrådet.

Informasjonsdirektøren i Norges forskningsråd blemmet seg kraftig i Aftenposten i fjor en gang, ved å be forskerne bruke andre medier enn bare vitenskapelige tidsskrifter når de skal formidle sin forskning. Forskerne er flinkere til å forske enn til å formidle, sa Alme. De må vurdere nye formidlingsformer og formidlingskanaler, sa Alme. Tenk radio, TV, ukeblader, aviser og foredrag, sa Alme. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. I forskningspolitiske blader og i universitetstrykksaker har illsinte forskere i månedene etterpå latt Alme få sitt pass påskrevet: Han svartmaler situasjonen. Han forstår ikke nødvendigheten av kvalitetskontroll. Han påfører forskerne, uten betenkning, et rått formidlingspress. Han vil diskutere seriøs forskning i gatas parlament. Han er moralist, bryter forskningsetiske regler og tilfører i det store og hele forskningen ubotelig skade! Jo, jeg har fått en del sinte brev fra alvorlige herrer, medgir Alme. Men han firer ikke et øyeblikk på sine prinsipper: Når man utfører forskning, må man også sørge for at den formidles på en forståelig måte. De bevilgende myndigheter leser ikke nødvendigvis vitenskapelige fagtidsskrifter. Hvis forskerne ikke legitimerer det de gjør, slik at politikerne og allmennheten forstår hva det skal være godt for, blir det snart slutt på pengene!

Problemer med erkjennelsen

Det forskes for rundt 14 milliarder kroner hvert år i Norge, fordelt med omtrent like mye på offentlig og privat sektor. Universitetsloven slår fast at universitetenes oppgave er forskning, undervisning og formidling. Det pålegger forskerne visse plikter, mener Alme, plikter som går lengre enn til å formidle gjennom undervisning. Nå er det likevel slik at den allmennrettede formidlingen da holder vi vitenskapelig publisering utenfor stort sett besørges av noen få personer: Det anslås at halvparten av alle populærvitenskapelige bidrag er publisert av 6 prosent av forskerne, mens halvparten av alle bidrag til allmenn samfunnsdebatt er publisert av 4 prosent av forskerne. (Svein Kyvik og Gunnar Sivertsen, 1003.) Allmennrettet formidling har aldri vært karrierefremmende, beklager Alme, så det er ikke så rart at forskerne har konsentrert seg om forskning og vitenskapelig publisering. Men når vi vet at det i dagens informasjonssamfunn ikke bare er forskerne selv som styrer den offentlig finansierte forskningen, og når vi vet at det innenfor forskningsmiljøene skjer ting som andre miljøer vil ha nytte av å få rede på, er det ikke lenger nok med den mellomforskerlige forståelse. Dette har forskerne problemer med å erkjenne. Jeg får så mange brev om at jeg må innse at det er forskningen og kun forskningen som gjelder! Det er klart at de skal fortsette med vitenskapelig publisering, men de skal også ut til andre grupper. Nå må forskerne snart forstå hvilken tidsalder vi lever i. Så dagens forskere er angstbiterske og bakstreverske? Ikke akkurat det, og det finnes masse hederlige unntak, men jeg synes nok ofte at mange av dem kjemper vilt for sitt eget standpunkt uten å lytte til argumentene. Enkelte av dem tror at vi i Forskningrådet er deres fiender; i virkeligheten er vi deres beste talsmenn!

I tabloidpressens klør

Men snille Alme, du kan da ikke for alvor påstå at absolutt all forskning er egnet for formidling til en hvilken som helst Per og Kari? Jeg sier ikke det, men samme hvor sært og snevert et tema er, vil det alltid finnes noen målgrupper. De behøver ikke være store, men de er der. Jeg nekter å tro at det finnes ett menneske i Norge, som ikke forteller fra jobben sin til andre enn fagfellene. Og jeg snakker ikke nødvendigvis om full utbretting i riksdekkende medier, formidlingen kan for den del godt skje i form av et foredrag for spesielt interesserte. Hvilket medium vil du selv si er det beste? Det vil jo variere, men generelt kan man si at radio og TV er gode kanaler som når et stort publikum. De store dagsavisene når også mange. Så du synes det er store greier når tabloidpressen nesten daglig slår opp «forskningssaker» med krigstyper på førstesidene? Slike oppslag er ofte dårlige og tidvis uheldige. De gagner ikke forskningen, det har jeg sagt klart fra om til avisene også. Så informasjonsdirektøren er ikke helt uten forståelse for angsten for å komme i tabloidjournalistens klør, men han mener også at de fleste journalister er ærlige og skikkelige mennesker som er ute etter å levere et godt produkt. Jeg vil at forskerne skal være pro-aktive i forhold til pressen, lære seg hva som tenner en journalist, og ha forståelse for at journalistikk er en anstendig profesjon, sier han. Vi sitter jo på en Sareptas krukke med godt stoff! Forskningsrådet har derfor spyttet penger i årlige kurs ved Institutt for journalistikk, der forskere og journalister møtes for gjensidig forståelse og for i fellesskap å formidle fagstoff. Rådet har også, i sin programpakke, laget eksempler på formidlingsstrategier, der budskap, målgrupper, design og pressekontakt blir behandlet. Går alt som Alme vil, blir pakka lagt ut på nettet til fri avbenyttelse for alle.

