Den vanskelige vitenskapen
Erik Steinskog ved ex. phil.senteret tar til motmæle mot professor Ivar Svares karakteristikk av undervisningen i ex. phil. Også professor Martin Ystenes´definisjon av vitenskap blir drøftet i dette innlegget.Kritisk refleksjon over egen vitenskapelig praksis er et kjennetegn ved universitetstradisjonen. En akademiker i denne betydningen av ordet er alltid villig til å stille spørsmål ved sine egne forutsetninger og til å forsøke å begrunne sitt eget standpunkt. For mange vil styrken i denne begrunnelsen være det vesentlige i det vitenskapelige arbeidet. Et arbeid som står på usikkert fundament, raser fra hverandre om fundamentet gjennomhulles av argumentasjon.
Den første innføringen i refleksjon over egen vitenskapelig praksis, og det første møtet med argumentasjon og språklige begrunnelse for vitenskapelige påstander, er i den norske universitetstradisjonen lagt til Examen philosophicum. Her møter studentene vitenskapsteori, logikk og filosofihistorie. Filosofihistorie må i denne sammenheng forstås som den felles vitenskapelige forhistorien; hvordan de ulike vitenskaper gjennom historien oppstår som egne vitenskaper, og mange av de spørsmål som er felles for vitenskapene. Selvsagt er ikke studentene utlært i kritisk refleksjon etter ex.phil. Refleksjonen må forstås som en prosess som gjennomgår hele det akademiske arbeidet, men studentene har fått et første møte med denne tenkemåten.
Det pågår en diskusjon om Ex. phil., eller "Innføringsemne" som en velger å kalle det, ved NTNU. Ingenting tyder på at det vil bli enkelt å komme til enighet. Diskusjonen rundt innføringsemnet angår hvilken type utdanningsinstitusjon NTNU skal bli. Noen av spørsmålene rundt NTNUs status burde vært avklart i det Underdalsutvalget slår fast at: "NTNU skal være et universitet, ikke en sterkt spesialisert vitenskapelig høgskole." (Underdals-utvalgets innstilling, side 10).
Det kan synes som om noen av problemene i denne saken er snudd på hodet. Problemet ved "NTNU-tilpasningen" er ikke at de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene skal bli teknologiske. Problemet er at de teknologiske fagene skal bli universitetsfag.
At spørsmålet om vitenskapen og NTNUs status henger sammen, synliggjøres ved flere anledninger i forrige nummer av Universitetsavisa. Jeg vil her trekke fram noen eksempler som kan betraktes som gode søknader for innføringsemne, såvel for teknologer som humanister, studenter og ansatte.
Av og til er det vanskelig, for ikke å si umulig, å definere kritikk som kritisk refleksjon. Når professor Svare, Fysikk NTNU, i Universitetsavisa Nr. 15 slutter fra et intervju der to Ex.phil.-studenter (som forøvrig uttaler seg positivt om Ex.phil.) som "sover til to om dagen og ikke gidder å skaffe seg lærebøkene", at dette "kurset" er lite inspirerende, synes dette som en relativt vanlig feiltagelse der en generaliserer en enkeltobservasjon til å bli en type allmenn lov. Dette er i beste fall problematisk, og lar seg enkelt avkrefte. At Svare har andre intensjoner med sitt innlegg en å beskrive Ex.phil. som et "lite inspirerende kurs" er tydelig, intensjonen er å hindre at dette "kurset" blir "tvunget på hardt arbeidende sivilingeniørstudenter som har kommet hit for å lære noe helt annet!" (sitatene er hentet fra side 23 i Universitetsavisa nr. 15) Om dette forsøket på å forstå intensjonen bak innlegget er riktig; hvorfor da bryte med fundamentale slutningsregler på en så "overbevisende" måte?
Tolker vi Svares slutning i beste mening, er dette en type induksjon der to enkelttilfeller gjøres til allmenn lov. Gitt at dette hadde vært en gyldig slutning ville også følgende argumentasjon være det: "Jeg har ved anledninger i høst sett kommende sivilingeniører springe rundt i byen bare ikledd datapapir, og med narresmokk som ekstrautstyr. Grunnene for dette må være en særdeles lite moden undervisning. Denne type aktiviteter prøves nå tvunget på hardt arbeidende akademikere som har kommet hit for å lære noe helt annet!"
At NTNU skal drive med vitenskap er ukontroversielt. Verre blir det når vi skal definere hva vitenskap er. Professor Ystenes, Uorganisk kjemi, hjelper oss til å rydde opp i enkelte uklarheter vedrørende dette spørsmålet i et intervju med tittelen"Professor advarer mot antivitenskap". Hvis vi forutsetter at forstavelsen "anti-" i dette tilfelle vil si alt som ikke er vitenskap, kan vi, når vi leser intervjuet, avskaffe lengre diskusjoner innenfor det akademiske miljø. Ystenes gir en presis definisjon av hva vitenskap er, og dermed kan vi som har lurt på dette få svar. Siden vi ved NTNU skal arbeide med seriøs forskning, kan vi utelate alt som ikke faller inn under denne definisjonen. Det vil være å regne som antivitenskap, som for Ystenes er synonymt med "useriøst". En forsker "må klare å frikoble sin overbevisning fra sin forskning", hevder Ystenes. Deretter gir han til kjenne sin overbevisning om hva forsking eller snarere vitenskap er. Dette krever et litt lengre sitat:
"Visse kriterier må ligge til grunn for at man skal kunne kalle noe vitenskap. Man må starte med en observasjon, sette fram en hypotese, vurdere hvilke forutsigelser man kan gjøre ut fra hypotesen for deretter å sjekke om forutsigelsene stemmer med virkeligheten. I tillegg må observasjonene kunne etterprøves." (sitater fra side 19 i Universitetsavisa nr. 15)
Til Ystenes' glede (forhåpentligvis), kan jeg peke på at et svært nærliggende syn, kalt den hypotetisk-deduktive metode, er en viktig del av pensum i vitenskapsteori ved ex.phil. Det er likevel enkelte problemer knyttet til det generaliserende ved Ystenes' utsagn. Hvis vi forutsetter at dette er tenkt som en vitenskapsteoretisk dom, en definisjon av hva vitenskap er, hvordan skal vi så kunne begrunne denne?
