«Oppfinner? Jasså...»

 Det skal menneskelig storhet til å akseptere at en person uten formelle akademiske kvalifikasjoner kommer og forteller deg at han har løst problemer på ditt eget fagfelt.

Det sier rådgiver og tidligere byråsjef i Miljøverndepartementet, Svein A. Knudsen. Han har vært formann i Norsk oppfinnerorganisasjonen og styremedlem i den internasjonale oppfinnerorganisasjonen i en årrekke, og er ikke ukjent med konflikten forskerlegmann. Han advarer mot generalisering, men er ikke i tvil om at svært mange idéskapere fra grasrota blir møtt med grunnleggende skepsis i de etablerte forskningsmiljøene.

Ordet «oppfinner» har ingen god klang i vår tid. Jeg kjenner mange som kvier seg for å bruke ordet. Presenterer du deg som det, blir reaksjonen liksom «Oppfinner? Jasså...», underforstått en slags useriøs Reodor Felgen. Disse oppfatningene har forsterket seg etter krigen, ved at forskning og innovasjoner stadig mer ble et statsanliggende, og akademiske grader og publikasjonsrater ble selve målet på dyktighet, mener Knudsen. «Må¹kke komme her og komme her» Knudsen har selv skrevet en bok om norske oppfinnelser, og hevder at de store oppfinnerne vanligvis er de som er mer opptatt av patenter enn av publisering, de som våger å leke med etablerte sannheter og sprenge noen grenser. Det kan være en professor Ugelstad som leker med ligninger, eller en Torger Tveter som leker med bølger i luft og i vann.

Noen ganger klarer sånne folk, i kraft av en teft og en begavelse som kan minne om kunst, å komme fram til ikke bare en forbedring, men noe helt nytt. Men det er ikke gjennomsnittsmennesker som gjør slike ting, og de blir lett outsidere i sitt eget fagmiljø. «Du må¹kke komme her og komme her»-holdninga er utbredt, både i forskningsmiljøene og hos folk som sitter i maktposisjoner i industri og styringsverk, mener Knudsen. Aller mest tror han dette handler om menneskelig storhet: Kanskje har du som forsker slitt hardt i flere år uten resultat, manglet penger til å komme videre, måttet legge ned prosjektet ditt. Så kommer det en fyr utenfra, uten eksamener og publikasjoner, og hevder at han har klart det du ikke klarte. Det skal storsinn til for å takle det! Problemet for nyskapere er ofte at hvis de kommer borti feil person, taper de både tid og penger. Det krever ofte stor styrke og stahet hos oppfinneren å stå på til han finner rette person. Knudsen vil nødig uttale seg om direkte idé-tyverier i forskningsmiljøene, men medgir at han har truffet oppfinnere som ikke har høstet de beste erfaringer i den retning. Men det største problemet er nok helst at hvis forskeren ikke ser seg tjent med å bistå oppfinneren, blir saken lett lagt til side og trenert, tror Svein A. Knudsen.

LISA OLSTAD

NTNU
Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes
Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no
Oppdatert: 27. Feb 1997