 NTNU
Info.avd.
|
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no Oppdatert: 27. Feb 1997
|
|
I gleden over å lykkes så godt med junior-VM klekket Kvikne og formann i skikretsen i Sør-Trøndelag, Ola Eggen Meistad, ut den i utgangspunktet nokså ville ideen om å få lagt «voksen-VM» til hjembyen.
De fire første møtene i det som skulle bli VM-komiteen, foregikk her i Sintefs lokaler, forteller Kvikne. Det har blitt atskillig mange kilo dokumenter etter den tid. Nå ser Kvikne fram til å gå gjennom haugene, håper å kaste 95 prosent, og bruke resten som grunnlag for en liten dagbok over ferden fram til «tidenes beste ski-VM». Nå er det slutt. Jeg er seksti år og skal ikke tøye det lenger. Høyere enn VM-festen kommer jeg ikke. Heretter skal jeg nøye meg med å være internasjonal teknisk delegert (TD) i langrenn, kanskje to-tre ganger i året. Jobben består i å kontrollere at arrangementene gjennomføres etter reglene til det internasjonale skiforbundet (FIS) og at alle tekniske krav tilfredsstilles. Jeg er også forespurt om å være medhjelper under OL i Salt Lake City i 2002.
Du har stått sentralt i det som norsk presse kaller tidenes beste VM. Hvor riktig er det stemplet? Som nestleder i organisasjonskomiteen og medlem av styret har jeg vært med på å få VM til Trondheim og planlegging av utbyggingen og selve arrangementet. Min oppgave under selve gjennomføringen var å ta meg av arrangørenes gjester, blant annet fra det internasjonale skiforbundet. Dette er en stor familie som reiser rundt til alle større skiarrangement. Ut fra de reaksjonene jeg har fått, er jeg ikke i tvil om at karakteristikken tidenes beste er helt rett. Den vanligste kommentaren var at de ikke hadde opplevd maken. Mest imponert var de over at transportopplegget fungerte fra første dag. Det er uhyre sjelden. Det andre momentet de trakk fram, var den utrolige publikumsoppslutningen og deres entusiasme. Det tredje som gjorde inntrykk, var gjestfriheten fra hele organisasjonen, inkludert de frivillige. Alle ble oppfattet som svært gode verter.
I motsetning til OL, er et VM i mye større grad basert på frivillighet, også i planleggingsfasen. Likevel blir det nødvendig å ha noen ansatte som arbeider på dagtid, mens vi andre er på vår vanlige jobb. Å kunne håndtere 250-300 millioner kroner, opptil 20 ansatte, og på slutten over 2 000 frivillige, er en kombinasjon med store og til dels unormale utfordringer. Vi ser likevel både i politikken og i idrettsorganisasjonene at det ofte kan bli konflikter mellom tillitsmannsapparatet /politikerne og administrasjonen.
Røster har også hevdet at VM på ski ble mer opptatt av økonomi enn av idrett?
Dette har ikke jeg opplevd. Det ene forutsetter det andre. Jeg mener vi balanserte de to hensynene godt. Vi hadde to mål for mesterskapet, sportslig suksess og økonomisk suksess. I ettertid kan jeg ikke helt se hvordan vi kunne ha fått eller ville hatt behov for større suksess med det sportslige og den kulturelle delen av arrangementet.
Økonomisk suksess betinget for oss at tre målsettinger ble oppfylt. For det første skal det ikke ligge ubetalte regninger igjen etter oss. Det setter vi vår ære i. For det andre skal vi gjøre opp med dem som gjennom avtaler skal ha utbytte fra arrangementet. Det internasjonale skiforbundet skal ha 12-15 millioner kroner, og det norske skiforbundet skal ha fem. Det skal de få. Og så skal Trondheim kommune ha 15 millioner. Jeg har en god følelse av at også dette skal gå bra. Jeg tror ikke politikerne som bevilget pengene til utbyggingen, trodde at vi skulle klare å betale tilbake den avtalte summen.
Derfor håper jeg nå at vi med rak rygg kan si: «Her er de 15 millionene. Takk for lånet.» Det vil i så fall være unikt. Jeg tror vi vil være omtrent den første arrangør av større idrettsmesterskap, som klarer å føre penger tilbake til myndighetene. Arrangørene av VM i Thunder Bay gikk konkurs, og VM i Falun fikk et underskudd på fem millioner kroner, for å nevne to av forgjengerne våre. Sykkel-VM i Oslo gikk ti millioner i underskudd. Å gjøre opp med kommunen vil være dobbelt gledelig fordi den har vært så viktig for hele mesterskapet. Trondheim kommune var vår «generalhovedsponsor» gjennom samarbeid om utbygging og tilrettelegging på alle vis.
