Fagevalueringen har utvilsomt gitt gode resultater. Forelesninger, øvinger og skriftlige underlag er blitt bedre, og mer effektiv, prosjektorientert undervisning vinner etter hvert innpass. Både fagevalueringen som utføres av studentene, og annet pedagogisk arbeid har imidlertid vært ensidig rettet mot formidlingen av kunnskap, andre viktige ting ved undervisningen har vært neglisjert. Uheldig kan det også være at utvalget av studenter som deltar i evalueringen ikke er tatt ut på en statistisk forsvarlig måte.
Den andel av studentene som svarer for evalueringsspørsmålene er ofte under 50%. Ingen vet hva de som ikke svarer mener, men dersom de har en mening som avviker for det som kommer frem via de innleverte spørreskjema, vil resultatet av mange spørreundersøkelser være annerledes.
Det er indikasjoner på at ikke alle studenter anser formidling av lærestoff for å være særlig viktig. For å bedre eventuell dårlig formidling skal alle fag ved mitt fakultet ha en følgegruppe av studenter og lærer(e), men det er ofte meget vanskelig å finne studenter som er villige til å delta i gruppene. Det er snakk om to til tre studenter per gruppe og tre møter i semesteret.
Det er åpenbart at studentenes oppfatning varierer mye fra ett år til et annet selv når det gjelder samme lærer og samme undervisningsform. På basis av studentenes evalueringer skal det allikevel tas aksjon overfor lærere som ett år kommer dårlig ut. Dette har ført til at kunnskapsrike personer har trukket seg fra læreroppgaven.
Det kan påvises at en del studenter svarer på evalueringsspørsmål uten å ha sett på det læremateriell som har vært delt ut. Mange sier at målet med undervisningen ikke har vært gjort kjent til tross for at det foreligger skriftlige målbeskrivelser.
Når evalueringsarbeidet foregår gjennom studentene øker det studentenes krav til perfeksjon i fremføringen og tar oppmerksomheten bort fra det studentene selv bør yte i en læresituasjon. Mange studenter stiller urimelige krav til fremføringen uten å forestå at de selv , som mottagere av undervisning, også må yte noe.
Den overdrevne vekt på fremføringen har ført til at man for enkelte fag velger gode formidlere som forelesere fremfor personer med god vitenskapelig og faglig innsikt og forståelse. Undervisningens innhold utarmes.
Et av ni spørsmål er klart urimelig. Studentene skal si om det de lærer vil være til nytte i deres fremtidige yrke. Jeg kan ikke forstå at personer som er under opplæring har tilstrekkelig bakgrunn til å uttale seg om dette.
Spørreundersøkelsene om kvaliteten på undervisningen har pågått i mange år. Det eksisterer et betydelig materiale som burde behandles statistisk. Sammenhenger som det kan være verdt å se på er for eksempel, mellom studentenes vurdering av undervisningen og de år vurderingene har vært kan si noe om hvilken vekt man skal tillegge fagevalueringen.
Det kan være relevant også å spørre om arbeidet med å bedre formidlingen har hatt innflytelse på innholdet i de enkelte fag. Innsatsen mot det pedagogiske har sannsynligvis trukket oppmerksomheten bort fra faglig innhold og kanskje særlig bort fra krav til intellektuelt nivå i undervisningen. Det finnes klart definerte måter å demonstrere intellektuelt nivå på, og mål for intellektuelt nivå burde ha vært definert for de enkelte årskurs. Etter min mening er det vel så viktig å bli enige om kunnskapsnivå og hvordan tilegnet kunnskap skal demonstreres, som å bruke store ressurser på kvalitetsarbeid rettet mot formidling av kunnskap, i hvert fall med den kvalitet på formidlingen som vi nå har fått.
Når kunnskap skal demonstreres er vanskelighetsgradene bl.a. å gjengi ting (huske), anvende ting, omsette fra verbal til tallmessig beskrivelse, modellere problemer, utvikle godhetskriterier, og gi kritikk av egne og andres arbeider. Disse uttrykkene angir forskjellig nivå av forståelse. Et videre arbeid med formidlingen av kunnskap vil neppe gi resultater ut over det som allerede er oppnådd. I tiden fremover burde man derfor rette oppmerksomheten mer mot innholdet i undervisningen og hvilket nivå studentenes kunnskap bør ligge på i de forskjellige trinn.
Bakgrunnen for betraktningene er ca ni års virke som "pedagogisk koordinator" ved Fakultet for marin teknikk.
NTNU 02.04.96
Stian Erichsen