Små barn kan ikke alltid gi den informasjonen
rettsapparatet krever, sier språkviter Sissel Rolness.
Dårlig rettssikkerhet for misbrukte barn
Små barn forteller om seksuelle overgrep på en måte som gjør
at de sjelden kan oppfylle rettens krav til bevis. Klarer da rettsapparatet å forholde
seg til barna på en profesjonell måte?, spør språkviter Sissel Rolness.
Sedelighetssaker der barn er innblandet, er ofte av de vanskeligste kriminalsakene å
etterfoske. Et hyppig diskutert emne er voksnes eventuelle påvirkning på barn som vitner.
Det er vanlig å anta at voksne påvirker barns måter å fortelle og svare på, men det
finnes lite kunnskaper om dette, og alle forhørsmetoder er mer eller mindre omstridt.
Rettssakene avslører generelt liten tiltro til hva barna selv sier. Og det er få
saker med barn som vitner, som ender med domfellelse, sier Sissel Rolness ved Institutt
for anvendt språkvitenskap. Hun har i en hovedfagsoppgave sett på barns egne
beretninger om seksuelle overgrep, der barna forteller uten innblanding eller hjelp fra
en voksen. Materialet har hun hentet fra Barneombudets telefonsvarer «Klar Melding Inn»,
og det består av 106 meldinger fra gutter og jenter mellom 7 og 15 år.
For mange av innringernes vedkommende er det trolig første gang de i det hele tatt
forteller om opplevelsen til noen.
Ulike uttrykksformer
Barn på ulike aldertrinn ytrer seg, naturlig nok, på svært ulike måter. Det er særlig
to ting som kjennetegner de yngste når de forteller om overgrep:
De er kortfattet, gir relativt lite informasjon, og tar med få faktorer og
problemstillinger.
De bruker spesifikke begrepstyper, ofte med benevnelse av kjønnsorganer:
«Pappa pleier å ta meg på tissen, og når vi er hos bestefar må jeg ta på tissen hannes
også.»
Jo eldre barna blir, jo mer informasjon gir de, både om overgrepene og forhold rundt dem,
og om tanker de selv har: «Sånn har de holdt på ca. ett år (...) ca. en gang i måneden,
eller når pappa har lyst til å gå på kino.» «Vi har ikke nøkkel på do.»
«Jeg synes det er ille at voksne får gjøre noe sånt.» De store barna har også
overordna begreper som «misbruk», «incest» og «voldtekt».
«Når jeg bader...»
I språkvitenskapen har vi en teori om skript, en struktur som beskriver hendelser i
en bestemt kontekst. Barn bruker skriptstrukturer allerede fra treårsalder, og utvikler
dem som årene går, forklarer Rolness. Små barn som opplever overgrep over tid, lager
«rutineskript», der detaljene forsvinner, og det blir vanskelig å huske enkeltepisoder:
«Når jeg bader...», «Og så kommer han etter meg, og da har han kledd av seg.»
Hvis barnet da får spørsmål om når en bestemt hendelse fant sted, en hendelse av en
type barnet har skript for, blir det lett en sammenblanding av enkeltepisodene.
Barnets bundethet til skriptstrukturen kan også gi en sammenblanding av hva som har
skjedd og hva som ut fra barnets kunnskap og erfaring kunne ha skjedd. Og det virker
jo ikke videre troverdig i et avhør, beklager Rolness.
Alt tyder etter hennes mening på at man får langt bedre svar hvis man spør små barn om
hva som skjedde «en gang» eller hvordan det «pleier å være», enn hvis man spør om hva
som skjedde «i går».
Forlanger verbalisering
Problemet er, påpeker Rolness, at retten forlanger verbalisering. Den stiller samme
krav om bevismateriale til barn som til voksne; den vil vite hva, når, hvem og hvordan
informasjon små barn kan ha vanskeligheter med å gi. Man kan derfor med god grunn
spørre seg om rettsapparatet med dagens praksis er i stand til å forholde seg til
barn på en profesjonell måte, og gi dem den rettssikkerheten de har krav på.
Rolness medgir imidlertid at avhør av barn byr på en rekke problemer og paradokser.
Retten har jo et klart og legitimt behov for å etterprøve de framsatte påstandene.
Men skal man snakke med små barn på deres egne premisser, må man bruke spesifikke ord,
og da er ikke veien lang til ledende spørsmål. Det er den heller ikke straks man spør
om hvordan det «pleier å være».
Ta barnets perspektiv
To problemstillinger er spesielt sentrale i forbindelse med barns vitnemål i
sedelighetssaker, sier Rolness. Den ene er hvordan man kan innlede en dialog for å få
barnet til å snakke om en traumatisk hendelse, det andre er hvordan man stiller
oppfølgerspørsmål for å få barnet til å fortelle mer om temaet. Målet er altså å få
barnet til å fortelle så mye som mulig på egen hånd om hendelsen det eventuelt har
vært utsatt for. Dialogmessig selvstendighet hos barnet henger sammen med at den
voksne trekker seg litt tilbake og overlater en større del av dialogsamspillet til
barnet. For å gjøre dette, må den voksne være i stand til å ta barnets perspektiv,
og til å delta i dialogen på barnets premisser. Kunnskap om barns forutsetninger for
formidling, og kjennskap til barns begrepsapparat, er viktig å ha i denne sammenhengen,
påpeker hun.
I riktig retning
Et nytt stortingsvedtak gir nå anledning til å erstatte dommeravhør med en observasjon
av barnet. Tanken er at en fagperson er sammen med barnet over tid, og ut fra barnets
utsagn og atferd gjøre seg opp en mening om hvorvidt barnet har vært utsatt for noe.
Fagpersonen skal legge sin mening fram for retten, og dokumentere denne med for
eksempel videoopptak.
Dette er en framgangsmåte som tar hensyn til barnet, og absolutt et skritt i riktig
retning, mener Sissel Rolness.
LISA OLSTAD (tekst)
LARS kr. IVERSEN (foto)
 NTNU
Info.avd.
|
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997
|
|