HELT PASSE HYPERAKTIV


Du lager ikke noe Se & Hør-intervju ut av dette, det sier jeg deg! Og våg ikke å ta bilde av beinet mitt! Rigmor Austgulen setter et kvasst, lyseblått blikk i både journalist og fotograf før hun setter seg vennlig ned og rekvirerer kaffe til samtlige. Hun har bare tilbragt noen få dager på NTNUs prorektorkontor, og har ennå ikke helt vennet seg til et liv med egen sekretær, men jobber med saken: - Vet du, her kommer jeg om morgenen, og kaffen er klar og plantene vannet og kontoret ryddig, jeg har aldri opplevd maken!

Åpningsmeldingene har sin forklaring. Rigmor Austgulen har allerede blitt et ettertraktet intervjuobjekt. At en 46 år gammel lege og trebarnsmor dukker opp fra intet, sier rett ut og uten omsvøp at "jatakk, jeg stiller gjerne som prorektorkandidat", og med dundrende flertall i ryggen inntar det mannsdominerte hovedbygget på Gløshaugen, har kalt på medienes oppmerksomhet. Og Austgulen har allerede gjort seg opp meninger om enkelte bladers utidige graving i private affærer.

Med beinet - som altså ikke under noen omstendighet skal fotograferes, for det har skinne på seg og ser litt tjukt og rart ut under langbuksa - har det seg sånn at den nyvalgte ødela kneet på skitur etter påske (- jeg er hekta på å gå på ski om våren!) og måtte opereres. Det medførte påtvungen stillesitting i flere dager, noe som - sier de som kjenner henne - for Rigmor Austgulen er å betrakte som en skjebne verre enn døden. "Kjapp i hue, kjapp i beina, hun tåler ikke at det går langsomt", er karakteristikken. - Jeg tok det dårlig, medgir Austgulen. - Jeg måtte bare trekke for gardinene, dra fram stoffer og symaskin og innbille meg at det var november.

For det er ved symaskina vår prorektor finner roen. Hjemme i Jacob Rolls gate har hun et rom med arbeidsbord, radio og symaskin. Der stiller hun inn både radioen og seg selv på riktig frekvens og tryller fram klær (- gjerne påfuglklær, samvirkelagsskjorter er det ikke mye ved å lage!), tepper og bilder i et rasende tempo, men med økende fred i sjela. Et forhold som kommer både barn, venner og kolleger til gode: mangt er det stykke tekstilkunst som har dalt ned i noens fang - som trøst og oppmuntring, som takk for hjelpen, eller bare som en hyggelig overraskelse i hverdagen. - Hvis jeg i perioder ikke har tid til å sy, kjenner jeg at jeg mister litt taket på tilværelsen, sier Austgulen.

For dem som måtte mene at personligheten dannes i tidlig alder og forblir den samme livet igjennom, kan vi opplyse om at Rigmor Austgulen må ha vært et både målbevisst og selvbevisst barn. Pålitelig også, mener hun selv. Men hun tøyde gjerne grensene lengre enn hva foreldrene satte pris på, og holdt dem i en evig tilstand med hjertet i halsen. Som da hun seks år gammel fikk så fryktelig lyst på rosa sweetmint-tyggegummi. Den var, visste hun, å finne i pappas butikk på den andre siden av byen. Dermed tok hun med seg en bande 3-4-åringer og la i vei tvers gjennom Bergen by. En enkel spasertur som tok seks timer. Ved ankomst var politiet mobilisert og far i fistel, og lille Rigmor skjønte ingen ting. Det gjorde hun heller ikke da hun stolt og glad kom hjem og fortalte om sin to kilometer lange svømmetur midtfjords, og far ble hvit i ansiktet. Hvorfor alt dette oppstyret? Hun kunne jo svømme, hun hadde jo lært det uka i forveien!

