"Jeg er en blindgate"

Franz Kafka har oppnådd den tvilsomme ære å bli et motefenomen. Begrepet "kafkask" er gått inn i dagligspråket og brukes av folk som aldri har lest et eneste ord av Kafka. Bokklubben selger T-skjorter med teksten: "Kafka hadde det ikke særlig morsomt - han heller". Mon tro hva forfatteren selv hadde ment om den type markedsføring. Kafka som helst så sine verker tilintetgjort.

"Når man ikke kan hjelpe, må man tie. Ingen bør forverre pasientenes tilstand fordi han selv er uten håp. Derfor skal alle mine skriverier bli tilintetgjort. Jeg er ikke noe lys ... Jeg er en blindgate".

Franz Kafkas nærmeste venn, forfatteren Max Brod, ble pålagt oppgaven å brenne Kafkas verker. Men vel å merke ikke alle. Kafka utga seks små bøker med fortellinger og kortprosa mens han levde, og de fleste av disse - som for eksempel Dommen, Forvandlingen og I straffekolonien - kunne få bli stående. De få eksemplarene som var igjen av debutboka Betraktninger, kunne også få være, men et nytt opplag kom ikke på tale.

De ufullendte

Max Brod erklærte allerede mens Kafka levde at det ikke var aktuelt å følge forfatterens påbud, og etter som Kafka ikke fratok ham ansvaret som forvalter av hans litterære etterlatenskaper, mente Brod at Kafka stilltiende godtok en framtidig publisering.

En skjebnens ironi er det likevel at det var nettopp Kafkas ufullendte romaner - Mannen som forsvant, Prosessen og Slottet - som ga ham et gjennombrudd som forfatter, og ikke novellene og kortprosaen som han selv fant for nåde. Hvorfor det ble sånn, er ikke godt å si. Det kan ha noe å gjøre med romansjangerens dominerende stilling hos leserne. Personlig synes jeg at Kafkas kortprosa er vel så interessant som romanene.

Franz Kafka fikk tidlig et navn her i Norge. Takket være Sigurd Hoels "Gule serie" ble romanen Prosessen utgitt allerede i 1933. Nå på 90-tallet har Gyldendal Norsk Forlag påtatt seg den store oppgaven å utgi Franz Kafkas samlede verker på norsk - i kritiske nyoversettelser etter Kafkas egen håndskrift. Max Brod unnlot i stor grad å ta hensyn til Kafkas strykninger og rettelser - bl.a. med den begrunnelse at det Kafka hadde strøket, var "uunnværlig for sammenhengen eller iallfall så betydningsfullt" at man lot det stå. De kritiske utgavene følger konsekvent Franz Kafkas strykninger og eventuelle tilføyelser.

Fortellingene

Gyldendal ga ut romanen Prosessen, i denne kritiske utgaven, i 1992. Så fulgte Slottet (1993), Mannen som forsvant (1994) og Fortellinger og annen prosa i 1995. I år foreligger altså siste bind av Kafkas samlede verker under tittelen Efterlatte fortellinger og skisser.

Denne siste boka åpner med fortellingen "Beskrivelse av en kamp". Dette er den tidligst bevarte fortellingen av Kafka. Den ble påbegynt allerede i 1904, og den inneholder mange av de temaene som skulle oppta Kafka i senere arbeider. Deler av denne novellen ble trykt i debutboka Betraktninger, men han lyktes aldri med å få til helheten. I 1909 gikk han i gang med å skrive om fortellingen helt. Og oversettelsen i årets utgivelse følger Kafkas omskriving, så langt den gikk - manuskriptet til denne andre versjonen stopper etter 58 håndskrevne sider, mens det var 110 i den opprinnelige. Ingen vet om resten er gått tapt, eller om han ganske enkelt ga opp forsøket på å fullføre novellen.

"Beskrivelse av en kamp" har mange glitrende passasjer, og flere eksempler på Kafkas særegne humor. Det er derfor ikke riktig det Bokklubben fikk trykt på T-skjortene, at Kafka ikke hadde det særlig morsomt. Kafka lo ofte og høyt da han leste opp fra sine skrifter. Og jeg innbiller meg at han lo ekstra høyt under lesningen av "Beskrivelse av en kamp". Et av underkapitlene i denne novellen har da også tittelen: "Forlystelser - eller bevis på at det er umulig å leve". Akkurat det kan stå som et motto for hele Franz Kafkas forfatterskap.

