 NTNU
Info.avd.
|
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no Oppdatert: 27. Feb 1997
|
|
Den teknologiske vitenskapens manglende status hadde nær sammenheng med at pionerene innenfor den industrielle produksjon mente at teoretisk nærmest betydde det samme som upraktisk og virkelighetsframmed. Det var den praktiske oppfinneren som ble beundret og utnyttet i den industrielle produksjonens barndom. De teknologiske problemer var oversiktlige og enkle. Det trengtes ingen akademisk utdannet ekspertise, men først og fremst folk som var vant med enkelt mekanisk utstyr eller metallbearbeiding.
Universitetene hadde, på sin side, ingen plass for praktiske håndverkere. Datidens teknologi oppsto derfor som resultat av forbedring av håndverkmessige produksjonsteknikker. Disse teknikkene var utgangspunktet for konstruksjon av verktøy og maskiner. På den annen side bidro denne oppfinnerteknologien lite når det gjaldt utvikling av f.eks. teoretisk mekanikk. Den enkle teknologien var basert på erfaring og ikke på kjennskap til årsaker og prinsipper.
Sammenkoplingen mellom de rene naturvitenskapene slik de var blitt bedrevet innenfor universitetene, og den praktiske mekanikk slik den var blitt nyttiggjort gjennom den industrielle revolusjon, skjedde først i slutten av det 19. århundre. Thomas Edison, som virket omkring 1870, representerer på mange måter overgangen fra den ikke-studerte, men praktiske oppfinneren til den vitenskapelig utdannede teknologen. 1870 er også året for opprettelsen av elementærutdannelsen i teknologiske fag i England. Institusjonen for videreutdannelse kom i 1902. Det er selvsagt heller ingen tilfeldighet at det var først i denne perioden at mekaniseringen ble karakteristisk for industrien som helhet.
Den industrielle teknologi ble etter hvert så komplisert at det ikke lenger var tilstrekkelig med en håndverkers praktiske erfaring. Det trengtes også teoretisk innsikt i de naturlovene teknologien skulle beherske og nyttiggjøre seg. Den vitenskapelige utfordring ble til en betingelse for teknologisering av produksjonen, fra mekaniseringen og over til automatiseringen. Dermed oppstod industriens behov for anvendt naturvitenskap, og for teoretisk utdannede teknologer. Deres anseelse og posisjon i samfunnet økte langsomt i takt med deres betydning for den industrielle produksjon.
Teknologene ble snart nødvendige for den materielle produksjonsprosessen, og i perioden rundt århundreskiftet ble det grunnlagt en rekke tekniske høyskoler i Europa. NTH kom f.eks. i 1910. Utover i vårt århundre ble naturvitenskapene og teknisk forskning etter hvert skjøvet i forgrunnen. De tradisjonelle og ærverdige universitetsdisiplinene som jus, filosofi, filologi og historie, måtte ta til takke med stadig mindre bevilgninger i forhold til naturvitenskapene og teknologiske fag, ja, selv medisinsk forskning fikk relativt mindre økonomisk støtte.
Samtidig ble de identifisert som handlingens og framskrittets menn for det var «menn» det stort sett var. Troen på at alle problemer skulle kunne løses med den tekniske vitenskapens hjelp var stor, framskrittsoptimismen på teknologiens vegne var utbredt. Den nye tid og det nye samfunn skulle skapes gjennom temming og utnyttelse av naturkreftene. Denne oppfatningen var ikke bare framherskende i de land som allerede hadde trådt industrialiseringens barnesko, også Lenins utsagn om Sovjetstaten er karakteristisk: «Kommunisme: Det er sovjetmakt + elektrifisering av hele landet.»
