Felles innføringskurs - innføring til hva?

Felles innføringskurs for alle NTNU-studenter diskuteres livlig. Kanskje skal vi først diskutere hva vi vil med et slikt kurs, deretter hva kurset skal inneholde for å oppnå hensikten, og tilslutt hvordan arbeidet med å etablere og gjennomføre kurset skal organiseres slik at resultatet blir vellykket. Dette innlegget har som ambisjon å skissere en mulig løsning i et slikt perspektiv.

Hensikten med et felles innføringskurs

Hensikten med et felles innføringskurs kan ikke være å skape en mest mulig ensartet studentmasse. Hensikten må være å gi alle studentene et intellektuelt spark som vekker nysgjerrighet i mange retninger. Kurset må etablere et sett knagger for videre læring og tenking, og hjelpe studentene til å forstå sammenhenger mellom fagområder; forstå den verden vi lever i og som de snart skal ta et ansvar for.

Dersom denne hensikten aksepteres, må det være logisk å lage et fag som ikke er et fag i vanlig forstand; ikke et fag med et fasttømret pensum og en stødig progresjon fram mot en veldefinert kunnskapsmengde. Vi må heller tilby et sett av inspirerende forelesninger som gjerne etterlater seg flere spørsmål enn svar. Faget må ikke oppleves av studentene som en traurig vassing gjennom filosofiske labyrinter og uklare hule-bilder, men som en serie aha-opplevelser, utfordringer og tankesprang. Dette er uklare ord, men jeg skal i det følgende forsøke å konkretisere hva jeg mener.

Innhold; et sett av knagger

Med "knagg" mener jeg gode kunnskaper på et begrenset område der man også ser visse sammenhenger med andre forhold som man ikke vet så veldig mye om. Dersom man har en slik knagg, kan man lettere forstå det andre; etablere andre knagger og styrke sin forståelse av nye sammenhenger. Slike knagger vil vanligvis også skape en nysgjerrighet som fører til lyst til å lære mer, forstå bedre og stille nye spørsmål. Dersom man f.eks. kjenner tankegodset til de franske revolusjonære i 1789, er det lettere å forstå hvilke politiske strømninger våre egne Eidsvollsmenn var påvirket av, og man vil kanskje også ønske å vite litt om hvilken virkning dette tankegodset hadde på utformingen av vår egen grunnlov. Å gi knagger er et alternativ til å gi en bred oversikt. Heller mye om litt enn litt om mye!

Hvilke knagger er det da rimelig å gi våre nye studenter? For det første tror jeg ikke at det er så veldig viktig hvilke knagger som etableres, bare de er gode. For det andre tror jeg ikke at kull etter kull nødvendigvis skal gis de samme knaggene. For det tredje er jeg helt sikker på at jeg ikke kan velge de riktige knaggene. Men jeg vil likevel våge meg frampå med etpar forslag slik at knagg-tanken kan illustreres.

Behov for å regne - fra streker i sand til Pentium Pro

Mennesket har lenge hatt behov for å regne. Handel, astronomi og teknikk har stilt krav om å kunne behandle tall. Ulike kulturer har hatt ulike regneredskap. Vi kjenner den teknisk sett enkle, men likevel intrikate abakusen, som kombinerer tallbehandling og resultatlagring på en overlegen måte, og som fortsatt er i daglig bruk selv i det ellers høyteknologiske Tokyo.

