Kampen mot hurtigheten
Milan Kundera:Langsomheten
Aventura
I sin nye bok drar nobelprisvinner Milan Kundera (bildet) til felts mot den nye tids oveflatiskhet, dens hang til fartsfylt action kan forstås i lys av "de første kapitlene i læreboken i eksistensiell matematikk: Graden av hurtighet er direkte proposjonal med glemselens intensitet". Og den engang tsjekkiske opposisjonelle, nå franske intellektuelle, forfatter fortsetter: "Ut fra denne ligningen kan vi dedusere oss frem til forskjellige slutninger, for eksempel denne: Vår tid hengir seg til fartsdjevelen, og det er derfor den så lett glemmer seg selv. Men jeg foretrekker å snu denne påstanden, og si følgende: Vår tid er besatt av ønsket om glemsel, og det er for å oppfylle dette ønsket at den hengir seg til fartsdjevelen; den øker farten fordi den vil få oss til å forstå at den ikke lenger ønsker å bli husket, at den er lei av seg selv, kvalm av seg selv, at den vil blåse ut hukommelsens vesle, flakkende flamme".
Det er lett å være enig med forfatteren. Iblant altfor lett. Det begynner lett selvbiografisk med at herr og fru Kundera er på biltur gjennom Frankrike. En djevel av en bilbølle tuter og vil forbi, og den ideologisk forankrede søndagskjører gjør seg allerede her endel betraktninger om det moderne menneskets ufordragelige modernitet. De tar inn på hotell. På dette hotell utspant det seg for trehundre år siden et pikant lite firkantdrama, hvor Madame de T, hennes mann, hennes elsker og en ung kammerjunker som tjenestegjorde som skalkeskjul, var involvert - ifølge litteraturen. I år er det vitenskapelig kongress, og mange beslektede opptrinn utspilles på bassengkant og i korridorer som det gjorde det i den tilårskomne litteraturen. Kunderas rolle er betrakterens, den intellektuelle, som med årvåkent blikk, en aldri sovende samvittighet og lynskarp hjerne overvåker de forskjellige opptrinn. Ingen kan ta fra Milan Kundera hans evne til å gjennomskue menneskets dårskap. Her blir alle avslørt, alle motiv endevendt, alle karakterer gjennomlyst; og diagnosen og anklagen er klar og entydig: Mennesket er ubehjelpelig forfengelig. Mennesket er en latterlig posør.
Romanens problem er bare det, at den samme innvending kan brukes mot dens forfatter. Slik Milan Kundera plasserer seg uforpliktende på sidelinjen, langt utenfor skuddhold, blir han selv en posør, og ikke så lite av en latterlig figur. I tillegg blir han - hva de ufrivilige aktører i hans komedie ikke blir - en smule ondsinnet. Og det var vel ikke meningen?
Fartein Horgar