I tillegg var den anvendte naturvitenskapen forbundet med noe mystisk. Teknologene var den nye tids mirakelmenn. De fikk vogner til å bevege seg uten synlig trekkraft, de fikk båter av jern til å flyte, fossene ble temmet og omgjort til lys i stuene, lyd, tale og musikk ble sendt milevis avsted, bilder ble til levende film osv. For enkle menneske uten utdannelse var alt dette uforståelig, ja, nesten overnaturlig. Teknologene fikk ry som heksedoktorer, de var det 20. århundrets medisinmenn. Deres virksomhet fikk også en helt annen umiddelbar og sansbar betydning enn det som ellers ble bedrevet ved de akademiske institusjonene. Enhver opplevde i sitt daglige liv resultatene av den teknologiske utvikling. Samlet bidro alt dette, både den økonomiske, sosiale og mystiske posisjon, til å gi teknologene utover i det 20. århundre meget høy status og anseelse i samfunnet. De ble med rette betraktet som ivaretagere og besittere av en type kunnskap som bidro til å redusere den materielle, økonomiske og sosiale nød i befolkningen, og egnet til å gi menneskene et rikere liv mer uavhengig av slitet for det daglige brød. Det kan ikke herske uenighet om at natur-og ingeniørvitenskapene har gitt svært verdifulle bidrag til bedring av leveforholdene i de nåværende industialiserte land, og at den nostalgiske romantiseringen av tidligere tiders levemåte i Norge er uttrykk for virkelighetsforskyvning. Men å være glad for det tilbakelagte betyr ikke tilfredshet med det eksisterende.
Når teknologens positive betydning for samfunnsutviklingen i løpet av den industrielle epoke er understreket, er tiden inne til å se nærmere på hvordan teknologien i dag oppleves, og hva slags konsekvenser dette får for holdningen til teknologene og dermed deres status i samfunnet.
Men det skjedde noe i 1960-årene, 20 år etter krigens slutt. De første kritiske røstene hadde nok kommet tidligere, røster som druknet i koret av lovprisninger over den teknologiske og samfunnsmessige utviklingen over den såkalte velferdsstaten. Kanskje våknet mange av atombomben over Hiroshima og utviklingen av de kjernefysiske våpen, ja, av krigsteknologien i det hele tatt. Her ble teknologiens ødeleggelsespotensial demonstrert. Produksjonskreftene kunne også være destruksjonskrefter. Om dette ikke var noe nytt, så ble det demonstrert på en dramatisk måte i den 2. verdenskrig, senere i Koreakrigen, og ikke minst i Vietnamkrigen. «Takket være» teknologiske nyvinninger som radio, fjernsyn og andre massemedier, kom våpenteknologiens djevelskap til å bli kjent for de fleste på en mer direkte måte enn tidligere. Men få reagerte på det teknologiske misbruk og den faren redskapen representerte, selv om påstanden om naturvitenskapsmennene og teknologenes politiske nøytralitet ble svekket ved fysikernes aktive bidrag ved produksjon av atombomben.
Foreløpig var imidlertid reaksjonen overfor teknologien en reaksjon på det som ble oppfattet som enkeltstående eksempler på misbruk. Det var unntakene fra regelen, de som bekreftet at den teknologiske utvikling i det store og hele var en velsignelse. Dessuten var det en reaksjon mot en teknologi som ikke eksisterte her og nå, som ikke angikk eller var direkte følbar for store befolkningsgrupper i de industrialiserte land. Det var en slags intellektuell reaksjon mot en tilbakelagt eksplosjon og en potensiell fare. Noen bred oppslutning og stor betydning for teknologiens status og teknologenes anseelse fikk ikke denne kritikken av krigsteknologien, og særlig de kjernefysiske våpen. Særlig virkning fikk heller ikke de første advarslene fra biologer, zoologer og botanikere, som tok opp økologiske problemstillinger og satte faren for en ubalanse i naturen i sammenheng med den teknologiske utvikling. Teknologenes status som bare er den andre siden av befolkningens holdninger og innstillinger overfor teknologien var stort sett urokket av den spredte kritikken og advarslene mot å overse de systematiske, ikke ønskede og ukontrollerte sideeffektene av den eksisterende produksjonsmessige utvikling. Studentene fortsatte som før å strømme til et yrke som både var økonomisk attraktivt og ga høy sosial anseelse. Kampen om plassene ved NTH sikret den tekniske høgskolen studenter med de beste artiumskarakterer og som med iver kastet seg over teknologiske problemstillinger godt skjermet fra samfunnets øvrige politiske, sosiale og økonomiske liv, og ofte uten annen motivasjon enn forespeilingen om et komfortabelt og privilegert liv, og et ansett og interessant yrke etter eksamen. André Gorz ga i et foredrag i Heidelberg i 1971 denne karakteristikken av de teknologiske studier og ingeniørutdannelsen (gjengitt i A.Gorz: «Technische Intelligenz und kapitalistische Arbeitsteilung,» i R. Vahrenkamp (red): Technologie und Kapital, Frankfurt/M, Suhrkamp, 1973):