Skal Ystenes' påstand gis noen form for vitenskapelig status, må han vise at han ved hjelp av sin egen vitenskapelige metode kan komme fram til denne teorien. Er dette ikke en vitenskapelig teori, men derimot en hypotese, må vi finne en måte å "sjekke om den stemmer med virkeligheten". Problemet er at den hypotetisk-deduktive metode (og jeg forutsetter at det egentlig er den Ystenes viser til) ikke lar seg begrunne hypotetisk-deduktivt. Når all forklaring og vitenskap skal relateres til denne metoden, kommer vi inn i en selvreferanseproblematikk. En vikler seg inn i den fella en selv legger for andre. I tillegg til dette er det problematisk i det vi skal sjekke om forutsigelsene stemmer med virkeligheten. Hvordan skal vi kunne begrunne denne virkelighetene ved hjelp av hypotetisk-deduktiv metode? Om vi forsøker å følge Ystnes' metode i dette, vil vi måtte operere med en type virkelighet som er anderledes enn den virkeligheten som er objekt. Denne "andre" virkeligheten må vi så sjekke om den "første" virkeligheten stemmer med. Men vi blir ikke ferdig her. Etter Ystenes' metode, må vi så igjen begrunne den "andre" virkeligheten. På denne måten vil vi komme inn i en uendelig regress, der vi ikke finner noen basis for metoden. Metoden klarer ikke å begrunne seg selv.
Vi vil også peke på et konkret eksempel som støtter Ystenes, og som gir et resultat vi dermed må kunne godta som vitenskap. Vår hypotese er "solen går i bane rundt jorda". Vi bygger denne hypotesen på de observasjonene vi har gjort om at sola står opp om morgenen i øst, og går ned i vest. Av dette slutter vi at sola må bevege seg, og at det som skjer om natta er at sola går rundt på "baksiden" av jorda for deretter på ny å stige opp i øst. Å sjekke dette med virkeligheten er en relativt enkel sak. Vi samler forskere som sammen kontrollerer disse observasjonene. Og best av alt, etterprøvbarheten er upåklagelig. Hver dag er en ny bekreftelse på vår teori. Vi kan slutte at både hypotesen og Ystenes' metode med stor fordel kan anvendes for å forklare problemer knyttet til solas og jordas status. (Eksempelet er parafrasert fra dagens pensum i filosofihistorie til ex. phil., dog med noen små endringer)
Det andre spørsmålet som melder seg er: Er alt som ikke faller inn under denne definisjonen antivitenskap? Om dette er tilfelle, og det er den mest sannsynlige lesningen av denne påstanden, er det mange institutter og forskere ved dagens NTNU som ikke bedriver vitenskap. Vi nevner ikke alle felter, men vil stille noen spørsmål. Hva med de historisk-filosofiske disipliner (vi tør enda ikke bruke begrepet «vitenskap» her)? Arbeider forskere ved HF etter de kriteriene Ystenes setter opp? Om noen av dem svarer nei, Ystenes, hva skal vi gjøre med dem (de er tross alt "useriøse og setter NTNU i et dårlig lys" med sin antivitenskap)? Men vi kan gå utover HF-fakultetet. Hva med samfunnsfagene? Kan de foldes inn under vitenskapelighetens vinger? Og et eksempel som nok vil være mer problematisk innenfor de teknologisk-naturvitenskapelige fagene; med Ystenes' definisjon av vitenskap vil heller ikke formale vitenskaper, som matematikk og logikk, være mulige som vitenskap!
Men tross alt, det Ystenes med all tydelighet demonstrerer er at det er viktig å stille spørsmålet om hva vitenskap er, det er viktig for forskere å definere sin egen vitenskapelige praksis. Men er det nødvendig å gjøre sin egen overbevisning til en norm eller lov for andre forskere? Bør ikke ens egen "overbevisning være frikoblet" fra definisjonen om hva all vitenskap må være? Ystenes har i denne sammenheng oppnådd den ære å få sine uttalelser brukt i forbindelse med øvingsoppgaver i vitenskapsteori til ex.phil. dette semesteret, med spørsmål om hvilke underliggende premisser som ligger til grunn for slutningen. Denne ekspliseringen av premissene er også et sentralt kriterium innenfor den akademiske diskurs.
Erik Steinskog Kollokvie veileder ved ex. phil.senteret