I sluttfasen av arbeidet med VM måtte vi foreta noen justeringer av organisasjonen og gjøre noen omfordelinger av rollene. Aksjeselskapet har gjennom sine vedtekter det fulle og hele ansvar, også for gjennomføringen. I denne fasen er den organisatoriske og praktiske gjennomføringen viktigst, og vårt ansvar i styret var blant annet å plassere rett person på rett plass. Kommandolinjene må være krystallklare i en så stor organisasjon som forvalter slike verdier og personell på så kort tid. I et aksjeselskap er administrerende direktør alltid øverste daglige leder. Slik måtte også vi gjøre det for å få en ryddig og enhetlig organisasjon.
Per Ottesen hadde gjort en utrolig innsats som frontfigur fram til denne situasjonen oppsto. Vi ville gjerne at han skulle fortsette som vårt ansikt utad, også under VM. Vi ville fortsatt ha ham med i styret for A/S VM på ski og i hovedkomiteen. Han takket selv nei til dette. Det er viktig at denne siden kommer fram, vi presset ikke Per Ottesen ut av ski-VM. Han valgte selv å gå ut. Jeg skal ikke legge skjul på at dette var et stort skår i gleden når VM ble så vellykket ellers. Det var en traumatisk opplevelse å måtte ta en slik beslutning, å måtte velge mellom person og prosjekt. Men jeg er overbevist om at jeg gjorde det rette. Eierne, Sør-Trøndelag skikrets og Trondheim kommune, ba oss om å rydde opp. Hadde jeg handlet annerledes, ville trolig eierne ha kastet meg ut av styret med rette. Formannskapet i Trondheim støttet forøvrig enstemmig VM-styret i denne saken. Men avgjørelsen var den tøffeste i hele mitt liv. Jeg føler at situasjonen, slik den utviklet seg, har ødelagt mye for meg personlig. Likevel vil jeg fastholde at det ikke har vært mye rabalder i vår VM-organisasjon. Det var for eksempel atskillig større bølger foran Lillehammer-OL.
Hvorfor holdt dere så lav profil i media, var det dårlig samvittighet som forhindret dere i å ta igjen når noen representanter for de frivillige protesterte på behandlingen av Ottesen?
Nå vil jeg helst at både jeg selv og alle andre skal glede oss over de dagene vi opplevde, og da ønsker jeg ikke å kommentere dette videre. Mer diskusjon vil bare ødelegge for skiidretten i Trøndelag. Holmenkollen og Lillehammer vil gni seg i hendene hvis vi starter igjen nå.
For meg personlig spiller det ingen rolle. Jeg skal gjerne fortelle det jeg vet, fra mitt ståsted. Men skisporten i landsdelen vil tape på det. En ny gjennomgang av denne historien vil skape en masse turbulens som konkurrentene vil bruke mot oss, for alt det er verdt. Det har vi ikke råd til. Jeg håper heller at alle involverte kan ta hverandre i handa og si: «Det ble bra likevel». Vi har bevist at vi klarte dette, mot alle odds. Jeg er glad for at VM ble mye bedre enn vi trodde. Jeg er veldig glad for at vi er ferdige med arrangementet. Og jeg er litt stolt over å ha vært med å skape den største festen i Trondheim i moderne tid. Nå bør vi tenke etterbruk, og håpe på at fornuften vil seire i tautrekkingen om nasjonalanleggene.
Og fornuften tilsier?
At det blir en tredeling. Holmenkollen vil alltid ha en særstatus, som monument over skisporten og som turistmagnet, men anlegget holder for tida ikke internasjonale mål i følge FIS-reglene. Lillehammer og Trondheim har komplette og hypermoderne anlegg som tilfredsstiller alle tekniske krav. Og nå har vi vist at Trondheim kan lage skifest.
Jeg er veldig glad for at dette ikke ble avgjort før VM. Alle beslutningstakerne var til stede, og de storkoste seg. Derfor tror jeg på en deling av pengene, slik at vi slipper å splitte ski-Norge i en slik sak.
|
NTNU
Info.avd.
|
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no Oppdatert: 27. Feb 1997
|
|