Informasjonskrisen er blitt tillitskrise

- Etter Tsjernobyl-katastrofen ville våre myndigheter verne befolkningen ved å holde tilbake informasjon, men folk ble mistenksommme og mistet tillit til myndighetene, sier medieforskeren Soilikki Vettenranta ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Formidlingen av Tsjernobyl-nyhetene var en fullkommen fallitt i den kommunikative samhandlingen mellom myndigheter, medier og publikum. Dette går fram av medieforskeren Soilikki Vettenrantas avhandling for dr. polit.-graden som hun forsvarte ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i sommer. Hun er den første medieforskeren i Norge, som har disputert på krise- og katastrofekommunikasjon, et forhold hun for øvrig finner merkelig med tanke på de kriser og katastrofer vi har gjennomlevet.
- Flere faktorer ledet til den kommunikative kollapsen, sier Vettenranta. - Blant disse var tvetydig og misvisende informasjon, forsøk på å manipulere og hindre informasjon, moralsk uakseptabel falskhet og løgnaktighet. Følgen ble en tillitssvikt, og konfliktene hindrer fremdeles konstruktivt samarbeid mellom noen av hovedaktørene.

Så krisen på nært hold

Målet for arbeidet var å undersøke hvordan 15 personer som på en eller annen måte var berørt av Tsjernobyl-ulykken, opplevde og fortolket Dagsrevyens nyheter om katastrofen ni år senere. Vettenranta valgte Dagsrevyen i NRK fordi dette var den viktigste nyhetskilden, den ble oppfattet som «Den autoriserte norske sannheten». 14 sendinger ble komprimert, slik at informantene ble presentert en 45 minutters sending. De spurte representerte tre grupper: myndigheter og eksperter, medier, og lekfolk som var spesielt utsatt under ulykken. En bakgrunn for doktorgradsarbeidet har vært Vettenrantas egne erfaringer fra Tsjernobyl-ulykken. Hun var informasjonsleder i Direktoratet for naturforvaltning og hadde ansvaret for å informere om radioaktivitet i vilt, ferskvannsfisk og vegetasjon. På nært hold så hun hvordan det oppstod en informasjonskrise mellom myndigheter, medier og publikum i 1986.

Kritikken nådde ikke fram

- Mange på mellomleder- og saksbehandlernivå var allerede den gang kritisk til den måten informasjonen ble presentert på av myndighetene og i mediene, sier Soilikki vettenranta. - Men de nådde ikke fram, enten det skyldtes at de ikke våget å uttrykke sin mening, eller at de ikke fikk gjøre det. Mange av dem var for eksempel ikke innkalt til møtene der de kunne ha fremmet sine synspunkter.
- Helsedirektoratet fikk kritikk?
- De mest kritiske kommentarene som kommer fram i min avhandling, er rettet mot den daværende helsedirektør og daværende direktør i Statens institutt for strålehygiene. Kritikken kom også fra de underordnede. Helsedirektoratet og instituttet var de to «skurkene». Begge disse etatene har for øvrig skiftet navn etter Tsjernobyl, til Statens helsetilsyn og Statens strålevern.
- Norges geologiske undersøkelse stod for noe annet?
- Ja, NGU ble oppfattet som den reddende engel som berget situasjonen da de satte i gang målinger uten Helsedirektoratets godkjennelse. Dermed oppstod det en betydelig konflikt mellom direktoratet og NGU. Konflik-tene mellom Helsetilsynet, Strålevernet og NGU påvirker samarbeidet mellom partene den dag i dag. Det som utkrystalliserer seg i avhandlingen, er at den tillitskrisen som oppstod, ikke er forsvunnet. Personene fra den gang sitter der ikke lenger, men i informasjonskrisen fikk både Helsetilsynet og Strålevernet besudlet sitt renommé.

Manipulering av informasjon

- Hva bunnet krisen i?
- Mine informanter opplevde at noen av hovedaktørene prøvde å manipulere informasjonen. Det ble blant annet diskutert å bruke sievert i stedet for becquerel for at verdiene skulle se mindre ut. Informantene mente også at helsedirektøren og direktøren for Strålevernet faktisk løy. Miljøvernministeren ble på sin side beskyldt for å hindre at informasjonen kom fram. Det var uklarheter, som varierende opplysninger  fra måned til måned om hvilke becquerel-nivåer som var farlige. Det var sprikende informasjon fra forskjellige myndigheter.
- Koordineringen var dårlig?
- Ja, det fantes ikke noe koordinerende organ. Det gode som kom ut av Tsjernobyl-katastrofen, var at det ble opprettet en kriseinformasjonsenhet i Statens informasjonstjeneste som vil komme i virksomhet ved en tilsvarende hendelse. I prinsipp skal all informasjon kanaliseres gjennom denne enheten. Da ulykken skjedde, hadde ikke Helsedirektoraretet en eneste informasjonsmedarbeider; først etterpå ble det opprettet en informasjonsstilling. Informasjon har i det hele tatt fått høyere status etter Tsjernobyl.