En motsatt ytterlighet rent teknologisk sett er mekaniske regneverk. Slike ble utviklet av Pascal og Leibniz på 1600-tallet, og denne utviklingen nådde et klimaks med hensyn på kompleksitet i England etpar århundrer seinere. Da ble det laget mekaniske datamaskiner for beregninger av tabeller for ulike formål. Maskinene besto av ti-tusenvis av tannhjul og annen finurlig mekanikk og kunne utføre funksjonsberegninger ved hjelp av rekkeløsninger. Utviklingen av disse regneverktøyene satte standard for toleranser ved tilvirkning, og helt nye verktøymaskiner måtte lages for å lage maskinene. Våre dagers datamaskiner er også avhengig av en fantastisk produksjonsteknologi, og de er et foreløpig sluttresultat av en utrolig utvikling innenfor elektronikk og produksjonsteknikk. Det begynte med analoge datamaskiner basert på radiorør, så kom krigen mellom den analoge og den digitale verden som fortsatt pågår og der analogistene blir drevet fra skanse til skanse av de ubønnhørlige digitalistene. Snart er det vel bare livet selv som er analogt. Vi ser at datamaskinene blir mindre og raskere; grensene settes av atomets størrelse og lysets hastighet. Jeg er overbevist om at det finnes personer i NTNU-miljøet som kan gi spennende forelesninger om utviklingen av REGNEVERKTØY, med sidesprang til fremmede kulturer, matematikk og produksjonsteknikk.

Mennesket i kosmos

Mennesker har i dag en bevissthet om at vi lever på en liten planet i et stort kosmos. Vi vet at jordkloden vår er gammel, og at den har gjennomgått en utvikling fra en uklar opprinnelse. Vi vet også at sola kan forsyne oss med energi i meget lang tid, men at det er en uklar grense for hvor lenge. Men framskrittene i den faktaorienterte naturvitenskapen har aldri hjulpet oss til å forstå vår egen situasjon. Mennesket er rasjonelt, men vi vet ikke hvorfor vi er her. Vi vet ikke om vi har ansvar for egen framtid, men i praktiske gjøremål må vi ta et slikt ansvar. Bevisstheten om ensomheten i tid og rom er en enorm påkjenning som alle kulturer har bygd sine bolverk mot. De mange religionene er ulike svar på de samme spørsmål. I vår kulturs rasjonalitet har vi sluttet å spørre, men lar oss dope ned av selvpålagt travelhet og en kommersiell underholdningsindustri; vi tror at kosmos er cyberspace og søker etter nirvana på Internet. Jeg er overbevist om at det finnes personer i NTNU-miljøet som kan gi spennende forelesninger om MENNESKET I KOSMOS.

Den fantastiske differentialligninga

Dagens studenter kan trøste seg med at allerede de gamle grekere hadde problemer med infinitesimale størrelser, simpelthen fordi de ikke kjente dem. Dermed kunne de ikke forklare hvorfor Akilles kunne løpe forbi en skilpadde som puslet seg iveg, selv om de jo vitterlig observerte at han gjorde det. Man kan vel si at dette tilsynelatende trivielle problemet ikke fikk sin fullstendige løsning før Newton og Leibniz uavhengig av hverandre ga verden differentialligninga; et fantastisk redskap til å avlure naturen dens kompliserte fysiske sammenhenger. Uten dette redskapet ville det være umulig å forstå veksel-strømmens egenskaper, et skips bevegelser i havbølger eller spenningsfordelingen i en takkonstruksjon med snølast. Differentialligninga har på mange områder berget oss fra empiriens famling, men naturen har ikke sluttet å overraske oss likevel. Den matematiske modell har sin styrke, men også sin begrensning. Jeg er overbevist om at det i NTNU-miljøet finnes personer som kan gi spennende forelesninger om DEN FANTASTISKE DIFFERENTIALLIGNINGA.

