Teknisk ansvarlig:    
Erik Prytz Reitan

Jan Roar Bernhardtsen er dyslektiker. Ord og bokstaver har siden folkeskolen vært et mareritt. Innbitt vilje og en egen evne til aldri å gi opp, har ført til at han nå studerer sosiologi og personalpsykologi på Dragvoll. I tillegg står han i spissen for at studieforholdene må legges til rette for studenter med skrive- og lesevansker.  

NTNU har ingenting å skamme seg over sammenliknet med andre universiteter når det gjelder arbeidet med å legge forholdene til rette for studenter med ulike funksjonshemninger. Naturligvis kunne innsatsen vært større, men rådgiver Anne Lise Wibe i studieavdelingen forteller at Kollegiet allerede i fjor vedtok en handlingsplan med tiltak for perioden 1998 til 2002. I fjor var det 160 og i år var det enda flere studenter som benyttet seg av tilbudet om «tilrettelagt eksamen», noe som i praksis betyr èn time ekstra tid på oppgaven.    

Tøft møte med NTNU  
Jan Roar Bernhardtsen gikk selv i mange år uten å ane at han hadde dysleksi. Han hadde toppkarakterer i muntlig på skolen, men de skriftlige prøvene gikk som regel dårlig. Etter hvert begynte Jan Roar å tvile på sine egne evner - i alle fall når de dårlige karakterene fra videregående lå på bordet.  
- Jeg er ganske sta, og etter å ha jobbet i noen år, trodde jeg at jeg skulle klare å forbedre karakterene på et privat gymnas. Og det var først da jeg begynte på Trondheim private gymnas, at en rådgiver ante uråd. Jeg ble sendt til Logopedisk senter. Der brukte de ikke lang tid på fastslå at jeg hadde dysleksi.    
I dag er Jan Roar Dragvoll-student på tredje året, men han forteller at møtet med universitetet var tøft.  
- Her blir man i stor grad overlatt til seg selv. Og som dyslektiker bruker man ekstra lang tid på å få med seg pensum.   

Lydbøker  
Dysleksi er ikke noe man kan «helbrede» eller lære av seg. Men en måte å gjøre  livet lettere på, er å lære seg en rekke knep og metoder. Selv har Jan Roar hatt stor nytte av lydbøker.   
- Når det meste av energien går med til i det hele tatt å forstå hva som står på linjene, er det ikke like lett å få med seg innholdet. Om ordet «bil» står i teksten, kan jeg lett assosiere det med noe jeg kjenner. Står det derimot «demokrati», må jeg bruke lang tid på å dekode det som står der. Det dukker ikke opp noe umiddelbart bilde i mitt hode, og da er det klart at læreprosessen blir veldig vanskelig.   

Utredning hos logoped  
Anne Lise Wibe, som er NTNUs rådgiver for funksjonshemmede studenter, mener hun har  snakket med de fleste studenter med skrive- og lesevansker ved universitetet. Samtidig understreker hun at det er en betydelig underrapportering, og at det egentlige antallet dyslektikere er mye større. Alle har de det til felles at de synes det er flaut. Dysleksi har imidlertid ingenting med intelligensen å gjøre, men skyldes en «koplingsfeil» i et senter i hjernen.    
- For å gjøre situasjonen lettere for den som har dysleksi, er det en rekke tiltak som kan settes inn. Det er imidlertid en forutsetning at studenter som har denne funksjonshemningen, kommer til rådgivningstjenesten. Vi kan naturligvis ikke gjøre noe med dysleksien, men vi lover å strekke oss langt for å tilrettelegge studieforholdene for den enkelte, sier Wibe.  

Pensumliste på kassett  
Jan Roar Bernhardtsen mener NTNUs viktigste innsats for dyslektikere, så langt, nettopp er rådgiverstillingen til Anne Lise Wibe. Men han mener det finnes en lang rekke konkrete tiltak som kan settes ut i livet, tiltak som bare delvis er iverksatt i dag:  
* Utvidet tid på eksamener.  
* Mange dyslektikere ønsker tilgang på PC.  
* Forelesere må gjøres oppmerksom på dyslektikere, slik at forelesningsnotater kan deles ut.  
* I tillegg ønsker Bernhardtsen at pensumlista for det enkelte fag utdeles tidligere, slik at dyslektikeren kan få tid til å spille inn stoffet på kassett før studiene begynner.