«Det er karakteristisk for den tekniske og naturvitenskapelige kunnskap at den er begrenset til løsning av tekniske problemer, og ikke i stand til å innplassere den spesielle spørsmålsstillingen i et større perspektiv, og vurdere de menneskelige og sosiale virkningene. Naturvitere og teknologer, og spesielt de som er sysselsatt med forskning og utvikling, er en slags nye mandariner, med en yrkesstolthet og spesialisering uten relevans og nytte for store befolkningsgrupper. Det aller meste av arbeidet, f.eks. i romforskning og militærforskning, er viet problemer uten noen vital interesse hverken for menneskenes velbefinnende eller lykke. Om det gjelder arkitektur, medisin, biologi, kjemi, fysikk eller teknikk, så er det umulig å gjøre skikkelig karriere hvis man ikke setter kapitalens interesser (firmaets, aksjeselskapets eller statens) foran menneskenes interesser, og ikke gjør seg altfor mange tanker om hvilket formål «utviklingen» av naturvitenskapen og teknikken skal tjene. Interessen for naturvitenskapen og teknikk per se troen på at de er verdifrie og politisk nøytrale og at deres utvikling er god og ønskverdig ettersom kunnskapen selv bare kan brukes til gode formål, selv i de tilfellene dette skjer er bare en rettferdighetsidelologi som forsøker å skjule at naturvitenskapene er avhengig av de kravene som de kapitalistiske institusjonene stiller» (s. 98).
Det er neppe for sterkt sagt at den kritiske samfunnsforståelse som i det minste har vært et ideal på universitetene aldri har vært aktuell ved de tekniske høyskolene i det minste fram til 1970-årene. Teknologene har vært utdannet for helt spesielle og definerte oppgaver. Problemet har bestått i mest effektivt å gi studentene naturvitenskapelige fakta og de spesielle ferdigheter teknologene trenger i sitt framtidige yrke. Utdannelsen ved de tekniske skolene og høyskolene har vært langt mer yrkesorientert og nyttepreget enn ved universitetene, noe som både har vært en styrke og en svakhet.
Jeg tror vi kan snakke om en holdningsendring, i det minste hos sivilingeniørstudentene fra midten av 1960-årene, og at denne endringen skjedde i takt med en omvurdering både av teknologiens ubestridte velsignelse og av teknologenes arbeidsoppgaver og yrkesstatus.
Ikke mindre viktig er kjennskapet til de direkte problemer som den industrielle masseproduksjon skaper, slik det var opplevd i de mest utviklede industriland. Fra Rachel Carsons velformulerte advarsel og fram til i dag har det vært en sterk vekst også i informasjon om farene ved den eksponensielle vekst. Folks, og ikke minst de unges, kunnskaper om den tiltakende forurensning av vann, luft og jord har økt sterkt de siste 30 år, og mange av forurensnings- og miljøproblemene tilskrives med god grunn teknologisk misbruk. Hvis advarslene fra økologene og resultatene av f.eks. systemstudien fra det velrenommerte MIT står til troende, så kan en ytterligere utnyttelse av de tekniske produksjonsmulighetene føre til at menneskenes livsbetingelser blir så forverret at overlevelsesmulighetene står i fare. Paradokset består i at realiseringen av de tekniske mulighetene betyr negasjonen av tekniske muligheter overhodet, og bare når den industrielle og teknologiske forskningen reflekteres i sin vitenskapelige og samfunnsmessige sammenheng, kan den truende katastrofe avverges. Heri ligger utfordringen til framtidens teknologier.
I sammenheng med økologiske problemstillinger har teknologien utvilsomt kommet i miskreditt, og oppfatningen om teknologien som noe skadelig er mer utbredt enn noensinne. Dette får også konsekvenser for sivilingeniørenes status. Teknologene synes å grave sin egen grav, noe som framgår i en undersøkelse av ingeniørenes status i forskjellige land. Konklusjonen var at jo høyere industrialiseringsgraden i et land er, jo lavere er ingeniørenes status. Mens ingeniøryrket i Indonesia og Chile kom på statusplass 2 og 4, så lå det i England på 8., i Tyskland på 10., i Danmark på 17. og i USA på en delt 21. plass. Det er åpenbart at ingeniørene til en viss grad blir ofre for sine egne ytelser.
