"Gylne fallskjermer" for professorer?
I et notat datert 27/3-96, går Personaldirektør Knut Veium og Universitetsdirektør Tor H. Johansen, ut med følgende oppsiktsvekkende retningslinjer for tildeling av forskningstermin for fast vitenskapelig ansatte: "Plikttjeneste skal IKKE pålegges etter endt forskningstermin." Begrunnelsen som gis, er bemerkelsesverdig: "Forskningstermin er noe som gis som en påskjønnelse etter noen års arbeid ved universitetet. Plikttjeneste anses dermed som opparbeidet på forhånd." Hvorvidt vedkommende som innvilges forskningstermin, skal komme tilbake med sin nyervervede kunnskap, spiller ingen rolle. Forskningstermin med full lønn er altså eksplisitt angitt som en "klapp på skulderen", og kan dermed godt være en gyllen fallskjerm for en professor, i form av en ekstra årslønn dersom vedkommende er på vei til en annen jobb! Hvor Veium og Johansen har hentet sitt besynderlige tankegods fra, har jeg spurt dem om i et brev datert 30/9-96, uten å få svar. Har de noe (godt) svar på dette?Med hvilken hjemmel, eller på hvilket grunnlag har Veium og Johansen utarbeidet notatet sitt?
Forskningstermin er et friår fra undervisning med full lønn fra universitetet, som aldri har vært tenkt som noe "påskjønnelse for noen års arbeid". Det har derimot alltid vært tenkt som en mulighet for faglig fornyelse, som så skulle komme universitetet til gode. Brorparten av de fast vitenskapelig ansatte er ikke og har aldri vært i tvil om dette. At det også finnes en del fast vitenskapelig ansatte som i liten grad er involvert i aktiv forskning, men som likevel kunne tenkt seg et friår, er vel en annen sak.
Plikttjeneste ble tidligere pålagt personell fra NTH som tok forskningspermisjon. Det skulle for det første foreligge en plan for friåret. Dernest måtte man underskrive på at man skulle virke ved NTH minst ett år, tidligere to år, etterpå. I motsatt fall skulle lønnen fra friåret betales tilbake til universitetet.
Det er kanskje litt for lettvint å trekke konklusjonen at man her har å gjøre med administrativt personell som "tar seg til rette" i spørsmål utenfor sitt kompetanse-område. Spørsmål om innvilgelse av forskingstermin, og under hvilke betingelser den skal gis, bør i første rekke legges inn under faglige instanser. At hovedgrunnen for innvilgelse må være at det skal gagne universitetet, bør imidlertid alle kunne forstå.
Notatet fra Veium og Johansen, med åpenbart manglende forståelse for hensikten med en forskningstermin, avdekker også et dypt og alvorlig problem med måten vårt universitet drives på: Det er ganske klart at et slikt notat ikke kunne sett dagens lys dersom det hadde foreligget klare signaler fra Kollegiet til Universitetsadministrasjonen generelt, om hvordan de skal forholde seg i viktige universitetspolitiske saker. Gjeldende regler for tildeling av forskningstermin er en slik viktig sak, det kan dreie som om mange millioner kroner hvert år for universitetet. Slike signaler kan ikke ha kommet fra Kollegiet i dette tilfellet. Har Kollegiet vært like svakt, og gitt like uklare styringssignaler og retningslinjer, i andre viktige sammenhenger?
Det nåværende og nyvalgte Kollegiet, som ikke kan lastes for tidligere synder, bør starte på ny frisk, og ta det som en vesentlig utfordring å sørge for klare retningslinjer for driften av NTNU, slik at man ikke får i fanget meningsløsheter som Veium og Johansen sitt notat av 27/3-96.
Jeg minner om at det ved mange institutter her på Gløshaugen de siste årene har vært svært vanskelig å få ansatt instituttfinansierte stipendiater til dr.ing-studiet. Blant annet har det vært et så stort problem ved Institutt for Fysikk, at man har vært nødsaget til å drive rovdrift på eksternt finansierte stipendiater for å få adekvat laboratorieveiledning for siv.-ing-studenter. Situasjonen er neppe unik for fysikk.
Jeg kunne tenke meg å spørre Knut Veium og Tor H Johansen hvordan man i en slik situasjon (eller for så vidt noen annen situasjon) forsvarer å dele ut gylne fallskjermer eller "klapp på skulderen" i form av en ekstra årslønn (jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal tolke utsagnet "påskjønnelse etter noen års arbeid") til professorer som ønsker å slutte til fordel for et bedre lønnet professorat? Samtidig har man altså nesten ikke råd til å ansette stipendiater, selve rekrutteringsgrunnlaget for nye universitetsstillinger. Og dette i en periode hvor norske universiteter opplever en forgubbingsprosess uten sidestykke.
Nylig gikk rektor ut og beklaget at fast vitenskapelig ansatte ikke benyttet seg av forskningspermisjon i stor nok grad. De fleste av oss tolket vel dette som en legitim bekymring over en ikke stor nok vilje/evne til faglig fornyelse. Tolker Veium og Johansen dette dithen at rektor uttrykte bekymring over at de fast vitenskapelig ansatte nekter å ta imot "Påskjønnelser etter noen års arbeid"? Hvilke tiltak tenker de seg i så fall for å bedre på situasjonen?
Asle Sudbø Professor, Institutt for fysikk
