Kontekster og annet språkjåleri
Kjemiker Lasse Postmyr skriver om samfunnsviternes språkbruk i Universitetsavisa nr. 1/97. Han har i hvert fall rett i en ting, begrepet "kontekst" er blitt et moteord i den samfunnsvitenskapelige diskursen (der fikk "de enfoldige realistene" et nytt ord å tenke på).
Ifølge ordboka peker kontekstbegrepet på den helheten eller sammenhengen et ord eller uttrykk er en del av. Ordet har derfor tydeligvis sitt opphav i hermeneutikk og språkteori, men akkurat det er antagelig andre enn meg bedre i stand til å si noe om.
I samfunnsteorien kan en kontekst beskrives som den samlede helheten av ulike faktorer (teknologi, økonomi, sosiale institusjoner, kultur, etc) som omgir konkrete sosiale fenomen. Dette forsøket på definisjon inneholder imidlertid mye "sprengkraft", og kan problematiseres og utdypes på minst tre måter.
For det første er en kontekst sjelden objektivt avgrenset, det er heller slik at vi analytisk må velge hvilket nivå vi velger å oppfatte som den helhetlige sammenhengen. Postmyrs spørsmål om kontekst kan oppfattes som et "telt", er OK hvis det fenomenet han er interessert i kun foregår i teltet. Metaforens minus er at den gir et bilde av en kontekst med relativt klart avgrensede rammer. Teltet står selv i en kontekst, for eksempel den konkrete naturen det er satt opp i, men også den sammenhengen det er laget, solgt og brukes i forhold til.
For det andre er forholdet mellom helheten og delene aldri uproblematisk. Noen vil for eksempel si at teknologien utgjør en kontekst samfunnet beveger seg innenfor. Det er analytisk greit, men samtidig er det klart at teknologien aldri kan eksistere og ha betydning utenfor sine sosiale sammenhenger. Teknologi definerer kanskje en mulighetsgrense, men om vi mennesker dermed må bevege oss mot denne grensen, er et helt annet spørsmål.
Dette illustrerer også min tredje utdyping; vi kan (og må) analytisk velge hva vi oppfatter som kontekst og hva vi oppfatter som kontekstens elementer. Jeg har for eksempel valgt å oppfatte den språklige dimensjonen som en kontekst rundt nordmenns sosiale praksis, med den begrunnelse at vi i stor grad fortolker verden og velger handlinger ved hjelp av de tolkningsredskaper språket gir oss. Språkbruken, eller diskursen, kan slik sett oppfattes som prestrukturert på ulike måter, og denne meningssammenhengen vil oppfattes som en både selvfølgelig og uunngåelig sannhet i den daglige sosiale samhandling.
Ut fra dette benevner jeg selv prosjektet mitt som "kontekstanalyse", der det er helheten mer enn delene jeg ønsker å si noe om. Samfunnsforskere flest har imidlertid et litt annet utgangspunkt; de er primært interessert i helt konkrete sosiale fenomen, men bruker konkteksttanken som et middel til sette de enkelte delene i en større sammenheng, for dermed å forstå og forklare dem bedre.
Svein Hammer
Stipendiat, Sosiologi