Formidling i alle faser!

Mange forskere kan nok tenke seg en allmennrettet formidling av sin forskning, men kvier seg for å gå ut med ting før arbeidet er avsluttet og «kvalitetssikret» i form av publisering i et anerkjent fagtidsskrift. Alme har forståelse for at det er nødvendig med en slik kvalitetskontroll, men avviser bestemt at det skal forhindre annen formidling underveis. Allerede ved prosjektets oppstart vil det vanligvis være mye spennende å formidle. Hvorfor går vi for eksempel inn på dette området og ikke på det? I driftsfasen er det nesten alltid noen milepæler som kan formidles, og i resultatfasen blir det jo kjempespennende! Også i etterfasen, når resultatene eventuelt tas i bruk, kan det være mye formidlingsstoff, mener han. Og minner om at Forskningsrådet annen hver uke, året rundt, har oppstart og avslutning på ett eller annet program for ikke å snakke om drift. Så mange kompetente mennesker som ville gagne forskningen hvis de bare kom seg ut på formidlingsbanen!, sier han entusiastisk.

Forlanger formidlingsplan

Så alvorlig tar Forskningsrådet formidlingen, at det har lagt inn et eget felt i søknadsskjemaet til prosjektmidler, der søkeren skal fylle ut hvilke planer han/hun har for formidling av prosjektet. Ordningen har vart lenge, men feltet fylles i svært liten grad ut. Rådets oppfølging har heller ikke vært direkte aggressiv. Men Alme understreker at det er et krav, og at kravet gjelder mer enn bare å undervise studenter. Vi forlanger en gjennomtenkt plan, og den skal omfatte andre grupper enn fagfeller og studenter, sier han. Og hvem skal gi de stakkars stipendiatene penger til et formidlingsprosjekt? Har de ikke nok å gjøre med å få fra seg en avhandling? Har de først fått stipend, har de også fått penger. Jeg har ellers foreslått at det i prosjektmidlene skal øremerkes en viss del, for eksempel én prosent, som skal brukes til formidling, og som stipendiatene må redegjøre for bruken av. Jeg tror det må settes opp noen klare forpliktelser for at det skal bli sving på formidlingen. Og hvilke sanksjoner vil du bruke overfor de som ikke gjør som du vil? Ingen. Formidling er og bør være frivillig. Vi satser på eksempelets makt, og håper at formidling etter hvert også kan bli meritterende.

Først i verden

Selv steller Alme i det daglige med mye annet enn bare våre trauste forskere. Forskningsrådet legger mye tid og penger i Nysgjerrigper-klubben, en organisasjon for barn og unge, som ved hjelp av aviser, konkurranser, lærerveiledninger og modeller for prosjektarbeid skal holde den oppvoksende generasjons nysgjerrighet ved like og forhåpentligvis gi et bredere tilfang av forskere i framtida. Stiftelsen «Ungdom og forskning» er for de litt eldre, og gjennomfører hvert år en konkurranse der det deles ut priser til unge forskere i videregående skoler. Rådet delfinansierer også NRK-programmet «Newtons hage», og vurderer nå et forskningsprogram i samarbeid med TV2. De årlige Forskningsdagene er også Forskningsrådets ektefødte barn; i løpet av tre år har de fleste av landets universiteter og vitenskapelige høgskoler kastet seg på dette arrangementet, som har til hensikt å virkelig komme allmennheten i møte. Aldeles blodfersk, ennå ikke ferdig fra trykkeriet, er Nasjonal strategi for allmennrettet forskningsformidling. Den er laget på oppdrag fra myndighetene, og er et rådgivende dokument for den totale nasjonale innsatsen, som omfatter både Forskningsrådets egne prioriteringer og andres oppgaver og ansvar. Den uttrykker både dugnadsånd og arbeidsfordeling, og det er første gang i historien at det har blitt laget en slik strategi, stråler Paal Alme. I hele verden? I hele verden!
LISA OLSTAD

NTNU
Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997