Rettferdighet som dilemma

Det eksisterer ingen rettferdighet i naturen; begrepet er meningsløst. En løve spiser en antilope uten moralske skrupler, og ingen kan protestere på det. Mennesker hevder å kunne foreta moralske valg, og et viktig kriterium for slike valg er rettferdighet. Men: Er det rettferdig at alle mennesker får like mye, eller er det rettferdig at hvert menneske får beholde de verdier det selv skaper? Kan forskjeller forsvares ut fra et rettferdighetsbegrep, eller må vi forsvare forskjeller med at forskjeller må til for å skape drivkrefter som fører til at alle får det bedre? Dersom det siste er tilfelle, hvilke implikasjoner har det for hvor store forskjeller i materielle vilkår vi kan tolerere, og i hvilke sammenhenger slike forskjeller kan tolereres? Hva betyr distanse i tid og rom for rettferdighet? Er forskjeller mellom oss i Norge og folk i Rwanda mer rettferdige enn forskjeller mellom folk i Norge? Hva med framtidige generasjoner - har vi moralsk rett til å spise av kapitalen og dermed gi våre etterkommere et dårligere materielt grunnlag enn det vi selv fikk, eller har vi et krav på oss som er selvsagt i et jordbrukssamfunn: gi en gård til neste generasjon, som er minst like god som den vi selv fikk i arv? Er økologisk likevekt et rettferdig krav på vegne av kommende generasjoner, eller skal vår samvittighet døyves med besvergelser som "bærekraftig utvikling"? Er markedsliberalisme forenlig med et rettferdighetsbegrep som vi kan forsvare moralsk? Spørsmålene står i kø, og det klassiske etisk-moralske dilemma har ingen fasit. Jeg er overbevist om at det finnes personer i NTNU-miljøet som kan gi spennende forelesninger om RETTFERDIGHETEN SOM DILEMMA.

De fire eksemplene som er skissert her, er selvsagt ment kun som illustrasjoner av en idé. Andre muligheter står i kø: "De store teknologiske feiltrinn", "Fra alkymi til kjemi", "Perpetuum Mobile - fra idé til umulighet" er andre eksempler på teknologiorienterte tema. Filosofer, historikere, medisinere og samfunnsviter har sikkert også en overflod av forslag.

Gjennomføringen

Det er viktig at det etableres et godt og spennende felles innføringskurs for NTNU-studenter raskt. Det er Kollegiet som må fastlegge retningslinjene for et slikt kurs, og Kollegiet må ikke bruke lang tid til å ta en avgjørelse. Den uenigheten som nå er om kursets innhold, må ikke lamme NTNU; kollegiet må vise handlekraft simpelthen fordi det aldri vil bli enighet. Når avgjørelsen er tatt, må det etableres en bredt sammensatt arbeidsgruppe som i utgangspunktet er enig i de vedtatte retningslinjene og som sammen vil arbeide mot dette målet. Gruppen må ikke dyrke uenigheter, men la mangfoldet blomstre innenfor de gitt rammer. Så får uenigheten i det store NTNU gi oss en debatt som er fruktbar og som kan føre til endringer i åra som kommer. Uenigheten må ikke lamme oss, men være en drivkraft til forbedring.

Kurset må bemannes med meget gode forelesere som kan sitt fag og som kan inspirere studentene. Dette er egentlig et allment krav til en universitetslærer, men vi vet alle at våre evner som inspirerende forelesere ikke er jevnt fordelt. Dette kurset må ha de spesielt gode, fordi det er et helt spesielt kurs med en spesiell målsetting.

Studentene skal ha et øvingsopplegg og en eksamen. Mitt forslag er at studentene skal levere essays både som øvinger og til eksamen. Vi må ha kapasitet til å gi studentene skikkelig tilbakemelding både på form og innhold, og eksamensbesvarelsen skal bedømmes ut fra de samme kriterier. Det er ikke faktakunnskap som skal formidles og prøves, men først og fremst evnen til kritisk og selvstendig tenkning.

NTNU skal forvalte kunnskap på mange fagområder, og vårt felles innføringskurs skal avspeile dette. Dersom de store ord om tverrfaglighet skal gis reelt innhold, må innføringskurset inspirere våre studenter til å se sammenhenger mellom fagområdene - sammenhenger som vi disiplinorienterte fagforskere ikke øyner der vi sitter i båsene våre og er livredde for å bli besudlet med tanker fra vår nabo.




Carl M. Larsen,
Institutt for marine konstruksjoner