Max Mauser eller Jonas Lie

I disse dager for 52 år siden ­ den 11. mai l945 ­ døde en av Norges mest lovende kriminalforfattere, 24 år etter sin debut, 13 år etter å ha utgitt sin første krimbok, fire år etter at selveste Heinrich Himmler utnevnte ham til sjef for «Norges-SS», og knappe fem år etter at han gikk inn i Quislings kommissariske regjering. Da Jonas Lie den yngres lik ble gravd fram fra bunkeren sin den 11. mai l945, var det liket av en på alle måter fallert mann som ble funnet; liket av en mann som hadde valgt en uverdig død framskyndet av en cocktail bestående av store mengder alkohol og piller framfor en død foran eksekusjonspeletongen. Hans tid som politiker var kort, stormfull, og satte grusomme spor etter seg. Særlig i Finnmark, hvor han hadde ansvaret for tvangsevakueringen, var han hatet. Her ble han konsekvent omtalt enten som Judas Lie, eller også som Finnmarks bøddel. Han døde som en av Norges to mest hatede menn.

Denne Jonas Lie var sønnesønn av den Jonas Lie, og kunne altså se tilbake på to generasjoner med forfattere. Som så mange i sin samtid delte også han det allmennfolkelige grumset av ureflektert rasisme, og da fargede ennå ikke utgjorde noen vesentlig del av befolkningen, verken i Norge eller ellers i Europa, rettet man hetsen ­ tradisjonen tro ­ mot jødene.

I samtidens mest bejublede forfatterskap, Hamsuns, var Nietzsches overmennesketenkning tydelig til stede og ofte inkarnerte den seg i form av en eller annen snuskete og tuskhandlende jøde. Men særlig i den lettere underholdningslitteratur kom rasefordommene opp. Øwre Richter Frichs serie om den blonde kjempen, Jonas Fjeld, er det mest iøynefallende eksempelet, og i dag har han mest litteraturhistorisk interesse. I disse dager får han forresten sin første biografi; det første ledd i en rehabiliteringskampanje. Men også Sven Elvestads pseudonym, Stein Riverton, hadde sine rasefordommer. Også i hans bejublede forfatterskap (norske forfattere anno 90-åra har til og med oppkalt sin krimforfatterklubb etter ham: Rivertonklubben) ligger forestillingene om raserenhet som et ekkelt og klebrig fett belegg om intrigen. Symptomatisk er det at litteraturprofessor Willy Dahl i sin «Dødens fortellere» avfeier det med at slikt helst forekom i «hastverksarbeidene om Knut Gribb».

En som imidlertid verken fortjener noen eller kommer til å få noen oppreisning, er politiminister Jonas Lie. Ved hans debut i l924 utformet forlaget omslaget slik at det skulle gi assossiasjoner til bestefarens bøker. Da krimdebuten sto for døren i 1932, tilfredstilte utformingen alle krav for ekte pulp fiction. Og som kronen på verket var navnet erstattet med et tysk-klingende pseudonym: Max Mauser.

«Dødsdiamanten» ble en umiddelbar forlagssuksess. Den ga dessuten løfter om et godt spenningsforfatterskap som de neste bøkene innfridde. Det ulykkelige var bare at parallelt med at kunstnersjelen Mauser utviklet og forfinet seg, og det i bøkene dukket opp vare og romslige menneskeskildringer, utviklet det politiske mennesket Jonas Lie seg og forherdet sin sjel i tråd med nazistisk ideologi.

De tyske idealene hadde han likevel tilegnet seg allerede i ungdomsårene. Hans far sørget for å skaffe 17-årige Jonas jobb som krigskorrespondent i Berlin. Året var l9l7. Året etter startet han som elev på Krigsskolen, men allerede samme høst var han tilbake i Berlin, hvor hans antipati mot «de røde» en gang for alle ble befestet.

I det sivile tok han sitt juridicum. Samtidig fortsatte han å dyrke sitt forfatterskap, et forfatterskap som enn så lenge var mer lovende enn alarmerende ­ bortsett fra tilløp til nihilistisk svermeri, som her og der ga seg utslag i en begeistring for det amoralske og anti-kristnes suverene rett til liv og seier. Parallellene til nyere okkultisme i form av nynazisme parret med satanisme, er mer enn tydelige. Alt i ly av en småborgerlig og koselig tilværelse som overrettssakfører med bolig i Holmestrand.

Samme år som han krimdebuterte, møtte han også Vidkun Quisling, som for tiden var forsvarsminister i Bondeparti-regjeringen, for første gang. Nå ble han også satt på oppgaven med å bygge opp et statspoliti ­ en bataljon med klar politisk funksjon: nemlig å rykke ut og rydde opp i arbeiderkonflikter og demonstrasjoner som det ordinære politiet ikke klarte å rydde opp i selv, eller ikke var skikkelig motivert for å rydde opp i. På den større arena, Tyskland, vant Hitlers nasjonalsosialistiske parti 13,7 millioner (36%) stemmer. l932 var med andre ord et begivenhetsrikt år.

Lie hadde allerede et godt grep om karrierestigen, men man må lese med historiens etterpåkloke briller for å kunne avsløre en fremtidig landsforræder i hans bøker. Det gikk to år før hans neste bok kom ut: «Natten til fandens geburtsdag», og i mellomtiden hadde han vært i Tyskland og bivånet den germanske revolusjonen på nært hold. Adolf Hitler, som selv faktisk hadde en unse jødisk blod i årene, var blitt rikskansler. Her hjemme trappet gode nordmenn opp kampen for raserenhet, og i en opptakt til hyllest for SS-morderne henviser Jonas Lie til Nietzsche: «Opprør er slavens form for fornemhet. Eders fornemhet er å adlyde». Og han fortsetter: «SS er fremtidens troende soldater (...) Utvelgelsen er streng, slekten må rasemessig være i orden og ikke være oppblandet med fremmed blod».

I dag vet vi jo bedre. Dagbladet for 4. april kan rapportere at ikke mindre enn 77 nazi-offiserer var jøder. Av disse igjen hadde 25 generals rang, og det var føreren personlig som i hvert enkelt tilfelle bestemte om de skulle få status som arier eller ikke.

Dikteren Max Mausers tenkning og politiministeren Jonas Lies, som ved starten av de forskjellige karrierer kunne arte seg divergerende, løper utover mot slutten av 30-tallet mot hverandre. I Max Mausers lykkeligste øyeblikk, «En hai følger båten», forenes de, og boka er en ren oppvisning i rasefordommer. Den kom ut i l939 som vinner av Cappelens romanonkuranse. Dette ble også kriminalforfatterens siste bok. Utover i krigsårene publiserte han slike ting som «Kort rettledning for rapportskriveren» og «Liten håndbok i polititaktikk». Men som dikter var han allerede avgått ved døden.

Tilbake gjensto bare manifestasjonen av det totale menneskelige havari. Selvmordet.

Fartein Horgar

NTNU        Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no Oppdatert: 27. Feb 1997