Den tvetydige holdningen til teknologien er ikke like bevisst og artikulert hos alle, men den har utvilsomt betydning for hvordan teknologien vurderes og mottas. Dobbeltholdningen gjør at teknologien ofte angripes irrasjonelt og lidenskapelig. Men det at angrepene av og til er uklare, ubestemmelige og dobbeltsidige betyr ikke at teknologien er mindre plagsom for dem som kommer med kritikken, en kunne til og med kanskje si tvert i mot.
Dette gjaldt flertallet som utførte det som er kalt «håndlangerfunksjonen». Ingeniørene i ledersjiktet var relativt fåtallige, men de utførte ingeniørenes «klassiske» oppgaver de tok avgjørelser i spørsmål som gjelder tekniske problemer. Resten av ingeniørene sørget for å sette beslutningene ut i livet. Den polariserte arbeidsdelingen har hatt som resultat en vidtgående dekvalifisering av det klassiske ingeniørarbeidet og en degradering av ingeniørenes sosiale status. Flertallet av ingeniørene i storkonsernene er ikke lenger ledere og beslutningstakere i prinsipielle og vesentlige spørsmål. Noen tilhører det vi kan kalle et midlere ledersjikt i bedriftene, med ansvar for planlegging og utførelse av tekniske delproblemer, men de fleste er «håndlangeringeniører» med oppgave å holde oppsikt med deler av produksjonen. De har et svært begrenset spillerom for egne selvstendige disposisjoner, og er ansvarlige for at gitte produksjons- og arbeidsplaner overholdes. De utfører også mye av det som kalles «saksarbeid», dvs. rutinemessig administrativt arbeid.
De studentene som for en ti-tyve år siden begynte på en teknisk høyskole, kunne være temmelig sikre på å oppnå en overordnet stilling og en sosialt sett svært akseptabel status. De kunne regne med forskjellige privilegier som interessant, utfordrende og avvekslende arbeid, stor grad av medbestemmelse og avgjørelsesmyndighet, og relativt høy lønn. Bevisstheten om å tilhøre en samfunnsmessig elite ble dessuten styrket gjennom ingeniørutdannelsens akademisk/vitenskapelige karakter. Mye av dette har endret seg, og ført til at ingeniøryrket ikke er like attraktivt som tidligere.
Bildet av teknologen som i kamp med naturen får hjulene til å svirre, bilene til å rulle og fossene lagt i rør, viskes etterhvert ut av den harde og ofte trivielle realitet i arbeidet. Den avanserte teknologien stiller krav til en helt annen grad av arbeidsdeling enn tidligere. Samtidig fører veksten i industribedriftene og i kommune- og statsapparat til at teknologene blir ytterligere spesialisert og sysselsatt med mer teknisk rutinearbeid. Arbeidsoppgavene blir mindre utfordrende og mer likt tradisjonelt kontorarbeid. Bare de færreste oppnår å komme i engasjerende stabsjobber når de får utfolde sine anlegg og evner. Den reduserte tilgangen på utfordrende ingeniøroppgaver var sannsynligvis èn av årsakene til at ingeniører, teknikere og sevicepersonell var de yrkesgrupper som viste klarest tilbakegang i arbeidstilfredshet fra 1958 til 1966, ifølge en amerikansk undersøkelse.
På mange måter kan vi snakke om den tradisjonelle ingeniørens korte sommer. Som en døgnflue på den historiske himmel våknet han for ca. 100 år siden og kjemper nå for sin eksistens, og det paradoksale er altså at han deltar aktivt i forberedelsene av sin egen begravelse.
Dette forutsetter en nyorientering både fra teknologenes og utdannelsesinstitusjonenes side. Dagens problemer løses ikke med fortidens metoder.
Sivilingeniør Arnulf Kolstad
|
NTNU
Info.avd.
|
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no Oppdatert: 27. Feb 1997
|
|