I dagens situasjon er universitetene utsatt for press fra en rekke hold; forskningsfinansieringen svikter, studentenes studiefinansiering svikter, og lønns- og arbeidsforhold gjør det stadig mindre attraktivt å velge en akademisk karriere.
I slike tider vokser lett troen på  et sterkt og målrettet styringssystem, og mange tror at løsningen ligger i å kopiere beslutningsprosedyrer etter en industriell konsernmodell. Dette er  ikke noe særnorsk fenomen; det eneste særnorske ligger i at nasjonale utspill gjerne kommer  5-10 år etter tilsvarende utspill i omverdenen.
Det hevdes at dette er styringsmodellen for amerikanske universiteter, og at vi trenger en slik modell for å kunne framstå som et konkurransedyktig universitet.
De av oss som har innsikt i det amerikanske universitetssystem, vet imidlertid at det ofte er preget av et byråkrati og indre konflikter  som langt overgår det som vi kjenner her ved NTNU. Ek-sempelvis medførte innføringen av et styringssystem etter konsernmodell ved Cali-fornia State University for noen år siden at fakultetsmedlemmene organiserte seg i  «unions» for å kunne bli hørt, og det er en kontinuerlig pågående uforsonlig debatt om å erstatte det tradisjonelle «tenure» prinsipp for den vitenskapelig stab  med åremålskontrakter.
Til tross for dette klarer allikevel mange av disse universitetene fortsatt å oppvise en innovativ profil. Vi må imidlertid ikke glemme at  amerikanske elite-universiteter henter sine økonomiske og intellektuelle ressurser fra en nasjonal basis som er minst 50 ganger så stor  som den norske, og at deres vitenskapelige plattform også i stor grad er basert på import av intellekt fra  andre verdensdeler.
I Norge har vi hatt en lang tradisjon for å ta omhyggelig vare på vårt meget begrensede, og derfor dyrebare, nasjonale intellekt. Denne tradisjon er gjenspeilt i prinsippet om gratis utdannelse på alle nivå; det er optimalt for samfunnet å ta vare på intellekt uavhengig av den enkeltes sosiale og økonomiske bakgrunn.
Med en utdanningsfilosofi basert på slike rekrutteringsprinsipper kombinert med akademisk frihet, har vi oppnådd et universitetssystem med en vitenskapelig stab som har vært i stand til å kommunisere som likemenn med kolleger ved universiteter verden over. Og det er nettopp denne kommunikasjon som har gjort oss i stand til å identifisere og overføre informasjon og kunnskap om fremtidig teknologi og utvikling til det norske samfunn.
Og dette er en ganske annen  og mer verdifull informasjon enn den vi får når vi banker på dørene hos de internasjonale konserns  salgskontorer for å handle utstyr for våre oljekroner (så lenge vi har noen igjen).

Den akademiske frihet er selve grunnlaget for forskerens lojalitet overfor sitt fag, og denne har igjen blitt videreført til en lojalitet ovenfor institusjonen.
Denne lojaliteten representerer et aktivum som går langt utover hva som kan innhentes gjennom   styrte arbeidsplaner, fagevalueringer eller 37.5 timers arbeidsdag.
Hva innebærer så den akademiske frihet?

«... the freedom of teachers and students to teach, study, and pursue knowledge and research without unreasonable interference or restriction from law, institutional regulations, or public pressure. Its basic elements include the freedom of teachers to inquire into any subject that evokes their intellectual concern; to present their findings to their students, colleagues,  and others; to publish their data and conclusions without control or censorship; and to teach in the manner they consider  professionally appropriate. For students, the basic elements  include the freedom to study subjects that concern them and to  form conclusions for themselves and express their opinions.
According to its proponents, the justification for academic
freedom thus defined lies not in the comfort or convenience of teachers and students but in the benefits to society; i.e., the long-term interests of a society are best served when the educational process leads to the advancement of knowledge, and knowledge is best advanced when inquiry is free from restraints by the state, by the church or other institutions, or by special-interest groups.»

«Academic freedom is liable to contract  in times of war, economic depression, or political instability.»

Hvorfor kan da ikke universitetene fungere like bra eller bedre etter en konsernmodell, hvor en sterk og handlekraftig liten styringsgruppe  trekker opp retningslinjene? Hvorfor er et fåpersonsstyre, et oligarki, uønsket i universitetssammenheng?
Det er sagt om  sosiologen og økonomen Robert Michels' analyse av byråkrati og oligarki*:

«Michels was one of the first theorists who tried systematically to link increasing  bureaucratization with the oligarchic tendencies in modern society. He focussed his attention  primarily on the internal political structure of large-scale organizations. His main thesis, the famous «iron law of oligarchy,» postulates that with the increasing complexity and  bureaucratization of modern organizations all power is concentrated at the top, in the  hands of an organizational elite that rules in a dictatorial manner. This is so even if oligarchy,  as in the German Socialist party, which he extensively studied, runs against the ideals and  intentions of both rulers and ruled.
In fact, the increasing size of modern organizations and the increasing complexity of the  problems with which they have to deal makes technically impossible the participation of the  rank and file in the making of decisions. Moreover, given the ensuing apathy of the members  and the increasing concentration of the means of communication at the top, the power position of the leader becomes impregnable.
Finally, for Michels, organizational oligarchy brings societal oligarchy. If the political  systems of such voluntary organizations as trade unions and political parties cannot work democratically, then the democratic institutions of the whole society are undermined at their  very roots. Indeed, a society dominated by large-scale oligarchic organizations eventually develops an oligarchic political regime.»

Samfunnet kan  tåle at industrien  eksperimenterer med konsernmodeller; det er ikke nødvendigvis noen nasjonal katastrofe dersom feildisponeringer får konsern til å vakle. Man kan  lett skifte ut toppledelsen (spesielt hvis fallskjermen er god), og  det tar vanligvis ikke alt for lang tid å bygge opp noe nytt igjen.

Men vårt universitetssystem er i en helt annen situasjon; universitetet er selve kuvøsen for vårt nasjonale intellekt.
En ødeleggelse av undervisningssystemet vil derfor medføre dyptgripende skader såvel på  fremtidens  næringsliv som på samfunnet forøvrig, og det kan lett ta en generasjon å bygge opp igjen