- Fri og bevare oss for barneidretten!
Norsk barneidrett ekskluderer de som trenger den mest.
Den organiserte barneidretten i Norge står på
mange måter sterkt. I årsklassene under 12 år er hele
80 prosent av ungene med i ett eller annet idrettslag under Norges idrettsforbund
(NIF). Men etter fylte 12 faller mer enn halvparten fra. - Barneidretten
er sterkt ekskluderende, sier Hermundur Sigmundsson. Han er post.doc.-stipendiat
ved Idrettsvitenskapelig institutt, NTNU, og forsker på barns motoriske
utvikling - og beklager det store frafallet i norsk barneidrett.
Det gjør ikke hans instituttkollega, amanuensis
Jan Erik Ingebrigtsen. - For en hel del unger kan det være minst
like bra å slippe idrettens konkurranseopplegg. En kan like gjerne
se det som et problem at mange deltar for lenge, og får for mange
negative opplevelser, er hans klare oppfatning.
Men det grunnleggende synet på norsk barneidrett
deler de to forskerne: Den lever på ingen måte opp til sine
erklærte verdier. Den er verdimessig tilpasset de motorisk flinke
og konkurranseorienterte; og den tar ikke vare på de som trenger
den mest.
Når medaljene lokker
Nylig meldte et helt jentehåndballag på Stjørdal
kollektiv overgang til ny klubb og krets, visstnok etter press fra ambisiøse
foreldre. Historien vakte en viss lokal oppsikt, men er på ingen
måte enestående. Når gull og divisjonsopprykk lokker,
er det mangt et idrettslag som glemmer syttendemaitalene, allsidigheten
og moroa - og sin funksjon som sosialiserende faktor i lokalsamfunnet.
Da blir leken blodig alvor, og det er slett ikke uvanlig at presset like
mye kommer fra stolte foreldre og medaljekåte trenere, som fra ungene
selv.
Så får ungene beskjed om å øke
treningsdosene, og de av dem som ikke er udelt motivert til å stille
i hallen både før og etter skoletid, pluss konkurrere i de
fleste helger, får fort fornemmelsen av at de kanskje ikke er så
ønsket på laget lenger. Og slutter. Eller de holder på
en stund, til de blir utslitt og utbrent og luta lei - og slutter, de også.
Det gjør også de ungene som aldri har fått
det helt til. De som armer og bein går i krøll for, og som
aldri noen gang er i nærheten av å få ballen i nettet,
bryte målsnora eller smelle flathanda først i bassengkanten.
For de passer slett ikke inn, og det merker de fort.
De klossete barna
Det er disse siste, de med grovmotoriske problemer, som
er Sigmundssons hjertebarn. At de prestasjonsflinke slutter med organisert
idrett, finner han beklagelig, men de klarer seg alltids. «Clumsy
children», som de heter i forskningsterminologien, klarer seg derimot
dårlig. Det er unger som har store problemer med å utføre
motoriske ferdigheter de normalt burde ha på sitt alderstrinn, og
de utgjør rundt seks prosent av alle norske barn. Forskning, også
Sigmundssons egen, viser at disse barna får en rekke tilleggsproblemer.
Klossete unger takler den praktiske hverdagen dårligere enn andre.
Det gjør dem mer utsatt for mobbing, og skaper generell utrygghet,
dårlig selvbilde og manglende mot til å prøve nye utfordringer.
Dette kan i sin tur gi problemer med konsentrasjon og kognitiv læring.
Klossete unger som ikke får hjelp, vil ofte ha problemer hele livet,
og får generelt dårligere helse enn de med grovmotorikken i
orden.
- Det klossete unger trenger, er å få mye
variert bevegelseserfaring og muligheter til å drive med både
fin- og grovmotoriske aktiviteter. De bør hoppe og sprette, klatre
og springe, kaste ball og hoppe tau og stupe kråke. I barnehagen,
på skolen, hjemme og i nærmiljøet. Her kunne barneidretten
virkelig gjort noe godt, i samarbeid med andre arenaer. Men de fleste klossete
barn begynner aldri med organisert idrett. Og de som begynner, ekskluderes
fordi de ikke er flinke nok, sier Sigmundsson.
Voksenstyring passiviserer
Det er her Jan Erik Ingebrigtsen sier takk og pris. Mens
Sig-mundsson tror det er mulig å organisere norsk barneidrett på
en annen og bedre måte, har Inge-brigtsen mindre tillit til utviklingspotensialet
her. - Særforbundene presses av internasjonale forbund, og kvalitet,
prestasjoner og penger er jo så målbare resultater. Jeg har
ingen tro på at prestasjonspresset i barneidretten vil avta nevneverdig,
sier han.
Så veldig om å gjøre med institusjonalisert
barneidrett synes han heller ikke det er.
- Trenger barn de stramme rammene barneidretten drives
innenfor? spør han. - Trenger de mindre spontanitet og mer formalisert
konkurranse? Trenger de oppdeling i alder og kjønn? Og trenger de
all denne voksenstyringen?
For jo mer barns aktiviteter blir styrt av de voksne,
jo mindre fysisk bevegelse blir det ofte av det, det er slått fast
av mer enn én forsker. I motsetning til når ungene organiserer
leiken og aktivitetene selv. Nå har det likevel mye for seg at foreldre
og barn gjør ting sammen; men heller enn at foreldre bruker tida
på å kjøre ungene sine til og fra alle mulige treninger
som ledes av andre voksne, bør de selv leke og være fysisk
aktive sammen med barna. ? Løkkefotball og bærturer kan være
minst like bra som organisert trening, mener Jan Erik Ingebrigtsen.