Det sto neppe skrevet i noen stjerner at unge Rigmor skulle bane seg en vei mot det akademiske tetsjiktet. Hun var riktignok skoleflink, tok reallinjen med russisk (- så kraftfullt språk, fransk var litt for feminint!) og utvidet kjemi, men far syntes egentlig husmorskole var tingen. Hvis hun absolutt skulle slå på stortromma, kunne hun jo bevilge seg en handelsskole etterpå.

Men datteren hadde stått for mye i sin fars butikk til å ønske seg et liv blant vaskepulver og vekslepenger. Hun var mer glad i protoner og molekyler og ville studere teoretisk fysikk på NTH. Deretter kunne Kjeller være et passende arbeidssted, mente hun.

Men sommeren 1968 var travel, Rigmor var russ, tok seg vaskejobb og glemte alt om søknadsfrister. Et pent lite brev til høgskolen, på lyseblått ungpikepapir, hjalp ikke: toget var gått for det året. Men medisinstudiet var fortsatt mulig, så ungjenta tenkte hun kunne begynne der, lese kjemi og ex.phil-fag et halvt års tid, skaffe seg noe arbeidserfaring og begynne på NTH året etter.

Så gikk det slik at medisinen fikk taket på henne etter bare noen måneder. Det fikk etikken og filosofien også. - Hva nå?, tenkte Rigmor, men bestemte seg for å gi Trondheim en sjanse. Hun skulle likevel besøke bestefar der, og bestemte seg for å snuse på Studentersamfundet i samme slengen. - Jeg gikk på lørdagsmøte mukk aleine, og opplevde hele stedet som en rølpete gutteklubb, med tilnærmelser av en karakter jeg likte dårlig. Hvordan kunne jeg vite at det fotorommet noen ville vise meg på toppen, faktisk fantes?, ler hun.

I Bergen var det mer stearinlys og gitar som dominerte i studentmiljøet, og Rigmor gjorde sitt - kanskje ikke helt velfunderte, medgir hun 28 år seinere - valg og dro tilbake til Vestlandet og medisinen.



Helt entydig var nå valget likevel ikke. For stud.med. Austgulen hadde da som nå en ekstrem evne til "å bli hekta i presens". Så skulle hun bli kirurg eller psykiater - eller kanskje noe helt annet? Etter preklinikken tok hun ett års permisjon og leste filosofisk psykiatri (med nyss avgåtte prorektor Magne Dybvig som lærer). - Det var jo helt fantastisk med Laing og Sartre og de der. Men så jobbet jeg ved et psykiatrisk sykehus samtidig, og der var virkeligheten liksom mer preget av arbeidsledighet og Eventyrblanding. Jeg kjente plutselig at det hele ble veldig svevende og at jeg trengte litt bakkekontakt. Så jeg meldte meg opp i sosiologi grunnfag tre uker før eksamen; jeg var gravid med Kamilla og intenst kvalm, satt tolv timer daglig på lesesalen, drakk te og kastet opp, men tok eksamen.

Og noen måneder seinere kom Kamilla. Det var i 1972, og menn hadde ikke adgang til Bergens fødestuer. Det ordnet seg så vidt for Kamillas foreldre, som begge var innafor systemet. Men den nyblevne mor var likevel opprørt og innkalte til et kjempemøte i Folkets Hus, der alle fra Kvinneklinikken var invitert og de ansvarlige måtte begrunne sin holdning. Møtet fikk svær avisomtale, og fra og med påfølgende dag ble alle vordende fedre kastet inn på fødestuene, enten de ville eller ikke...

I Bergen var hun med på å starte Kvinnefronten, og hun har gått i mangt et 8. mars- og 1.mai-tog. Men det har hun sluttet med. - Jeg kunne jo si at jeg ikke har tid. Men sannheten er vel heller at aktiviteten min har funnet andre uttrykksformer. Jeg tror ikke lenger at demonstrasjonstog nødvendigvis er den mest effektive måten å si ting på.

- Som erklært raddis og sjefsideolog i Kvinnefronten ble du sannsynligvis overvåket?
- Det ser jo slik ut. Jeg syntes den gangen at noen virket nokså paranoide, men de hadde vel grunn til det. Nå opptar ikke den der overvåkingen meg så mye. Det som måtte stå om meg, er synspunkter og aktiviteter som fortsatt er høyst legitime.

