For noen dager siden kom jeg tilfeldig til å bla i listeforslagene til samtlige 15 politiske partier som deltok i siste stortingsvalg i Sør-Trøndelag. Motivet for handlingen var diffust, men det slo meg at fraværet av kandidater med base ved NTNU var markert. En og annen student pyntet listene, men antall akademiske titler kunne telles på én hånd, og da er jeg raus nok til å ta med folk godt plassert i institusjoner fysisk langt unna Gløshaugen og Dragvoll.
Observasjonen behøver ikke fortelle noe som helst. Iallfall ikke om det akademiske miljøets samfunnsengasjement.
En tilsvarende gjennomgang av kommunevalglister gir samme resultatet. Men heller ikke det behøver nødvendigvis være av avgjørende betydning.
Heller ikke det faktum at sommerens professorale provokasjon fra Oslo, verbalt slynget ut i massemedia  av professor Bernt Hagtvet, avfødte akademisk indignasjon eller de stormkast man kunne vente. Og det til tross for at professoren ikke la fingrene imellom hva angår studenters hang til å sutre seg gjennom tilværelsen.
For hva var det Hagtvet insinuerte? Jo, dagens studenter er bortskjemte og makelige. Eller ganske fritt oversatt: Rimelig uinteressert i det meste utenfor ens egen personlig sfære, inkludert verden rundt seg. Rett nok kom det pliktskyldigst en del ulyd fra valgte representanter fra studentorganisasjoner, men de som ventet storm, venter fortsatt.
Heller ikke dette behøver å være det definitive beviset for at våre akademiske maurtuer for tiden er rekruttert av studenter og lærerkrefter med beskjeden interesse for det samfunnet som eksisterer utenfor egne porter.
Eller begynner det å tegne seg et bilde?
Jeg synes å høre snøftene: Nok en «moralist» med usedvanlig trang til å mane frem sekstiåtternes fortreffelighet. Med ubendig lyst til å polere historien:  «Slik var det i min ungdom. Det var den gang de som rekrutterte de akademiske miljøene brydde seg».
Det er langt fra meningen. Problemstillingen er verre enn som så. Hvis den påstanden jeg nærmer meg skulle vise seg å være riktig, berøres grunnleggende verdier i samfunnet.
Rett nok kan det være kjekt å minnes vaiende flagg og bølgende skarer som taktfast  slynger skråsikre paroler i ansiktet på  nærmiljøet. Rett nok var det engasjement. Men noen invitasjon til innsiktsfull debatt var det så langt ifra. Det er intet pre å dosere ensidighet, slett ikke for akademiske miljøer.
Nå mener jeg ikke at det nødvendigvis betyr samfunnsmessig nærsynthet å overse en provoserende professor som mener at sutringen over egen skjebne er i ferd med å ta overhånd i miljøer som vi venter er opptatt av noe langt mer avansert. Det KAN skyldes et bevisst ønske om å overse provokasjonen.
Men samtidig kan den opphøyde «roen» ved våre høyere læreanstalter tyde på at vi som står utenfor må omskrive våre erfaringer.
Jeg HAR med andre ord bestemt meg for at det brede samfunnsengasjementet er forsvunnet. Jeg aner ikke om det skyldes temporære svingninger eller mer dyptpløyende årsaker. Jeg aner ikke om det utelukkende dreier seg om fravær av eksternt engasjement, og om det faktisk fortsatt eksisterer en samfunnsnerve bak glassveggene på Dragvoll og de massive murene på Gløshaugen.
Det er for så vidt uinteressant. Det er mangel på de utadrettede frasparkene som jeg oppfatter som farlig. Ikke alene for det akademiske miljøet, men for demokratiet. Den dag det er «vedtatt» at det «store vi» er uinteressant for velskolerte mennesker, forsvinner viktige forbindelseslinjer mellom samfunn og tun-ge grupper som i kraft av sektorkunnskap og yrke uansett har og vil få betydelig innflytelse på hvilken vei morgendagens samfunn skal gå.
Jeg er heller ikke sikker på hva årsaken er til den «opphøyde ro». Fra tid til annen er det kommet hjertesukk fra studenthold om eksamens- og forventningspress, om usikre fremtidsmuligheter og om høye studielån. Summen av dette blir, fritt oversatt til vulgærvarianten, utdannelse i fagidioti. Fra lærerhold er det videre tilflytt omverdenen opplysninger om lavt lønnsnivå og stadig økende undervisningsstress.
Summen av alt dette, og sikkert mer til, skal angivelig bli pugging og faglige forberedelser dag og natt, og at enkelte «selger seg» til morgendagens arbeidsgivere mens man ennå står forholdsvis langt nede på utdanningsstigen.
Det kan tenkes at slike informasjonsdrypp til periferien ? der jeg befinner meg ? er korrekt. Men det gir meg i så fall ikke svar på hvorfor dette aksepteres og at slike grunnleggende svakheter ikke utløser annet enn periodevis tenners gnissel over studierenter og lønnsforhold.
Hvis det virkelig er slik, lever vi i et samfunn der akademisk frihet og tidligere tiders tro på slike miljøers evne til fornyelse av kultur, demokrati- og samfunnsutvikling er redusert til en arena med båser der det puttes inn puggende mennesker som på kortest mulig tid skal utvikles til umælende produksjonsskapninger.
I så fall er perspektivet foruroligende. For morgendagens akademikere. For et samfunn som har valgt å dressere bort kreative gjærkulturer. Vi sitter igjen med titusener av pc-slaver som med ryggen mot omverden bruker all sin kompetanse på sin nisje uten å bry seg med naboen.
For å unngå enhver mistanke: Jeg hevder IKKE at det er slik, eller at det nødvendigvis VIL bli slik. Jeg føler bare at faren for at denne versjonen kan ha en viss gjennomslagskraft øker proporsjonalt med fraværet av generelt samfunnsengasjement.
Hvis det er slik at taushet på 90-tallet er like naturlig som opphisset støynivå var på 70-tallet, er det en skjebnens ironi bak utviklingen. Av høyst naturlige årsaker sitter det i dag varianter av 68-modellen i sentrale posisjoner over alt i vårt samfunn, også i universitetsmiljøene. Hvem ville trodd at denne generasjonen skulle komme til å medvirke til en samfunn der man bekymres over akademikeres fravær av evne til å bry seg. DET kan historisk sett bli den alvorligste børen å bære for de tidligere revolusjonære.