Maktesløsheten

Ellers i årets Kafkabok finner vi flere "kinesiske" fortellinger. Det vil si fortellinger som tar utgangspunkt i et stort rike, der ingen kjenner makten som rår, ingen kjenner lovene, ingen vet hvor grensene går, alt bare fortsetter ut fra gamle tradisjoner. Det er et liv fylt av mistenksomhet og maktesløshet. Andre etterlatte fortellinger i denne boka har legendens form, eller eventyrets. Kafkas fortellinger er på en måte anti-eventyr, eller anti-utopiske fortellinger. Hans særegne litterære formspråk - der det dagligdagse fremstilles som noe underlig, og det fantastiske som noe helt alminnelig, er også til stede i fullt monn i disse fortellingene. Kafka opplevde den ytre verden som et symbol på den indre - det er derfor ikke et ytre byråkrati, men sjelens stengsler og uutgrunnelighet som skildres i for eksempel romanen Prosessen:

Det gåtefulle i Kafkas diktning gjør at han kan leses på utallige måter. Oversetter Trond Winje skriver i etterordet at "Sionister så på ham som religiøs tenker, nærmest som en hellig, franske surrealister omfavnet ham som absurdistisk nihilist, under siste verdenskrig ble hans diktning sett på som profetisk beskrivelse av Det Tredje rikets grusomheter. Senere kom sosialrealister og pekte på hans sterke skildringer av klassekampen, endelig ble hans diktning betraktet som en visjonær skildring av ettpartistatens totale byråkrati der alle mennesker ble funksjonærer i en uvirkelig verden."

Det er en del av Kafkas storhet at tekstene hans kan leses på så mange ulike måter. Men det er likevel viktig å holde fast ved at hans tekster først og sist er diktning. De er ikke innlegg i en eller annen sak. Kafka tok utgangspunkt i seg selv og sine egne eksistensielle problemstillinger. Han slet med en dyp og ubegripelig skyldfølelse, som om hans eksistens skulle vær en slags synd. Han følte seg som en fremmed, han følte et behov for å forsvare seg, men forstod ikke riktig mot hva. Han hadde en sterk følelse av å være utestengt, av å ikke høre hjemme noe sted. I fortellingen "Hjemkomst", som er med i årets bok, forteller Kafka om sønnen som vender hjem etter å ha vært i utlendighet. Men han stanser foran døren. Han hører fremmede stemmer innenfor, og motet svikter: "Jo lenger man nøler foran døren, desto mer fremmed blir man."

Kompromissløs utholdenhet

Kafka sier ikke at det ikke finnes noe hjem, at det ikke finnes noe mål. Han kan ikke tas til inntekt for fyndord som: "Det er håpløst. Og vi gir oss ikke". Dette er jo nettopp en resignasjon, og ingenting annet. Man fastslår en gang for alle at alt er håpløst, og at det er ingenting å gjøre med det, bortsett fra å gi blaffen og fortsette like lettsindig som før. Men Kafka er aldri lettsindig. Og han gir aldri opp. Han kjemper videre, bokstavelig talt inn til døden.

Og - etter min mening - er det nettopp denne kompromissløse utholdenhet som er det mest kafkaske med Kafka. Og kanskje er det her han har mest å tilføre oss moderne mennesker? Vi, som beroliger oss selv med at det ikke finnes noe mål, men at veien er målet. Vi som unnskylder våre nederlag (våre svik!) med floskler som: det er jo bare menneskelig (slik taler alltid den skyldige, sier Presten i Prosessen). Nettopp vi, som er preget av vår tids holdningsløse relativisme, kunne ha godt av å trenge inn i Kafkas forunderlige syntese mellom tro (Det finnes et mål), og en knugende tvil (Men ingen vei).

Tsjekkias president og forfatter Vaclav Havel hører til blant dem som føler et nært sjelelig slektskap med Franz Kafka. Da Havel ble utnevnt til hedersdoktor ved det Hebraiske universitet i Jerusalem, den 26. april 1990, holdt han et foredrag der han helt og holdent sluttet seg til Franz Kafkas livsholdning:

"Det har skjedd en feil...";

"Jeg ville ikke bli det minste forundret om jeg midt under min mandattid ble stilt overfor en skyggeaktig domstol, eller ført strake veien til steinbruddet for å hugge stein. Og det skulle heller ikke forbause meg om jeg plutselig fikk høre reveljen og våknet opp i en fengselscelle og siden, under stor forvirring, begynte å fortelle for mine cellekamerater om alt som hadde hendt meg i løpet av det siste halvåret.

Jo lenger ned jeg befinner meg, desto mer passende synes min plass, og jo høyere opp jeg befinner meg, desto sterkere blir min mistanke om at det har skjedd en feil. Og for hvert steg på veien kjenner jeg hvilken stor fordel det er for meg som president å vite at jeg når som helst, og med rette, kan avsettes fra min posisjon."

Brev og dagbøker

Gyldendal Norsk Forlag skal ha stor takk for å ha gitt ut Kafkas samlede skjønnlitterære verker i 5 bind. Nå gjenstår bare Kafkas brev og dagbøker. Hos Kafka er det nemlig en uvanlig nær sammenheng mellom liv og verk, fiksjon og levd liv.

Franz Kafka døde av tuberkulose den 3. juni 1924 på Dr. Hoffmanns sanatorium i nærheten av Wien. Dagen før skrev han sitt siste brev til foreldrene i Praha. Det handler stort sett om at han fraråder foreldrene å besøke ham. Men helt til slutt har hans samboer Dora Diamant skrevet: "Jeg tar brevet ut av hans hender. Det var i alle fall en prestasjon. Bare et par linjer til, etter hans ønske, som synes svært viktige:"

Men ingenting følger etter dette kolonet. Det er en kafkaslutt så god som noen.




Petter Myhr