Etter doktoreksamen med kjempemage (Johanna, født i 1976) og turnustjeneste (med innlagt fødsel av Andreas i 1977), flyttet Rigmor Austgulen med mann og tre barn til Askøy, der ekteparet delte en distriktslegestilling. - Vi hadde et småbruk på sju mål, katt og kaniner og drivhus og alt som hørte til, og fantastiske naboer, det var en god tid, minnes hun.

Men alt godt har en ende, og i 1979 dro familien til Trondheim. Der fikk dr. Austgulen seg jobb på Legevakta - et greit lyskryss for å bli kjent med RiT, mente hun selv - og derfra ble hun etter kort tid hentet til Barneklinikken og ble etter hvert spesialist i pediatri. - Under studiet tenkte jeg at jeg aldri kunne bli barnelege, jeg orket ikke tanken på å stikke i barn. Men jeg ble grepet av kollegenes engasjement i ungene, og oppdaget at det ikke bare handlet om å stikke, men også om å ta smerten fra barna.

Men livet blant kreftsyke barn kostet for mye. - Å være barnekreftlege ble veldig mye å sitte i skuvsenga hjemme etter jobb og spille Vivaldis obo-konserter. Når du er mor selv, blir det lett å blande kortene, på godt og vondt. Det ga noen proporsjoner, selvfølgelig, syltetøyflekker i sofaen ble nokså uvesentlige, men likevel. Jeg husker en dag jeg satt apatisk ved spisebordet, og fireåringen herjet rundt oppe på bordet, slengte rundt på hengelamper og laget et verre spetakkel. Så kom mannen min hjem og spurte om hva i all verden som gikk av ungen. Jeg så tomt opp og svarte uforstående at "Nei, helt fint med ham. Han har ikke kreft."

Men kreft i laboratorieskåler var enklere å forholde seg til, og i 1988 disputerte cand.med. Austgulen - som første kvinne i Trondheim - for den medisinske doktorgraden, om et stoff i kroppens immunforsvar, som kan ta knekken på kreftceller.

Tilbake som overlege ved Barneklinikken fortsatte hun å forske, denne gangen på hva som skjer mellom mor og foster før for tidlige fødsler, og snart ble det førsteamanuensisstilling ved Det medisinske fakultet. Derfra gikk veien raskt til Forskningsutvalg, fakultetsråd og deretter prodekanusstilling.

Det var på et ledelseskurs for kvinner at Rigmor Austgulen for alvor fikk ferten av blod, det vil si smaken på lederskap: - Det var en nesten euforisk opplevelse; jeg skjønte at lederskap også er et fag, med innlagte vanskelighetsgrader. Dette var gøy!

Da Underdalutvalget skulle etableres, fattet ikke Rigmor Austgulen at den der byråkratiske greia overhodet skulle angå henne, men hun lot seg overtale inn. Og opplevde på nytt lederskapets rus.


- Når fikk du det for deg at du skulle bli prorektor? - Det var ikke jeg som fikk det for meg. Det var de andre damene i Underdalutvalget. De ga seg aldri, det var et evig tyt. Og noen måtte jo. Men hadde noen kommet med en av de flotte damene fra Dragvoll, så hadde jeg trukket meg på flekken.

- Og nå har du en solid skyggeregjering i ryggen?
- Den var viktig i valgkampen. Jeg hadde aldri vært med på sånt før, og alt kunne skje. Men jeg har oppdaget nå at kvinnenettverket er mye større enn bare skyggeregjeringen. Jeg er blitt møtt med så mye varme og oppmuntring og invitasjoner til å komme og snakke med folk. Det kommer jeg til å benytte meg av.
- Noen har antydet at du er for ømskinnet, blåøyd og rettskaffen til å passe blant ulvene på toppen?
- Jeg har blitt atskillig mer brunøyd de siste par årene. Jeg har fått noen leksjoner som har svidd godt. Det er åpenbart ting jeg bare må lære på nytt og på nytt, jeg har det med å tro at folk sier det de mener, og at motivene er hva de gir seg ut for å være. Jeg regner med å måtte bli mer garva, men ønsker også å skape et system som gir mer rom for rettskaffenhet. Forresten tror jeg ikke at rektor Spjøtvoll er verdens mest hardhuda heller.