For ydmyke journalister

- Er det skjedd endringer i informantenes syn siden da?
- Ja, rett og slett fordi det er skjedd en endring til det bedre innen informasjon. Det er to årsaker til dette: Myndighetene er blitt flinkere til å informere. I dag er de mer preget av moderne tenkning og tankene om likeverd enn for ti år siden. Den andre årsaken er at journalistene er blitt flinkere til å presse på. Det de spurte reagerte på i fjernsynsnyhetene, var at journalistene var så ydmyke og slukte rått det som ble servert dem. De gravde ikke nok, var ikke tøffe nok. I dag har de ikke en slik overdreven respekt for myndighetene. Dessuten er det skjedd endringer i toppen; Statens strålevern har med Ole Harbitz fått en mer offensiv direktør som er flinkere med informasjon.
- Kan tillitskrisen bringes til opphør?
-Ja, ved å la tiden gå. Tillit og troverdighet er nøkkelord i enhver kriseinformasjon. Mister man tillit og troverdighet i en slik prosess, vil det ta år å gjenopprette skaden. Og ti år er ikke nok, ser det ut til.
- Det er viktig å snakke sant?
- Det er det viktigste av alt. Hvis man ikke vet, må man si at man ikke vet. Ikke bortforklare og gjøre kosmetiske endringer. Folk godtar at du ikke vet, men ingen godtar at du lyver.

Direktørene mente det godt

- Hvorfor kom det hele så skjevt ut?
- Jeg tror at det var godt ment av direktørene, men man hadde en underutviklet oppfatning av krisekommunikasjon. Man trodde at folk kunne vernes hvis man holdt tilbake informasjon. Men det stikk motsatte skjedde; folk ble mistenksomme og mistet tilliten til myndighetene. Ledelsen hadde rett og slett ikke peiling på hvordan forholdet mellom sender og mottaker fungerer.

«Kulturens minne»

Doktorgradsarbeid spenner over flere forskningsfelter. Medievitenskapen er det vesentlige, men en del sosiologi, sosialantropologi og filosofi kommer til. Katastrofer og katastrofekommunikasjon er et så sammensatt emne at det ville blitt for ensidig med bare medievitenskap, synes Vettenranta.
Hun ser på det individuelle, at menneskene er produkter av sin kultur, sine erfaringer og sine omgivelser, og at de har forskjellig «risikokapital»; de baserer seg på egne erfaringer, men man kan også snakke om et «kulturens minne», som påvirker mennesket.
- En av mine informanter snakket ikke bare om sine egne erfaringer, men også om sin fars erfaringer fra konsentrasjonsleiren. Dette er altså et komplekst område, ettersom også andre katastrofer kan virke inn. Noen refererte for eksempel til Estonia-ulykken og jordskjelvet i Kobe. Bildet fra andre ulykker kan påvirke folks fortolkning av en bestemt situasjon. Jeg reiste med Estonia mange ganger med min familie, den gang båten gikk mellom Finland og Sverige, og jeg kjenner inngående hvordan båten så ut både under og over dekk; dermed har jeg en annen holdning til ulykken enn én som aldri har reist med båten. Også katastrofefilmer kan virke inn på folks fortolkning. Folk kan ha samlet både sine egne og foreldrenes erfaringer, og alt virker inn.

Nedtoning av kjønnsforskjellene

- Det dreier seg altså ikke bare om den aktuelle krisen?
- Både myndigheter og mange forskere har konsentrert seg om faresituasjonen her og nå, men samtidig med den umiddelbare faren for liv og helse finnes det en underliggende angstdimensjon som nettopp er basert på den enkeltes egne kriseerfaringer. Disse aktiviseres under en truende ulykke.
- Er det forskjeller i kvinner og menns reaksjoner?
- Vi ser gjerne formåls- og omsorgsrasjonalitet som to poler og tenker lett at kvinner er omsorgsrasjonelle, mens menn er formålsrasjonelle og legger vekt på det teknisk-økonomiske. Men i undersøkelsen fantes det også omsorgsrasjonelle menn og formålsrasjonelle kvinner. Forskjel-len mellom kjønn ble nedtonet i faresituasjoner.
Nesten alle som var med i undersøkelsen, mente at en tilsvarende ulykke kan skje igjen og at man også neste gang vil oppleve den samme somlingen, selv om tiltroen nå kanskje er blitt noe større. Noen er skeptiske til den nye sentrale informasjonsenheten, fordi det er «Den autoriserte sannnhet» som da vil presenteres. Korrigerende systemer, slik som NGU under Tsjernobyl-ulykken, vil kanskje ikke komme inn på arenaen; noen kanaler kan rett og slett bli kneblet.

Bondejente fra Österbotten

Soilikki Vettenranta har slått rot i Trondheim, men er fremdeles finsk statsborger.
- Jeg er bondejente fra Österbotten, og vokste opp to mil utenfor Vasa. Jeg var fantastisk privilegert som kunne studere ved universitetet, som den første fra grenda. Men det skjedde ikke uten kamp; det ble oppfattet som helt bortkastet at en bondejente skulle ha akademisk utdannelse. Mine foreldre så helst at jeg gikk husflidskolen og lærte å veve og spinne.
Som magister i journalistikk og medievitenskap arbeidet hun blant annet som radio- og TV-journalist i Finland i fire år, med ansvar for sosialpolitiske programmer, før veien gikk til Direktoratet for naturforvaltning i Trondheim.
Og ble hun ikke vevende bondekone på nabogården, så har hun da hendene fulle ved NTNU, der hun nå arbeider som førsteamanuensis i mediepedagogikk ved Pedagogisk institutt, med skarpt øye for retten og vrangen på informasjonens vev.