Teknisk ansvarlig:    
Erik Prytz Reitan

Det velges ledere ved de norske universitetene for tiden. Det er en begivenhet som gir grunn til refleksjon. Hvilke signaler formidler universitetene gjennom prosessen rundt rektorvalgene? På mange måter kan slike signaler leses som en slags tilstandsrapport. Rapporten er av interesse for samfunnet rundt - og for institusjonen selv.   
Sittende rektor ved Universitetet i Oslo går av. Ballet åpnes for nye aktører, fem mannlige kandidater har i tur og orden redegjort for sin oppfatning av status og skissert  retning for kommende periode i Aftenpostens spalter de siste ukene. Men, det er ikke helt lett å oppdage skillelinjene mellom de politiske erklæringer som fremføres. Man registrerer at rektorkandidatene er gjennomgående misfornøyde med tingenes tilstand. Målene som tegnes, ligger langt fra dagens utdanningspolitiske hverdag.   
Rektorvalget ved NTNU har andre særtrekk. En kandidat som allerede sitter i ringen. Universitetsavisa etterlyser flere for å få i stand en debatt. Stillheten er etter sigende kjedelig. På den annen side, kan det tenkes at stillheten er symptomatisk? At den forteller noe om «rikets» tilstand? Et aldri så lite tilbakeblikk kan være på sin plass.   
Lange skygger fra lokale universitetspolitiske feider preget forrige rektorvalg. Kunne man tiltro en tidligere NTH-rektor å fylle rollen som NTNU- rektor på en tilfredsstillende måte? Var det så viktig å balansere krefter mellom gamle bastioner i rektoratet at hensynet til ønsket om kjønnsbalanse måtte vike? Situasjonen fremkalte en hissig diskusjon og frekvent løping i korridorer, behovet for maktbalanse stemplet prosessen og sørget for et høyt adrenalin-nivå.  
 Tre år har passert. Samhandling og synergier vokser langs gamle grenselinjer. Frykt og angstbiteri har veket plassen for nysgjerrighet. Roma ble ikke bygd på en dag. Men, ved NTNU legges det nå stein på stein - på en konstruktiv, kreativ og kritisk måte. Det er nærliggende å fortolke det stedlige rektorvalg slik at dagens rektoratkandidater trolig representerer den kontinuitet og det mangfold det er mulig å få plassert i et rektorat bestående av bare to personer. Skal det klages under stjernene fordi konstellasjonen gir en prosess med lav underholdningsverdi?    
NTNU er «i godt sig» for tiden. Universitetet vårt scorer høyt på meningsmålinger, KUF tildeler ros. Debatten om universitetspolitiske veivalg som etterlyses i forbindelse med valget, blomstrer i fagmiljøene under strategi- og ORGUT-paraplyer. Manglende spenninger i valgdebatten indikerer ikke nødvendigvis en organisasjon med flatt batteri.   
Kanskje lyder meldingen ut: «Stille - NTNU arbeider»?