- Du har sagt at du akter å være prorektor bare på halvtid? - Jeg må korrigere meg der. Men jeg må rydde meg plass til å veilede ferdig de tre doktorgrads- og fire hovedfagsstudentene jeg har ansvar for. Det er ellers tøft å gi slipp på det å være et forskende menneske. Og enda verre å slutte som doktor, og ikke treffe pasienter mer.


Vår prorektor markerte seg i valgkampen med et skarpt avisinnlegg, holdt i en særdeles litterær form, og innrømmer villig at hun har et sterkt forhold til litteratur, særlig til poesi. Halldis Moren Vesaas og Olav H. Hauge står for henne som toppen av det beste. - Olav H. Hauges dikt har fulgt meg i tykt og tynt. I 1986 dro jeg til Ulvik i Hardanger for å treffe ham. Det var midt i fruktblomstringen, jeg hadde kjørt på Vestlandsveiene med full guffe på radioen, og der satt han på tunet sitt som i et kinesisk maleri. Det var et enormt kick, jeg følte meg helt dopet! Jeg er lei meg for at jeg ikke dro i begravelsen hans.

- Hva bruker du fritida di til når du ikke syr eller leser dikt? - Jeg har så vanskelig for å skille mellom arbeid og fritid, det ene går over i det andre. Et mer passende spørsmål ville være "Hva bruker du livet ditt til?" Jeg har ofte undret meg over at jeg har fått lov til å leve et så rikt og variert liv. Jeg stusser alltid når folk sier at "det skal bli godt å komme bort litt". Jeg har aldri vært på vei bort fra, jeg er alltid på vei til. "Sorgen skal skrives i vann og gleden i sten", heter det. Sånn skal det være hvis hvis en ser livet i et langt perspektiv. Jeg har hatt og har et fantastisk godt liv!

- Hvis du likevel vant i Lotto og skulle oppfylle en drøm?
- Da ville jeg tatt mine barn med til Venezia. Jeg har vært der en gang, og den byen krøp inn under huden på meg. Jeg var ute og gikk om natten, og sto et sted og kjente med hånden på duggvåt marmor. Så kom det en gruppe ungdommer forbi gjennom nattemørket. De sang madrigaler. Det øyeblikket sto helt stille. Noe sånt ville jeg gjerne mine barn skulle få oppleve. Jeg har noe ugjort i Venezia, tror jeg.

- Du går for å være hyperaktiv?
- Jeg synes jeg er helt passe, jeg! Men jeg er nok fanget av kvinnesyndromet - vi skal klare alt og være flinke til alt, og ingenting skal lide fordi om vi også gjør andre ting - og av min egen perfeksjonisme. Jeg holder på og holder på og skal ha alt perfekt. Det går vel mest ut over meg selv. Er det tomt for hjemmebakte rundstykker i fryseren, så bare må jeg fylle opp. Jeg må gå mange runder med meg selv før jeg ber om hjelp til noe. Det hender jeg ser meg selv utenfra og sier strengt at "Rigmor, dette er absurd!", men det hjelper så lite...

Barna - som nå har forlatt redet - har nok opplevd sin mor som et kravstort høygirsmenneske, medgir Austgulen: - De har bare sett meg kjapp og sterk, og jeg har vært redd for å ha kuet dem. Men jeg har levd tett med dem, og de har alltid visst at hvis noe skjedde, så var jeg der. Og jeg tenker som så at jeg har gitt dem god styrketrening. Når de har måttet kjempe med meg, er de godt skodd for å møte resten av verden!

Så er kanskje vi andre også det, når Rigmor Austgulens prorektorperiode er over?


av lisa olstad
og kjetil jakobsen (foto)